Om holdninger

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror du og Kirsebær misforstår det jeg forsøkte å forklare. Det er ikke noe galt med den som har fibromyalgi, det er noe galt med hva den som har fibromyalgi har opplevd. Man er IKKE hypokonder, det er nettopp det som er poenget, dette er kroppens måte å reagere på uhåndtert stress på.

Stress ("vanlig stress" og feks stress som skapes av å oppleve seg krenket eller stress som kommer av å oppleve noe forferdelig) over tid er skadelig for kroppen, fordi kroppen er bygget for at når man opplever frykt/stress så skal den løpe. Store mengder av stresshormonet kortisol frigjøres og dersom man ikke får løpt det av seg (faktisk!) så lagres det i kroppen og skader ledd, gir store mengder fysiske smerter og kan ikke kureres.

Man er ikke gal når man har fibromyalgi. Ikke det minste. Men det er altså en klar sammenheng mellom disse stressfaktorene og sykdommen. Men det er altså slik at man kan ha fortrengt opplevelser eller at man er blitt sosialisert til å ta i mot det som gir stress eller ikke har tid til å få pustet ut når man er stresset og sliten. Det finnes mange grader av opplevelser som gir fibromyalgi og noen får det av "vanlig stress". På den annen side: feks av kvinnelige overgrepsofre jeg har jobbet med (noen hundre) hadde samtlige (!) som var over 40 fibromyalgi. SAMTLIGE!

I hverdagen er det kjempeviktig å puste med magen (ta yogapust flere ganger om dagen, gå på yoga og/eller pilates, løpe eller på annen måte få ut stresshormonene etter en kjip dag, få ut grumset osv.

Håper jeg var tydeligere nå, jeg insinuerte nemlig IKKE at Line* var gal.

Jeg mente ikke at du insinuerte det, og hadde egentlig veldig mye på hjertet, men var opptatt av bikkjer og barn/barebarn.

Skriver mer om dette i morgen, jeg.
Nå er jeg bare dritlykkelig for at Ari bare hadde voksesmerter, caya er frisk igjen, jeg har desinfisert hjemmet deres, hatt det herlig med Anine i dag, og er egntlig møkksliten.
Det kjenner fibromyalgikroppen, ja.

Du har masse rett, Mim. Jeg har bare litt å tilføye.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Fibromyalgi er uhelbredelig, ikke medisinerbart, uansett hvordan man har fått det.

Det er det ikke enighet om. Jeg snakket med en revmatolog (?) på et opptreningssenter som mente å ha kurert flere, altså at ømme trykkpunktene sank til under et visst antall. Behandlingen besto av trening, fysioterapi, avlapning, helsekost og smerteskole.

[emm]

Jeg dulter på Skilpadda i denne tråden. Denne historien når ikke helt inn til meg, men jeg er likevel stort sett en person som ser optimistisk på livet.
Denne setningen provoserte meg faktisk:
"Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg
valgte å leve.' "
I en ulykke vil nok de fleste valgt å leve, hvis de hadde hatt den muligheten. Mannen mistet faren sin i en bilulykke for endel år siden, jeg tror ikke noen burde presentert denne for han etter det. Dette er jo en latterlig påstand.

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg er visst litt for trøtt til å skrive for mye nå.
Eldstedatter, den nybakte, har fått omgangssyke, og jeg må opp å hjelpe med den nyfødte. I tillegg får Ari, hunden vår "dommen i dag". Han skal til dyrlegen fordi han halter, og det er veldig mulig at Gubbelure bare kommer hjem igjen med båndet hans.
Men man håper jo det beste, men har grått sine modige tårer for det verste.

Her kunne jeg tenkt som Thomas/Jørgen og gravet opp noe positivt i situasjoen:
"Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å
> være i dårlig humør.
> Jeg velger å være i godt humør.

Det finnes jo nesten alltid noe positivt, men noen ganger trenger man å jobbe litt med det neagtive før man er klar for å ta inn over seg det positive igjen.
Å være krampepositiv hjelper ingen, aller minst en selv.

Så jeg håper alt går bra Line* og at hunden klarer seg. Det er fryktelig tøft å miste et dyr man er glad i

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er det ikke enighet om. Jeg snakket med en revmatolog (?) på et opptreningssenter som mente å ha kurert flere, altså at ømme trykkpunktene sank til under et visst antall. Behandlingen besto av trening, fysioterapi, avlapning, helsekost og smerteskole.

Ok, det hørtes bra ut.
Legen min sine ord, det jeg skrev.
Jeg har hatt det i 17 år, prøvd både svømming og andre ting.
Det jeg kan si er at jeg har bearbeidet mange ting i mitt ganske "tøffe" liv. Og føler at jeg har klart det. Mye på grunn av mitt gode humør, positivitet og pågangsmot.
Jeg har ingen "issues" lenger, slik jeg hadde i 20 årene, og i dag har jeg det beste livet jeg kunne ønske meg.
På meg virker det som at det er litt sånn at når man først har fått denne driten, blir den ikke borte selv om ting blir jobbet med og mestret, om dere skjønner.
Jeg tror det er fryktelig individuelt.

Jeg har også ei venninne med den samme greia, men vi har to vidt forskjellige holdninger til det.
Hun legger seg ned, tar Ibux, og "graver seg ned" i negativitet rundt sykdommen.
jeg gjør det egentlig stikk motsatt, og det virker som at jeg da holder meg friskere enn henne.
Men nå bare synser jeg, altså.

Jeg er like forbaska syk, liksom.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg mente ikke at du insinuerte det, og hadde egentlig veldig mye på hjertet, men var opptatt av bikkjer og barn/barebarn.

Skriver mer om dette i morgen, jeg.
Nå er jeg bare dritlykkelig for at Ari bare hadde voksesmerter, Caya er frisk igjen, jeg har desinfisert hjemmet deres, hatt det herlig med Anine i dag, og er egntlig møkksliten.
Det kjenner fibromyalgikroppen, ja.

Du har masse rett, Mim. Jeg har bare litt å tilføye.

Joda, det hadde jeg!