Sv: Mild avstraffelse av barn bør tillates
Jeg skjønner meg ikke helt på tolkningene dine, Lykkeliten. Jeg tar hvert fall utgangspunkt i binas eksempel (det samme gjorde vel Kasia?) når jeg sier at jeg aldri har opplevd utagerende oppførsel lik den bina beskriver i innlegget sitt:
Opprinnelig lagt inn av bina
La meg forklare med et eksempel som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i.
Du står på legekontoret og skal få satt opp ny time om x antall uker. 4-åringen - som har herjet villmann siden du ankom legekontoret - begynner å slå av og på lysene, klatrer på skranken for å se over kanten, og åpner og lukker døra til venterommet, og sier "hei! hade!" til alle på venterommet for hver gang. Så begynner han å mase, og dra i armen din. "Kom nå mamma, jeg vil at vi skal gå nå, etterpå vil jeg ha pølse, jeg er sulten, mamma jeg må på do, mamma..." Samtidig som du prøver å føre en samtale med legesekretæren prøver du å forklare for 4-åringen at "Ja, du skal få mat snart, bare vent til jeg er ferdig her... stå i ro her nå...". Så begynner han å løpe rundt - med høy latter og vill fart.
... jeg kjenner meg ikke igjen i dette, nei. At du tolker det annerledes, er din sak, men neimen om det er det samme som:
Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.
... men jeg kan stå fast på at unger som aldri trasser, gjør opprør, blir sint, opprørt eller blir "hypergiret ivrige" og ikke hører på rolig prat virker kuet kan jeg stå for.
Det går jeg ikke med på.
Selvsagt blir barn sinte og sure, selvsagt har de selektiv hørsel og selvsagt blir de lei seg og gråter. Men, jeg har aldri vært utefor (eller sett andre) barn oppføre seg slik som i binas eksempel.
Skal jeg derfor ta utgangspunkt i det scenarioet, må jeg komme med tenkte handlinger. Jeg ville snakket med barnet, ja, jeg ville ikke røsket det i armen og snakket med STORE BOKSTAVER. Funker ikke det, ville jeg sikkert fjernet barnet, og på den måten roet det ned.
|