Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Teofelia]

Det siste året har jeg vært så sliten så lenge at jeg periodevis har måttet overbevise meg selv om at det "selvsagt er verdt det". Det skyldes i hovedsak to ting: voldsomme utbrudd av sjalusi fra Frøknas side da Blobben ble født: hun tok ut alt hun aldri hadde tatt ut av trass og opprør, hele kvoten fra de første fire årene, og spilte dem ut over en seksmånedersperiode, og det var både vondt og utmattende.

Dernest at vi aldri får sove skikkelig om nettene; Blobben har vært vanskelig på det området fra dag én, og det å aldri få sove verken sammenhengende eller lenge nok, er utmattende på en måte som ikke kan beskrives. Det er en grunn til at søvnfrarøvelse brukes som tortur, og her i huset har vi følt oss torturert i mange måneder nå.

Men så klart: det er verdt det. Jada. Ja. Jo, det er det. Så klart.

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Det kunne vært interessant å vite om vi som synes det er tidvis slitsomt med barn også har introverte personligheter

Ekstrovert og avhengig av alenetid. :bidrar til statistikken:

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ekstrovert og avhengig av alenetid. :bidrar til statistikken:

Jeg også. Jeg er ekstremt avhengi av alenetid innimellom, selvom jeg er en utadvent person. Heldigvis så synes mannen det er helt greit, og finner på ting så jeg kan få litt tid for meg selv en gang i blandt. Det er bare det at alenebehovet kan komme litt akutt, og da blir jeg sliten. Vi har ikke nøkkel på baderomsdøra engang, så her er det ingen steder å gjemme seg bort. Slitsomt er forresten kanskje galt ord for meg, intenst er kanskje mer betegnene

[torsk]

Jeg har vært ganske sliten siden nummer to ble født i januar, men er usikker på om alt kan skrives på "barnekontoen". En ting er at vi fikk en dårlig start med 3 måneder på sykehus for lillesøster, strikkball mellom sykehus og forsøk på normalt familieliv med storesøster var en slitsom periode (men alt i alt en kort periode, all medfølelse til dere som har lange sykehusopphold). Og når vi så kom oss hjem og kunne starte på "det normale livet" var det lite overskudd til runden med nattevåk, som ble forverret av lillesøsters mageproblemer.

Jeg har blitt mest sliten av problemer på jobb, noe som til dels henger sammen med barna. En allerede skakkjørt doktorgrad kræsjet totalt, men jeg er i ferd med å komme i gjenge igjen. Jeg slipper jo unna ammingen, men står opp tidlig med begge barna for at Sokk skal få sovd litt lengre. Siden vi foreldre velger å sitte litt opp når barna først er i seng så blir vi jo litt slitne av det også - men det er jo et eget valg. :nåmåjegleggemeg:

"Slitsomt i starten" tror jeg at jeg må si. Gleder meg til lillesøster blir litt større, selv om det er selvsagt er stor stas nå også - det er bare at mye blir enklere når de kommer seg rundt selv.