Filosofi (transperson som eksempel)

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Også blir jeg litt oppgitt over opphenget i "Hvor er du fra?". Hvorfor er det det mest interessante du kan spørre en som ser annerledes ut om? Ville du spurt blonde Camilla om det samme? Hvordan introduserer du noen på fest til noen andre for å starte en samtale? "Detter er Camilla, hun er fra Smøla". Eller "Dette er Camilla, hun har besteget Mount Everest". Hvorfor skal ikke Ramon få samme behandling? Hvorfor er det mest interessant at han er fra Chile, ikke at han jobber med superspennende forskning?

En liten betraktning rundt dette, og dilemmaet det gir spesielt her i vår kultur.

Jeg har en god venninne fra et annet land (vestlig, europeisk sådann), som jeg ble kjent med i studietiden. Jeg husker en samtale der også en annen utenlandsk student deltok, der vi snakket om "typisk norsk", altså ting de la merke til med oss norske studenter. En ting de mente var veldig typisk var at når vi møter nye personer, altså fra andre steder i Norge, så er noe av det første vi spør om hvor den andre personen kommer fra. Gjerne knyttet til dialekta til den andre, som vi blir nysgjerrige på, og ønsker å plassere. Og svaret som kommer blir da påfallende ofte (og det var dette de ble mest fasinert over) fulgt opp med et nytt spørsmål, "kjenner du en som heter ..." altså at vi svært ofte ender opp med å finne ut at vi har felles kjente, eventuelt at vi har vært på stedet og kjenner det, eller nærliggende steder, eller i noen ytterst få tilfeller at vi ikke kjenner til stedet eller andre som kommer derfra, og da er det i seg selv interessant. Uansett, noe som er viktig for oss er å plassere nye mennsker geografisk. Dette var ikke så vanlig i deres hjemland. De er veldig mange innbyggere, sjansen for å ha felles kjente var mikroskopisk, dialektene var ofte visket ut, eller forskjellene var ikke store, eller de var ikke så interessert i det. Så for dem var dette ganske spesielt.

Selv er jeg også lei av å måtte forklare hvor jeg kommer fra, fordi jeg har en veldig ubestemmelig blandingsdialekt, som ingen greier å plassere. Og jeg har heller ikke noe klart sted jeg "kommer fra", fordi vi flyttet en del i min barndom, og hvis jeg gir det enkleste svaret så spør også folk om hvor jeg egentlig kommer fra, fordi det stedet jeg svarer har en veldig spesiell dialekt, som jeg ikke har. Så joda, nordmenn spør andre nordmenn om hvor de kommer fra, hele tiden, men vi reagerer ikke på det. Og jeg er også lei av å forklare. Forskjellen for meg er at "annerledesheten" min ligger i dialektbruk (eller manglende sådan), som ikke er spesielt sensitivt. Det er bare litt mer innviklet enn å si "jeg kommer fra Smøla". Og jeg er lei av det, men den leiheten bunner bare i antall ganger jeg har måttet forklare det, og det er jo ingen krise, jeg tåler å gjøre noe jeg er lei av. Men denne "leiheten" av å måtte forklare for ørtende gang blir trolig forsterket med annerledes hudfarge eller kulturell bakgrunn, fordi det er mer sensitivt og stigmatiserende, særlig hvis det er en kultur det knyttes mange fordommer til, det er en undertrykt folkegruppe, eller det er snakk om hudfarge eller annet utseendemessig. Så det er andre følelser knyttet til å det å måtte forklare, ut over at det bare er mange ganger.

Det som er litt sært er at på grunn av slike diskusjoner som dette så bli man kanskje kunstig opptatt av ikke å spørre. Så for å ta ditt eksempel, hvis du hadde introdusert Camilla for meg ville opplysningen om at hun var fra Smøla faktisk vært en veldig god inngang til en samtale mellom oss, fordi jeg har en annen god venninne som kommer derfra, og det er noe jeg lett kunne funnet på å spørre om. Det er en helt vanlig icebreaker mellom nordmenn som ikke har møtt hverandre før. Det hadde selvsagt vært enda mer interessant at hun hadde besteget Mount Everest, og samtalen hadde nok kommet til det uansett, selv om introduksjonen hadde handlet om geografisk tilhørighet. Hadde derimot Camilla fra Smøla hatt mørk hud hadde jeg kanskje droppet å spørre hvor hun kom fra, av redsel for å bli misforstått. Det hadde ikke vært viktig for meg å vite om hun kom fra Smøla eller en annen øy på Nordmøre, men det hadde vært en naturlig inngang til en samtale. Og dermed hadde jeg likevel behandlet henne annerledes på grunn av hudfargen, ved å unngå å spørre om akkurat det.