Til dere som er gode på fremmedspråk og andre kulturer

[him]

Å, nå kom jeg på at når mannen min jobbet sammen med indere kalte de han konsekvent for sir og var enig i alt han sa - uten unntak. Det er også noe jeg har inntrykk av som "typisk norsk", at man kan være uenig med sjefen uten at det er en katastrofe.

[IOA]

På jobben er de fleste brukerne fra andre land enn Norge. Et kjennetegn er at de gjerne starter samtalen med "unnskyld, jeg vil gjerne vite....". Jeg blir ofte kalt for madam eller missis, og de takker alltid for samtalen.

På spansk, som jeg snakker, bruker man de (høflighetspronomen, tredjeperson entall) veldig ofte, til eldre eller personer man ikke kjenner så godt. Jeg sliter alltid med det, jeg bruker du i sammenhenger der jeg absolutt ikke burde brukt det.

Takk for maten er et uttrykk jeg savner på både engelsk og spansk, vet noen om det egentlig brukes på andre språk i det hele tatt?

[Muad'Dib]

Et kjapt svar, siden jeg forlengst burde ha ligget i seng. Det er ikke mitt inntrykk at det finnes spesielt få høflighetsfraser på norsk. Dette har Tinetoff sikkert tall på . Måten å ordlegge (og generelt oppføre) seg på er bare veldig direkte og informell, både skriftlig og muntlig. Dette kan virke stødende for utlendinge.

Et eksempel: så sent som på FP-treffet fant jeg ut av, at det kan være helt OK å si "hey du" når man vil ha oppmerksomheten fra en som man ikke kan/husker navnet på. Jeg hadde på det tidspunkt ignorert utallige elever som havde kaldt dette etter meg i skolegangene, fordi jeg syntes det var upassende å tiltale meg slikt.

"Takk for maten" bruker man ikke på noen av de språk jeg ellers kan (europæiske). Det blir sågar fort oppfattet som en fornærmelse. Man sier at maten var herligt.

På norsk og dansk er det viktigt, at man virkelig mener det man sier, mye mere enn på f.eks. fransk. Derfor synes min fransk/skandinavisk flerspråklige sønn at det er hyklerisk å si "c'était délicieux" medmindre han også har skrapet tallerkenen. Men det må han altså bare hos mormor.

Amerikanere og australiere sier "how are you" som velkomsthilsen. De forventer da ikke noen utførlig svar, bare et smil og "fine". Spørger man "hvordan går det" på norsk/dansk, forventer man et litt mere utførlig svar.

Det, å være på dus og fornavn med stort sett alle er også et markant trekk ved norsk/dansk, liksom den manglende bruk av titler. Et kjempe kulturchok første gang jeg var heroppe, og anledningen til mange klodsede feil. Man kan virke rett så underdanig uten å mene det...

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Muad'Dib, her.

Et eksempel: så sent som på FP-treffet fant jeg ut av, at det kan være helt OK å si "hey du" når man vil ha oppmerksomheten fra en som man ikke kan/husker navnet på. Jeg hadde på det tidspunkt ignorert utallige elever som havde kaldt dette etter meg i skolegangene, fordi jeg syntes det var upassende å tiltale meg slikt.

Ja, der føler jeg at vi mangler noen ord, som "Ma'am" eller "Sir", som man kan si/rope for å få kontakt med noen man ikke kjenner navnet på. (Snakket vi om det på treffet, forresten?) Jeg synes heller ikke det høres spesielt høflig ut å rope "hei du!" eller "du der!", men man har liksom ikke noe alternativ på norsk. (Det er mindre uhøflig å si det i et behagelig/unnskyldende tonefall enn å rope det, naturligvis.)

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Muad'Dib, her.

Et eksempel: så sent som på FP-treffet fant jeg ut av, at det kan være helt OK å si "hey du" når man vil ha oppmerksomheten fra en som man ikke kan/husker navnet på. Jeg hadde på det tidspunkt ignorert utallige elever som havde kaldt dette etter meg i skolegangene, fordi jeg syntes det var upassende å tiltale meg slikt.

Jeg husker at vi snakket om det.

Nå synes ikke jeg at "Hei du!" er en utpreget dannet tiltaleform, mens "Du?" går an. (Tar noen nyanseforskjellen der, tro?) For eksempel: "Du? Kan du si meg hva klokken er?".

Tiltaleformen "Du der!" oppfatter jeg utelukkende som temmelig ufin.

Jeg vet ikke om jeg klarer å formidle hva jeg mener med de ulike eksemplene her, siden de er så avhengige av tonefall.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja, der føler jeg at vi mangler noen ord, som "Ma'am" eller "Sir", som man kan si/rope for å få kontakt med noen man ikke kjenner navnet på.

Jeg synes jeg kommer veldig langt med "Unnskyld" (med samme tonefall/betydning som man på andre språk bruker Ma'am/Sir).

[malena]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes jeg kommer veldig langt med "Unnskyld" (med samme tonefall/betydning som man på andre språk bruker Ma'am/Sir).

Helt enig. Jeg bruker det stadig vekk. I butikken bruker jeg det alltid når jeg trenger hjelp til noe.

Muad'Dib nevner Australia. De har en høflighetsfrase jeg syntes var litt uvant til å begynne med; de sier alltid "see you" i stedet for "hadet". Selv om jeg skulle reise hjem til Norge dagen etter og bare var innom for å kjøpe brød, lissom. "See ya".

I Bosnia/Kroatia/Serbia har de en høflighetsfrase jeg aldri kommer til å bruke når jeg besøker "dem". Idet gjestene går ut døra sier de ofte "jeg beklager". Det er en unnskyldning i tilfelle de har sagt eller gjort noe som vertskapet kan ha oppfattet som fornærmende eller støtende.

Ellers bruker de alltid høflig form ute i det offentlige. Der liker jeg det norske systemet mye bedre. Ikke noe pes med når det passer seg å begynne å si "du" i stedet for "de", og mye triveligere, synes jeg.

[Muad'Dib]

Opprinnelig lagt inn av malena, her.

Muad'Dib nevner Australia. De har en høflighetsfrase jeg syntes var litt uvant til å begynne med; de sier alltid "see you" i stedet for "hadet". Selv om jeg skulle reise hjem til Norge dagen etter og bare var innom for å kjøpe brød, lissom. "See ya".
)

Svigerinnen min i Sydney bruker også "cheers" istedet for "ha det"/"hilsner".

Forventer hun virkelig at jeg skal ta meg en lille én hver gang jeg har lest hennes meldinger/snakket med henne ?

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Å, nå kom jeg på at når mannen min jobbet sammen med indere kalte de han konsekvent for sir og var enig i alt han sa - uten unntak. Det er også noe jeg har inntrykk av som "typisk norsk", at man kan være uenig med sjefen uten at det er en katastrofe.

Mulig relativt til Indere, men vi oppfattes ikke slik ute.

Briter som jobber med nordmenn vil gjerne sukke over hvor "two faced" we er. Vi sier oss gjerne enig uten å være det.

Jeg tror plattituder og høfflighetsfraser er noe man ofte ikke ser på sitt eget språk.

Jeg ble lenge ertet av enkelte fordi jeg tok me meg "what can I do for you" over på norsk. Ble ansett som veldig rart når jeg sa det til folk som ringte. Etter hei osv, så kom en slags invitasjon om å si hvorfår en ringer.