Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

[nokon]

Det eg lurer på i forlenginga av slike diskusjonar, er om det er biologisk eller sosialt at kvinner er meir utsette for for eksempel angst, depresjonar, muskel- og skjelettplager eller andre slike sjukdommar? Er det noko forskning på dette?

Eg har ikkje klart å finne det igjen, men eg meiner at eg på eit eller anna tidspunkt har lese noko om at mykje av medisinforskninga har (fritt etter hukommelsen) vore gjort på menn og at ein del av dei organene og hormonene som bare er i kvinnekroppen er lite forska på, gjennom historien. Sjølv om vi er opptatt av likestilling, er det jo biologisk forskjell på menn og kvinner. Og er det tenkeleg at ein del sjukdommar, som på grunn av biologi, oftare rammer kvinner enn menn, blir sett på og forklart som meir diffuse, fordi forskninga har vore mannsdomminert og fordi medisinen har mindre kunnskap om dei? Eller er dette ein tankegang som er heilt på jordet?

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det eg lurer på i forlenginga av slike diskusjonar, er om det er biologisk eller sosialt at kvinner er meir utsette for for eksempel angst, depresjonar, muskel- og skjelettplager eller andre slike sjukdommar? Er det noko forskning på dette?

Eg har ikkje klart å finne det igjen, men eg meiner at eg på eit eller anna tidspunkt har lese noko om at mykje av medisinforskninga har (fritt etter hukommelsen) vore gjort på menn og at ein del av dei organene og hormonene som bare er i kvinnekroppen er lite forska på, gjennom historien. Sjølv om vi er opptatt av likestilling, er det jo biologisk forskjell på menn og kvinner. Og er det tenkeleg at ein del sjukdommar, som på grunn av biologi, oftare rammer kvinner enn menn, blir sett på og forklart som meir diffuse, fordi forskninga har vore mannsdomminert og fordi medisinen har mindre kunnskap om dei? Eller er dette ein tankegang som er heilt på jordet?

Hjarteinfarkt er jo eit typisk eksempel på dette. Menn får vondt i venstrearmen, kvinner kan få vondt i ryggen.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Hjarteinfarkt er jo eit typisk eksempel på dette. Menn får vondt i venstrearmen, kvinner kan få vondt i ryggen.

Ja, nemleg. Og det er derfor eg stusser litt over at resonnementet som ligg bak ein del utsagn i denne (og liknande) diskusjonar:

Kvinner er oftare sjukemelde med diffuse plager, ergo kvinner er sløve og late.

Det kan jo hende det er eit kjønnsperspektiv som faktisk gjer at typiske kvinnesjukdommar er meir diffuse enn sjukdommar som opptrer like hyppig blant begge kjønn, eller oftare hos menn.

I tillegg lurer eg på om desse statistikkane, kor det blir sagt at Norge er på verdstoppen når det gjeld kvinner som er sjukemelde for muskel- og skjelettplager og psykiske plager er korrigert for andel yrkesaktive kvinner? Skandinavia er jo på verdstoppen når det gjeld likestilling i arbeidslivet og det er ikkje mange land i Europa at det er like vanleg som i Norge at mødre i etablerte parforhold er i full jobb. Vil ikkje fleire yrkesaktive kvinner føre til fleire sjukemelde kvinner?

Eg trur heller ikkje sjukelønnsordninga vi har nå, er bærekraftig og eg trur denne må endrast. Men eg synest debatten blir litt unyansert, når vi ikkje tar hensyn til andelen yrkesaktive kvinner, i dette reknesykket.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Ja, nemleg. Og det er derfor eg stusser litt over at resonnementet som ligg bak ein del utsagn i denne (og liknande) diskusjonar:

Kvinner er oftare sjukemelde med diffuse plager, ergo kvinner er sløve og late.

Det kan jo hende det er eit kjønnsperspektiv som faktisk gjer at typiske kvinnesjukdommar er meir diffuse enn sjukdommar som opptrer like hyppig blant begge kjønn, eller oftare hos menn.

I tillegg lurer eg på om desse statistikkane, kor det blir sagt at Norge er på verdstoppen når det gjeld kvinner som er sjukemelde for muskel- og skjelettplager og psykiske plager er korrigert for andel yrkesaktive kvinner? Skandinavia er jo på verdstoppen når det gjeld likestilling i arbeidslivet og det er ikkje mange land i Europa at det er like vanleg som i Norge at mødre i etablerte parforhold er i full jobb. Vil ikkje fleire yrkesaktive kvinner føre til fleire sjukemelde kvinner?

Eg trur heller ikkje sjukelønnsordninga vi har nå, er bærekraftig og eg trur denne må endrast. Men eg synest debatten blir litt unyansert, når vi ikkje tar hensyn til andelen yrkesaktive kvinner, i dette reknesykket.

Joda, de nevnes ganske ofte at såpass stor yrkesdeltakelse selvfølgelig resulterer i høyre sykefravær. Men vi kan vel sammenligne oss med Sverige og Danmark, og vi har jo et veldig mye høyere sykefravær en de også (både under graviditet og i "vanlig" arbeidsliv).

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg skjønner selvsagt at alle lidelser på et eller annet tidspunkt har vært diffuse før man fant årsaken til dem, men jeg synes det er ganske meningsløst å bruke altfor mye tid på å finne årsaken til at så utrolig mange i Norge har muskel-og skjelettplager og lettere psykiske lidelser. Jeg synes det er litt feil å bruke altfor mye penger og ressurser på røntgen, ME og rehabilitering når en generøs sykelønnsordning må ta sin del av skylden for at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder disse lidelsene.

Ukloke ord.

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg synes forskning på dette er kjempeviktig. Hvilke mekanismer er det som gjør at kvinner får mer diffuse lidelser enn menn? Hva gjør at kvinner er mer sykmeldt, er de sykmeldt på et lavere nivå enn menn eller er de mer syke? I såfall hvorfor?

Kloke ord.

[Esme]

Jeg synes uansett det er viktig å forske på årsaker og slikt.

Men samtidig, sånn fra mitt perspektiv, som sitter mye med second opinion på muskel og skjelett-sykdommer så er det ikke tvil om at det er enormt store forskjeller blant folk på hva de mener terskelen for plagegrad er før man ikke kan jobbe. Spennet er fra revmatikere som knapt kan gå og som jobber nokså full stilling til folk som er langtidssykemeldt på grunn av akillestendinose.

Hva årsaken er til at enkelte tenker "om jeg har vondt så blir det ikke bedre av å være hjemme" (sant utsagn) til "man kan jo ikke jobbe dersom man ikke er helt frisk"(sant utsagn), det vet jeg ikke, men tenker at læring av mestringsteknikker kunne være nyttig. Det er i hvert fall helt sikkert at det er overraskende lite korrelasjon mellom objektive plager og ønske om langvarig sykemelding.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

. Si meg, mener du reumatisme også er type sykdom som er lite reelt og som mange faker?

Nei.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men samtidig, sånn fra mitt perspektiv, som sitter mye med second opinion på muskel og skjelett-sykdommer så er det ikke tvil om at det er enormt store forskjeller blant folk på hva de mener terskelen for plagegrad er før man ikke kan jobbe. Spennet er fra revmatikere som knapt kan gå og som jobber nokså full stilling til folk som er langtidssykemeldt på grunn av akillestendinose.

Hva årsaken er til at enkelte tenker "om jeg har vondt så blir det ikke bedre av å være hjemme" (sant utsagn) til "man kan jo ikke jobbe dersom man ikke er helt frisk"(sant utsagn), det vet jeg ikke, men tenker at læring av mestringsteknikker kunne være nyttig. Det er i hvert fall helt sikkert at det er overraskende lite korrelasjon mellom objektive plager og ønske om langvarig sykemelding.

Jeg er enig i at slike ting er nyttige å finne ut av. Jeg så for meg forskning der man prøvde å finne fysiske årsaker til fibromyalgi, og det mener jeg er meningsløst.
Men samtidig vil det vel alltid være slik at mennesker har ulik tålegrad, ulik stå-på-vilje, ulik motivasjon for å gå på jobb osv, men uansett om man finner felles kriterier for dem som får slike sykdommer og lærer dem om mestringsstrategier, er jeg usikker på om det er nok.

Det er jo veldig mye som tyder på at det ofte er øk. konsekvenser som får oss til å endre handlingsmønster, ikke etikk og moral. Miljøpolitikken er et godt eksempel på dette. Vi vet så altfor godt at det ikke er bra å reise med fly eller å handle sekkevis med klær og stash i året, men vi gjør det likevel- fordi det er billig og enkelt. Jeg tror sykelønnsordningen slik den er i dag fungerer på samme måten. Vi vet ganske mye om hva som sliter oss ut, men vi er ikke villige til å ta grepene selv så lenge den "lette" løsningen ligger rett foran oss.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg synes uansett det er viktig å forske på årsaker og slikt.

Men samtidig, sånn fra mitt perspektiv, som sitter mye med second opinion på muskel og skjelett-sykdommer så er det ikke tvil om at det er enormt store forskjeller blant folk på hva de mener terskelen for plagegrad er før man ikke kan jobbe. Spennet er fra revmatikere som knapt kan gå og som jobber nokså full stilling til folk som er langtidssykemeldt på grunn av akillestendinose.

Hva årsaken er til at enkelte tenker "om jeg har vondt så blir det ikke bedre av å være hjemme" (sant utsagn) til "man kan jo ikke jobbe dersom man ikke er helt frisk"(sant utsagn), det vet jeg ikke, men tenker at læring av mestringsteknikker kunne være nyttig. Det er i hvert fall helt sikkert at det er overraskende lite korrelasjon mellom objektive plager og ønske om langvarig sykemelding.

Dette har jeg tenkt på også.
Da jeg var på smerteklinikken på St Olav sa hun legen jeg var inne hos at det var første gang hun hadde en FM pasient med Så klart og brennende ønske om å komme meg tilbake i 100% stilling.
Det overrasket meg veldig. Men for meg er det å være i full jobb drivkraften min, og det er uendelig viktig for meg å jobbe.
Jeg hadde det som mål, og jeg klarte det, men jeg kan godt skjønne at folk gir litt opp også, etter å ha vært "kasteball" mellom leger/sykehus/institusjoner i årevis, eller at de har en arbeidsgiver som heller vil ha deg bort enn å tilrettelegge for at du kan jobbe.
Jeg var heldig å få velge en ny vei, og finne en jobb jeg er motivert for og klarer stå i. Det har betydd mye for meg.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg synes uansett det er viktig å forske på årsaker og slikt.

Men samtidig, sånn fra mitt perspektiv, som sitter mye med second opinion på muskel og skjelett-sykdommer så er det ikke tvil om at det er enormt store forskjeller blant folk på hva de mener terskelen for plagegrad er før man ikke kan jobbe. Spennet er fra revmatikere som knapt kan gå og som jobber nokså full stilling til folk som er langtidssykemeldt på grunn av akillestendinose.

Hva årsaken er til at enkelte tenker "om jeg har vondt så blir det ikke bedre av å være hjemme" (sant utsagn) til "man kan jo ikke jobbe dersom man ikke er helt frisk"(sant utsagn), det vet jeg ikke, men tenker at læring av mestringsteknikker kunne være nyttig. Det er i hvert fall helt sikkert at det er overraskende lite korrelasjon mellom objektive plager og ønske om langvarig sykemelding.

Eg tenker og at meistring er eit nøkkelord i denne samanheng. Samtidig er mi subjektive og personlege erfaring, frå eit pasientperspektiv - som eg trur kan vere generaliserbar - at diffuse og uforklarlege smerter er meir skremmande enn smerter ein har kunnskap om og som har ei forklaring. Sjølv er eg i alle fall ikkje redd nokre ekstra dagar med smerter, men eg er redd for ei langvarig forverring av tilstanden min. Og det trur eg gjeld mange med diffuse og uforklarlege smertetilstandar. Ved å vite meir om kva ein kan gjere utan at det blir verre, vil ein gjerne få eit høgare funksjonsnivå. Og derfor vil kanskje dei som har konkrete, objektive funn som gjer denne typen kunnskap mogleg, ha større vilje til å tenke "det blir ikkje betre av å vere heime". Sjølv har eg i alle fall erfart at eg fokuserer meir på funksjon enn symptom, når eg veit korfor kroppen ikkje oppfører seg som eg forventer. Eg reduserer òg såkalla pain avoidance behavior, etter at eg har lært kva slags bevegelsar som kan føre til reell forverring eller opprettholdelse av smertene og kva som ikkje gjer det.