Er det moralsk verre å abortere ett av to foster (tvillinger) enn ett av ett?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

At man kan bli gravid med tvillinger eller fler er en risiko på lik linje med at man kan bli gravid med en uten fregner når man synes fregner er finest , en jente eller en gutt når man ønsket seg noe annet, eller lignende. Hvis man er så matt, slakk og rar av seg at man mener det er uoverkommelig med to, er man mest sannsynlig ute av stand til å håndtere en, og bør la være å få noen.

At man absolutt ikke vil ha barn, uansett hva slags barn, er en legitim abortgrunn. At man selv er syk eller fosteret er sykt er legitimt. At man bare vil ha enkelte typer friske barn blir bare motbydelig.

Derfor er jeg motstander av denne typen selektering, og samtidig tilhenger av fri abort.

Men det er jo ikke alle som planlegger å bli gravid. Dersom man blir gravid uten at det var planlagt, det viser seg å være tvillinger, og man tenker at man skal klare en, men ikke to, bør man likevel abortere begge da? Jeg synes det var såpass tøft med to det første året, at jeg ikke er enig med deg i at dersom man synes dette er uoverkommelig så er man mest sannsynlig ute av stand til å håndtere en. Særlig hvis man er alene med dem.

To kan på mange måter være mer enn det dobbelte av en.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Men det er jo ikke alle som planlegger å bli gravid. Dersom man blir gravid uten at det var planlagt, det viser seg å være tvillinger, og man tenker at man skal klare en, men ikke to, bør man likevel abortere begge da?

Hvis det ikke er medisinske grunner til at man ikke vil tåle et tvillingsvangerskap synes jeg da at det å bære frem to, men adoptere bort den ene bør være den åpenbare løsningen. (Ja, jeg vet at vi har alt for dårlige rutiner for sånt her til lands).

[My]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Hvis det ikke er medisinske grunner til at man ikke vil tåle et tvillingsvangerskap synes jeg da at det å bære frem to, men adoptere bort den ene bør være den åpenbare løsningen. (Ja, jeg vet at vi har alt for dårlige rutiner for sånt her til lands).

Mener du også dette hvis man blir gravid med en, og ikke ønsker dette fosteret? At man da likevel bør bære det fram, i stedet for å ta abort, og så adoptere det vekk etter fødselen, så sant man er i stand til å tåle et svangerskap?

Bør man egentlig skille tvillinger etter fødselen, og bør de da eventuelt få ha kontakt med hverandre opp igjennom livet?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Mener du også dette hvis man blir gravid med en, og ikke ønsker dette fosteret? At man da likevel bør bære det fram, i stedet for å ta abort, og så adoptere det vekk etter fødselen, så sant man er i stand til å tåle et svangerskap?

Bør man egentlig skille tvillinger etter fødselen, og bør de da eventuelt få ha kontakt med hverandre opp igjennom livet?

Gode spørsmål det der altså, og det er helt sikkert en veldig vanskelig situasjon å være oppi. Jeg synes det er vanskelig å si noe om hva man bør og ikke bør. Jeg ser på abort som å ta liv, likevel er jeg for fri abort, delvis fordi vi har bestemt oss i samfunnet for at det finnes situasjoner der det er riktig å avslutte svangerskap, og da mener jeg at det er kvinnen selv som er den eneste som kan ta det valget.

Jeg greier faktisk ikke å svare på om jeg synes det er en forskjell på ett og to fostre i så måte. Ikke utover at man også setter det barnet man faktisk ønsker seg i fare ved den prosedyren. Og at det har et sterkt element av sortering/seleksjon over seg.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg tror det som gjør det verre for meg, rent emosjonelt, er at det blir helt åpenbart at dette er seleksjon. Og jeg kan ikke forestille meg at jeg ville klart å se på den ene tvillingen uten å briste i gråt ved tanken på den jeg valgte bort.

Prinsippielt er jeg derimot usikker på om det er noen forskjell. Vi har valgt som samfunn at det ikke finnes moralsk eller umoralsk grunnlag for abort; det er kvinnens valg over egen kropp.

Ja, det er der jeg er også. Og jeg merker at jeg nikker til gode argumenter på begge sider, og greier ikke å veie dem opp mot hverandre.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Hvis det ikke er medisinske grunner til at man ikke vil tåle et tvillingsvangerskap synes jeg da at det å bære frem to, men adoptere bort den ene bør være den åpenbare løsningen. (Ja, jeg vet at vi har alt for dårlige rutiner for sånt her til lands).

Jeg er på linje med Skremmeren, jeg synes det er like forferdelig uansett. Men når det er sagt, så er det ikke nødvendigvis noen walk in the park å være den bortadopterte, heller. Selv om det kanskje redder nattesøvnen til opphavet i større grad.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg er på linje med Skremmeren, jeg synes det er like forferdelig uansett. Men når det er sagt, så er det ikke nødvendigvis noen walk in the park å være den bortadopterte, heller. Selv om det kanskje redder nattesøvnen til opphavet i større grad.

Er du imot selvbestemt abort generelt, og mener at barn uansett bør bæres fram og adopteres bort etter fødselen, så lenge biomor er i stand til å tåle et svangerskap? Eller gjelder det bare tvillingfostre?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Er du imot selvbestemt abort generelt, og mener at barn uansett bør bæres fram og adopteres bort etter fødselen, så lenge biomor er i stand til å tåle et svangerskap? Eller gjelder det bare tvillingfostre?

Jeg er motstander av abort generelt, og heller ingen blodfan av adopsjon. Men verden er langt fra perfekt.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Hvis man ikke orker eller ikke har økonomi, så finnes det hjelp å få.

Gjør det? Hva da? Jeg syns det var såpass slitsomt med en, både svangerskapsmessig og søvnmessig etterpå, at det jeg har hørt fra tvillingforeldre gjør at jeg er bombesikker på at forholdet hadde gått til helvete om vi fikk tvillinger som nummer to.

Jeg vil ikke mene noe bastant om at om man ikke takler to så takler man ikke en heller.

[frukt]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Medisinske grunner/helsemessige årsaker er noe ganske annet enn å "ikke orke"/"ikke ha økonomi". Hvis man ikke orker eller ikke har økonomi, så finnes det hjelp å få. Eller man bør droppe hele greien.

Kan man leve videre med den ene tvillingen uten å tenke på den man har fjernet?

Jeg kjenner at jeg, som er ganske pyttsann-rasjonell i fht fri abort blir full av mostand når det gjelder å plukke ut en tvilling og beholde den andre. Urettferdigheten i det, kanskje?

Enig med Harriet her.
Jeg har tatt abort selv, og tok vel egentlig veldig lett på det første gangen. Jeg var ung og likte ikke barn noe særlig, og trodde at jeg sannsynligvis aldri ville få lyst på egne barn.
Andre gangen var det ikke en lett avgjørelse ... Nå som jeg har barn tror jeg ikke at jeg hadde klart å ta abort igjen.
Jeg kunne aldri tenkt meg å ta bort ett av to barn. Akkurat hvorfor det er så mye verre vet jeg egentlig ikke. Kanskje det bare blir ekstra synlig hva man velger bort.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

HV: I tillegg til det du nevner så er det også helseaspektet, da. Tvillingsvangerskap er risikosvangerskap og det vanligste er også at det er mer eller mindre jævlige svangerskap. Så selv om det ikke er slik at legene vurderer at "dette går ikke" så ser jeg at noen kan se at "det er ille nok å være gravid, jeg hadde invalidiserende bekkenløsning og spydde 9 måneder sist, å doble det tror jeg tar kverken på meg". Og tilfeller der folk hadde alvorlig svangerskapsdepresjon eller ekstreme kolikkbarn - der kan man sikkert også synes at to barn blir uoverkommelig.

Men jeg teoretiserer - selv ville jeg slitt med å ta abort uansett, så det er vanskelig å sette seg inn i grunner til å ta bort både et enkeltstående og ett av to.

Er det virkelig sånn at det som regel er jævlig å være gravid med tvillinger? I så fall må jeg ha vært utrolig heldig for jeg syns i grunnen det var en tur i parken.