Er NAV virkelig så ille?

[Katta]

Oslo78: Av og til er det sånn at man må kommanderes til å holde senga. Jeg har også sittet hos fastlegen på svangerskapskontroll en gang og fikk beskjed om at "dette kommer du aldri til å bestemme selv, nå bestemmer jeg for deg. Du skal ut av vakt". Og av og til er det riktig og nødvendig. Men i langt flere tilfeller er kontakt med arbeidsplassen viktig for prognosen for å komme tilbake etter endt sykmelding. Det jobbes jo mye med det også, at man må bort fra at sykmelding betyr fri med lønn. Sykmelding skal være fritak fra de arbeidsoppgavene man ikke kan utføre og mulighet til behandling.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Oslo78: Av og til er det sånn at man må kommanderes til å holde senga. Jeg har også sittet hos fastlegen på svangerskapskontroll en gang og fikk beskjed om at "dette kommer du aldri til å bestemme selv, nå bestemmer jeg for deg. Du skal ut av vakt". Og av og til er det riktig og nødvendig. Men i langt flere tilfeller er kontakt med arbeidsplassen viktig for prognosen for å komme tilbake etter endt sykmelding. Det jobbes jo mye med det også, at man må bort fra at sykmelding betyr fri med lønn. Sykmelding skal være fritak fra de arbeidsoppgavene man ikke kan utføre og mulighet til behandling.

Ja! Der sa du det!

[oslo78]

[quote=Katta;3708438]Oslo78: Av og til er det sånn at man må kommanderes til å holde senga. Jeg har også sittet hos fastlegen på svangerskapskontroll en gang og fikk beskjed om at "dette kommer du aldri til å bestemme selv, nå bestemmer jeg for deg. Du skal ut av vakt". Og av og til er det riktig og nødvendig. Men i langt flere tilfeller er kontakt med arbeidsplassen viktig for prognosen for å komme tilbake etter endt sykmelding. Det jobbes jo mye med det også, at man må bort fra at sykmelding betyr fri med lønn. Sykmelding skal være fritak fra de arbeidsoppgavene man ikke kan utføre og mulighet til behandling.[/quote]

Ja, jeg er helt med på alt du sier her. Kontakt med arbeidsplass hadde jeg jo flere ganger i uka - på telefon. Jeg klarte på ingen måte å komme meg dit de første månedene. Jeg hadde ingen problemer med å tenke jobb og snakke om jobb - men jeg kunne ikke gå, kjøre bil, stå oppreist i noen særlig grad, osv. Jeg klarte ikke å spise, sove eller gå på do. Det var ikke så aktuelt å være på jobb - og jeg er veldig, veldig glad for at både lege og NAV så det. Jeg mener det fortsatt bør være mulig å være helt sykemeldt en periode når man er totalt arbeidsudyktig - og at man bør ha fokus på kostnader gjennom et helt liv. For meg som hadde 35 år igjen å jobbe og utsikter til å bli helt arbeidsfør igjen, mente NAV at det var vel verdt pengene å la kroppen min få tid til å bli skikkelig frisk slik at jeg ikke ble gående som jojo-arbeidskraft inn og ut av jobb resten av livet.

Å komme tilbake til jobben er et av de største høydepunktene i mitt liv - men ikke før kroppen begynte noenlunde å fungere igjen. Jeg gledet meg tussete til å begynne igjen.

Veldig enig i det siste du skriver. Bare det er aksept for at i noen (få?) tilfeller er det faktisk ingen oppgaver overhodet man kan gjøre.