Skolevesker til 11000

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Ikke sant? Jeg finner dog litt merkelig at den toleransen bare skal gå en vei. Jeg håper virkelig at voksne ikke er like kritiske til det de mener er andres overforbruk når barna deres hører på. jeg husker ennå hvordan en venninne ble mobbet på skolen fordi hun var "bortskjemt". Det var ikke noe penere å se på enn annen mobbing, faktisk.

Jeg synes det er stor forskjell på å snakke nedsettende om bortskjemte barn vs å snakke til barna generelt om forbruk og vaner.

Og i motsetning til familier som sliter økonomisk og/eller sosialt så har foreldre som sitter godt i det et valg. Jeg lurer ofte oppriktig på hva som er motivasjonen for å gi barna sine "alt". Føler man seg bra selv? Er det for å kjøpe seg fri? Eller øker livskvaliteten til barnet da det i praksis har et forbruk som en voksen?

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg synes det er stor forskjell på å snakke nedsettende om bortskjemte barn vs å snakke til barna generelt om forbruk og vaner.

Og i motsetning til familier som sliter økonomisk og/eller sosialt så har foreldre som sitter godt i det et valg. Jeg lurer ofte oppriktig på hva som er motivasjonen for å gi barna sine "alt". Føler man seg bra selv? Er det for å kjøpe seg fri? Eller øker livskvaliteten til barnet da det i praksis har et forbruk som en voksen?

Jeg tenker at det kanskje ikke har noe med motivasjon å gjøre. Det handler vel om tilgjengelige ressursser og muligheten til å oppfylle noen ønsker. Jeg vet jo selv at mine foreldre strakk seg langt for å gjøre det for meg da jeg var barn, og jeg hadde ikke rike foreldre. Det er ikke sikkert det er så veldig annerledes mekanismer som ligger bak velbemidlende foreldres valg.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Jeg tenker at det kanskje ikke har noe med motivasjon å gjøre. Det handler vel om tilgjengelige ressursser og muligheten til å oppfylle noen ønsker. Jeg vet jo selv at mine foreldre strakk seg langt for å gjøre det for meg da jeg var barn, og jeg hadde ikke rike foreldre. Det er ikke sikkert det er så veldig annerledes mekanismer som ligger bak velbemidlende foreldres valg.

Jeg synes det blir noe annet. Jeg vet at blant annet spilletimene jeg fikk som barn nok kunne merkes godt på budsjettet til foreldrene mine. Og hadde jeg blitt rik over natta er det klart at mine to hadde nytt godt av flotte ferier, større hus, mer penger til kultur og hobby. Men jeg kan bare ikke forstå nytten eller gleden i at barna skal sitte på hvert sitt rom og eie det samme som de voksne, og at man kjøper og kjøper og kjøper. Småskolenbarn med egen flatskjerm, Mac, iPad, iPhone +++? Er det kjøpeglede man vil formidle? Er det kjekt at barna ikke sitter i stua og at man får være i fred? Er det fordi barna tar livet av hverandre om de må dele? Jeg tror det er mye lettvinthet ute og går.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg synes det blir noe annet. Jeg vet at blant annet spilletimene jeg fikk som barn nok kunne merkes godt på budsjettet til foreldrene mine. Og hadde jeg blitt rik over natta er det klart at mine to hadde nytt godt av flotte ferier, større hus, mer penger til kultur og hobby. Men jeg kan bare ikke forstå nytten eller gleden i at barna skal sitte på hvert sitt rom og eie det samme som de voksne, og at man kjøper og kjøper og kjøper. Småskolenbarn med egen flatskjerm, Mac, iPad, iPhone +++?

Gleden ligger vel i å glede barna sine med å gi dem noe de ønsker seg :anerikke:.
Mitt barn ønsker seg bare Lego, han blir straks 5 og har allerede hauger med Lego, men han ønsker seg enda mer. Jeg blir glad av å gi det til ham fordi han blir så utrolig lykkelig for disse gavene. Han får sjelden noe utenfor bursdag og jul, men da får han til gjengjeld alltid noe han ønsker seg. Og det er ikke fordi han trenger det, det er jo fordi det er hyggelig å gjøre barna sine glade, selv om det "bare" er med tinger. Og nytteverdien, bortsett fra at han leker med det, er jo ikke der.

Når det er sagt: Og skjødesløst skjemme bort barn på en sånn måte at de ikke er rustet til å møte verden er det vel ingen som synes er OK.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Når det er sagt: Og skjødesløst skjemme bort barn på en sånn måte at de ikke er rustet til å møte verden er det vel ingen som synes er OK.

Det er vel en stor del av poenget mange prøver å få fram her? Samt det at man som foreldre har også et ansvar for kjøpe-mote-merkepress som heller ingen synes er ok? Dette er litt i samme gaten som det å be alle i naturlig gruppe i bursdager blant annet. På enkelte områder synes jeg man bør se lengre enn sin egen nese og sine egne behov.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Det er vel en stor del av poenget mange prøver å få fram her? Samt det at man som foreldre har også et ansvar for kjøpe-mote-merkepress som heller ingen synes er ok? Dette er litt i samme gaten som det å be alle i naturlig gruppe i bursdager blant annet. På enkelte områder synes jeg man bør se lengre enn sin egen nese og sine egne behov.

Jeg synes det er et hav av forskjell mellom å skjemme bort ungene sine på en slik måte at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv når den dagen kommer, og det å kjøpe en iPhone barnet ønsker seg til jul i en familie med ellers moderat forbruk.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Jeg synes det er et hav av forskjell mellom å skjemme bort ungene sine på en slik måte at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og det å kjøpe en iPhone barnet ønsker seg til jul i en familie med ellers moderat forbruk.

Ja, selvfølgelig. Men må de ha den nyeste typen mobil/iphone, ipad, pc, flatskjerm, CG-jakke og andre typer siste "mote"? Vi prater ikke om moderat forbruk og en og annen dyr ting en sjelden gang. Vi prater om de som kanskje fører an i gjengen på skolen, som alltid har det siste og nyeste og som gjerne flasher og kommenterer andre. Det har vel alltid eksistert og vil alltid eksistere så lenge det finnes foreldre som anser det som helt greit. Jeg tør påstå at disse foreldrene ikke tenker spesielt langt. Mine unger får også dyre ting, dog ikke klær, men jeg er absolutt interessert i å ikke føre an i kjøpepress og vil gjerne være reflektert og moderat på området. Og tror det hjelper hvis de fleste foreldre i et skolemiljø følger på.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Men jeg kan bare ikke forstå nytten eller gleden i at barna skal sitte på hvert sitt rom og eie det samme som de voksne, og at man kjøper og kjøper og kjøper. Småskolenbarn med egen flatskjerm, Mac, iPad, iPhone +++? Er det kjøpeglede man vil formidle? Er det kjekt at barna ikke sitter i stua og at man får være i fred? Er det fordi barna tar livet av hverandre om de må dele? Jeg tror det er mye lettvinthet ute og går.

Men hva er aldersgrensen? Når er det greit at man eier en iPhone? Eller en iPad? Hvor gammel mener du man skal være? Helt konkret? Min fikk iPhone 5 i bursdagsgave hos oss nå når han ble 10 år. Han ønsket seg iPhone over alt på jord, men var inneforstått med at det var noe vi anså for alt for dyrt. Men så konkluderte vi med at han trengte ny telefon (gammel-telefonen var i ferd med å dø) og prisforskjellen på iPhone 4, 4s og 5 var minimal. Skulle han ikke få det? Skulle jeg kjøpt en annen telefon bare fordi noen mener at småskolebarn ikke skal ha iPhone?

Han sitter fremdeles i stua, jeg får ikke være mer i fred og kjøpeglede? Hæ?

[Bokormen]

Det er jo snakk om en totalsum her. Jeg tror de aller fleste norske barn har mye mer enn de trenger. Men jeg mener ikke at man skal gi raggsokker og en appelsin til jul. Men da jeg ser barn på barneskolen som har "alt", altså tilsvarende det en gjennomsnittelig voksen eier, minus hus og bil, det ser jeg ikke nytten i. Jeg synes det er forskjell på voksne og barn, og om jeg kjøper meg 40 nye kjoler og mannen kjøper seg duppeditter for 30 000 tror jeg ikke barna våre har hverken langvarig glede eller nytte av å få det samme. En ser det jo stadig her inne og. "Hva i all verden skal vi kjøpe i gave til barnet vårt??"

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av D'Arcy, her.

Men hva er aldersgrensen? Når er det greit at man eier en iPhone? Eller en iPad? Hvor gammel mener du man skal være? Helt konkret? Min fikk iPhone 5 i bursdagsgave hos oss nå når han ble 10 år. Han ønsket seg iPhone over alt på jord, men var inneforstått med at det var noe vi anså for alt for dyrt. Men så konkluderte vi med at han trengte ny telefon (gammel-telefonen var i ferd med å dø) og prisforskjellen på iPhone 4, 4s og 5 var minimal. Skulle han ikke få det? Skulle jeg kjøpt en annen telefon bare fordi noen mener at småskolebarn ikke skal ha iPhone?

Han sitter fremdeles i stua, jeg får ikke være mer i fred og kjøpeglede? Hæ?

Jeg hadde kjøpt en helt annen telefon, ja. Klapptelefon i utgangspunktet, Samsung Galaxy Y hvis det var viktig med kamera. Helt konkret trenger man ikke I-phone på noe tidspunkt i livet, men på et eller annet tidspunkt tar man ikke den avgjørelsen for barna sine lenger. Det er når de tjener penger utenfor huset og fullt ut finansierer den selv i vårt tilfelle.

Det er surrealistisk at det i det hele tatt er snakk om at barn på 10 år trenger I-phone synes jeg. De trenger tilgang til telefon og tilgang til en pc, men de trenger på ingen måte å eie egen pc eller egen smarttelefon. At de har lyst på er en helt annen sak - men det kommer jo stort sett av at de har sett andre ha det.

Dessuten er jeg enig med Bokormen i at det er av ny dato at barn skal eie og ha alt voksne har (eller mer), jeg synes det skal være en greie å glede seg til å tjene egne penger og kunne skaffe seg de man ser voksne har.

[Vianne Rocher]

Uten å legge sten til kamelen din, Lykken. Men hvor ligger forskjellen mellom det å kjøpe iPhone og det å kjøpe klær av "riktig" merke? Enten man har gitt etter selv, eller om man var den som førte an, er man jo uansett med på å etablere en forventning og kanskje også et slags press?
Jeg forstår at det med iPhonen ikke er representativt eksempel på forbruk i din familie sånn ellers, forresten.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Uten å legge sten til kamelen din, Lykken. Men hvor ligger forskjellen mellom det å kjøpe iPhone og det å kjøpe klær av "riktig" merke? Enten man har gitt etter selv, eller om man var den som førte an, er man jo uansett med på å etablere en forventning og kanskje også et slags press?
Jeg forstår at det med iPhonen ikke er representativt eksempel på forbruk i din familie sånn ellers, forresten.

Si det. Jeg føler at klær er et gjentagende bruksområde som slites, vokses ut av og som det generelt må kjøpes en del av i løpet av et år. Hvis alle plagg skal være av det og det merke, alt fra underbukser til bukser, gensere, jakker, skjerf og luer så er det en annen ting enn en mobil i julegave. Men du har sikkert skjønt at jeg er ambivalent til mobilkjøpet og generelt er mer forsiktig der enn mannen min. Og ja, det er jo vanskelig. Enten gir man etter eller leder an. Jeg vil tro de fleste foreldre vil gi etter på en eller to ting oppover årene, men jeg mener fortsatt at man bør ha et veldig bevisst forhold til hele problemstillingen. Og det å forsvare jakker til 7000 synes jeg er en del av det. Jeg håper jeg klarer å stå imot et sånt ønske/krav dersom et skulle oppstå.
Vi har f.eks venner i nabokommunen og der er det visst helt vanlig at barn vet hva foreldrene tjener og spør helt åpenlyst andre om hva deres foreldre tjener. Får sånt grobunn i et skolemiljø så tror jeg CG jakker og høyt prisnivå på det meste leder an.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg hadde kjøpt en helt annen telefon, ja. Klapptelefon i utgangspunktet, Samsung Galaxy Y hvis det var viktig med kamera. Helt konkret trenger man ikke I-phone på noe tidspunkt i livet, men på et eller annet tidspunkt tar man ikke den avgjørelsen for barna sine lenger. Det er når de tjener penger utenfor huset og fullt ut finansierer den selv i vårt tilfelle.

Det er surrealistisk at det i det hele tatt er snakk om at barn på 10 år trenger I-phone synes jeg. De trenger tilgang til telefon og tilgang til en pc, men de trenger på ingen måte å eie egen pc eller egen smarttelefon. At de har lyst på er en helt annen sak - men det kommer jo stort sett av at de har sett andre ha det.

Dessuten er jeg enig med Bokormen i at det er av ny dato at barn skal eie og ha alt voksne har (eller mer), jeg synes det skal være en greie å glede seg til å tjene egne penger og kunne skaffe seg de man ser voksne har.

Han er ikke ledende i klassen - det er en solid andel som allerede har iPhone. Dog kanskje ikke 5'ern men det handler vel mest om at den ikke var på markedet da de fikk sin telefon. Både jeg og Mannen har iPhone - dermed er det greit å kjøpe en telefon vi kjenner bruken på. Og Ungen har en mye mer avansert bruk av telefonen enn det for eksempel Mannen har. Ungen "trenger" sikkert ikke en iPhone, men jeg klarer ikke helt å se hvorfor han ikke skulle få det når han trengte en ny telefon.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg synes det blir noe annet. Jeg vet at blant annet spilletimene jeg fikk som barn nok kunne merkes godt på budsjettet til foreldrene mine. Og hadde jeg blitt rik over natta er det klart at mine to hadde nytt godt av flotte ferier, større hus, mer penger til kultur og hobby. Men jeg kan bare ikke forstå nytten eller gleden i at barna skal sitte på hvert sitt rom og eie det samme som de voksne, og at man kjøper og kjøper og kjøper. Småskolenbarn med egen flatskjerm, Mac, iPad, iPhone +++? Er det kjøpeglede man vil formidle? Er det kjekt at barna ikke sitter i stua og at man får være i fred? QEr det fordi barna tar livet av hverandre om de må dele? Jeg tror det er mye lettvinthet ute og går.

Ja. Jeg kjøper meg fri fra barnet mitt.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Ja. Jeg kjøper meg fri fra barnet mitt.

Hadde jeg kjøpt TV, PC og iPad til begge mine hadde det absolutt gjort konfliktnivået her i huset lavere og jeg hadde fått mer fred og ro i stua. Det er det ikke tvil om heller. Men om de på sikt hadde blitt gladere barn, og om det hadde vært lurt, det tror jeg ikke. Jeg greier bare ikke forstå motivasjonen bak. Mine er selvfølgelig verdens fineste og smarteste og mest verdifulle barn, men jeg greier ikke koble det til at de skal ha enda mer enn de allerede har. Er det gleden man selv får ved å gi barnet noe det ønsker seg? Er det for å trekke venner til huset? Jeg greier rett og slett ikke å forstå tankegangen bak.