Nydelig brud med "Pamela"-tatovering

[Carpe Diem]

Opprinnelig lagt inn av Sir Limpalot, her.

Om tatoveringene mine er "ut" eller ei gir jeg en god dag i, de er ikke der for at jeg skal være hipp og kul (jeg har stort sett alltid hatt lav hipp og kul-faktor), men fordi JEG synes de er fine og fordi de betyr noe for meg.
Symbolikken jeg har sydd inn i mine tatoveringer er ting som har betydd noe for meg i livet (musikk, identitet og familien) og jeg ser ikke for meg at jeg skulle bli nevneverdig flau over noe som helst av det og ville fjerne det.

Når det gjelder planlegging av plassering i forhold til aftenkjole har jeg ikke tenkt så veldig mye over akkurat det, jeg bruker ikke kjole så ofte at det er plagsomt, men jeg har sørget for at de forsvinner under en langermet skjorte, da jeg innser at jeg kan komme i situasjoner hvor dette er en fordel.

Og når det kommer til standardspørsmålet om hvor kule jeg kommer til å synes at de er når jeg sitter på gamlehjemmet: Jeg tror ikke jeg kommer til å gå så MYE i bar overkropp på gamlehjemmet og når jeg sitter der er det ganske mange andre på min alder som har tatoveringer også, så sjokkeffekten er ikke til stede på samme måte som i dag.

Hvilken mote jeg forbinder hva med er, for meg, lite relevant, men at det er en del "plukk en fra tavla"-tatoveringer som antagelig ikke var gjennomtenkte valg er nok en sannhet.

Kort oppsummert vil jeg da tro at tatoveringer som blir tatt i voksen alder, som har en personlig betydning,og som ikke er tilfeldig valgt fra permen med kopier, er en tatovering som man med glede og stolthet vil bære og ikke minst vise frem uansett alder, antrekk og anledning?
Men som i dette konkrete tilfellet: valgt ureflektert i tidligere ungdomsår og som man kanskje skulle ønske var ugjort? Da blir det ikke helt det samme...

Jeg kjenner flere som tok tatoveringer på åttitallen, og som nå i ettertid har tattovert over dem fordi de har angret på motivet.