Når maten spyttes ut og man sier æsj

[Lille meg]

Jeg må si jeg sperret øynene opp da jeg leste innlegget ditt, oslo78. Mener du virkelig at jenta di fra hun var tre år gammel har hatt noen som helst forståelse for hva tid betyr, og ikke minst hva tid betyr for andre? At hun forstår at du bruker masse tid på å lage middag? Og at hun er oppriktig takknemlig for at du bruker den tiden på å lage middag?

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer forstår jeg at dette koker ned til følgende: Hva mener du egentlig med "respekt", og er det nødvendig å ha denne respekten?

Selv var jeg et særs kresent barn, og middagene hjemme hos oss var en kamp. Det ble selvsagt ikke noe bedre av at jeg hadde en lillebror som spurte "Liker vi dette, Lille meg?", og jeg svarte "NEI!". Selvsagt ikke. Og, nei, jeg hadde ingen respekt for min mor som lagde maten. Og hvorfor skulle jeg egentlig det? Jeg har i ettertid forstått at jeg var et barn som for det første smakte veldig mange smaker og smakte dem veldig sterkt. Og i tillegg var jeg ekstremt følsom for varme. For eksempel måtte jeg ofte vente veldig veldig lenge før risengrynsgrøten ble kald nok til at jeg klarte å spise den. Mens å spise den rett fra kjøleskapet var himmelen for meg. Var jeg respektløs som ikke bare spiste maten, men gjorde opprør ved å nekte?

Hvis jeg lager middag som husets barn og tenåringer ikke ønsker seg, hvem er det da som er respektløs? Jeg syns det er noe å i det minste tenke gjennom, kanskje særlig om man har barn/tenåringer som ikke er spesielt glad i varm middag, men heller foretrekker brødskive. Slik var jeg, og jeg fikk ikke mye respekt for akkurat den holdningen.

Til slutt, for å komme curling-anklager i forkjøpet, så er jeg krystallklar i forhold til tenåringene på at om de på et generelt grunnlag ikke gidder spise den middagen jeg lager, så får de gi meg beskjed. Så skal jeg rett og slett slutte å beregne porsjon til dem. Jeg ønsker ikke å kaste mat, så enten er de med og spiser sin andel, eller så er de ikke med.