What doesn't kill you makes you stronger?

Det ble litt lite nyansert det jeg skrev i går, ser jeg. Jeg vil utdype litt.

For det første så er psykisk sykdom selvsagt sykdom. Er man psykotisk eller schizofren så kan man selvsagt ikke ta seg sammen, liksom.

Og selvsagt er det ikke alt man kan greie å ta tak i og ordne alene. Noen ganger er det eneste man kan gjøre å be om hjelp.

Det jeg mener er at jeg treffer ofte folk som ikke får satt bena under seg fordi de stadig går og venter på at en overgriper skal få selvinnsikt nok til å be om unnskyldning, en forelder skal skjønne og ta på seg ansvar for at oppveksten ble grusom, en eller annen skal innse at de ødela livet for noen og rette opp. Og stort sett så skjer ikke sånt. Den som har vokst opp i et helvete får gjerne ikke den oppreisningen som det kjennes som hadde hjulpet på å få det bedre - det som kunne og burde vært starten på å greie å reise seg igjen.

Før jeg skriver resten - jeg skjønner det behovet. Skjønner det så det kjennes i margen.

Men altså. Som regel vil ikke det behovet noensinne bli møtt. Aldri. G da må man ta ansvar selv for å reise seg likevel. Kanskje består ansvaret i å slippe taket i at man en gang ble mobbet og bestemme seg for å ha det bedre. Kanskje består ansvaret i årevis med støtte fra fagfolk. Kanskje er oppgaven nesten umenneskelig. Og mange kommer, som Serafin skriver, ikke dit de ønsker seg. Og det er igrunnen kjipt, men det er såpass mange som ikke kommer helt dit at jeg tør si at det får holde om man kommer dit at det er liv laga i det livet man har også. (Her kaster jeg stein i glasshus - ingen løper vel mer etter å stadig få det bedre enn jeg.)

Men altså. Man kan komme ut av en jævlig barndom med to valg. Enten gjør man det man må, samme hva det er, for å få det bedre som voksen. Kanskje ikke superbra, men så bra man kan, eller så blir det aldri bedre.

For noen er valget borte. Er man alvorlig syk så er det ikke noe å velge i. River angsten deg i biter seks dager i uka så får du ikke gjort så mye utviklingsarbeid - det sier seg selv. Men for ganske mange så er det et valg å ta om å få det bedre.

Og til det der med å komme i mål. Jeg prøver å leve etter en regel. Den er sånn at hvis jeg kan se meg i speilet på kvelden og si at jeg har gjort så godt jeg kan, så er det bra nok. Uansett resultat. Noen ting vil jeg aldri noensinne komme i mål med, men å gjøre så godt jeg kan får holde.

Hvis det ser ut som jeg bagatelliserer vonde barndommer så er det ikke meningen.