Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Divine]

m^2 sier ting mye bedre enn meg. Før min yngste fikk en autismespekterdiagnose, vurderte mannen min og jeg så smått om vi skulle satse på et barn til. Jeg hadde litt lyst, men samtidig er jeg ikke noe overskuddsmenneske, så jeg lurte på om det ville være lurt. Men da diagnosen var et faktum, var valget enkelt: Nei, vi skulle ikke ha flere barn. Vi hadde nok taklet et "vanlig" barn på et vis, men hadde også neste barn hatt ekstra behov, nei, da vet ikke jeg, altså. Jeg synes ikke sjansen var verdt å ta. Dette er et valg på linje med at jeg ikke kan ha en lederstilling som krever VELDIG mye arbeid eller x antall hobbyer eller et veldig stort hus. Jeg kan ikke ha dette, fordi jeg fort blir stresset og sliten og da takler jeg tilværelsen dårlig. Og jeg kan ikke se at valget om antall barn skal være mindre relevant enn de andre valgene.