Superlæreren?

[kie]

Klart foreldrene er viktige. Men når det er selve skolehverdagen som ikke fungerer så er det vel naturlig å se hvilke grep som kan gjøres der. Eller mener man at hadde hjemmet gjort godt nok forarbeid og levert gode nok "produkter" til klasserommene så ville alt vært greit? I såfall feiler jo jeg stort som mor, som leverer barn med lærevansker.

Jeg tenker at man må litt bort fra tankegangen om at noen må være dårlige for å kunne bli bedre. Og kanskje også tåle en diskusjon om hvilke problemer som bør løses uten at foreldre og lærere går i "det va'kke min skyld"-skyttergravene. Må det være et nederlag og en innrømmelse av inkompetanse å tenke at man kunne blitt enda bedre på klasseledelse for eksempel? I min nieses klasse henger nå de fleste etter der de burde være. Niesen min er en stille og pliktoppfyllende jente som henger etter på grunn av mye uro i klasserommet. Men hvordan kan man påpeke noe sånt som forelder uten å tråkke læreren på tærne?

En annen ting jeg noen ganger savner litt fra lærerhold er forståelse for at min rolle som mor innebærer mer enn å være skolens forlengede arm. Eller, som PP-rådgiveren sa på et møte der løsningen på et av barnas lærevansker var enda mer gjennomgang (førstegangs gjennomgang også) hjemme av ting barnet skulle igjennom på skolen: "Mor, din jobb er å steke vafler". Og han utdypet det med å forklare for oss andre på møtet at barnets liv består av mer enn skole. Det bør i alle fall det. Spesielt når skolen er en arena ungen sliter. Da er fritiden også viktig. Og mitt og barnets forhold skulle handle om mer enn at jeg i stadig større jafs av dagens timer skulle fungere som skolens forlengede arm. For det var et ganske reellt problem med alle "hvis dere bare" som skolen ønsket seg. Det skviset bort tid til kos, til å gjøre ingenting sammen eller rett og slett til å gjøre ting barnet var skikkelig god til.

Nå for tiden er overgangen uklar. Skolen er hjemmets forlengede arm og omvendt. I alle fall kan det lett bli sånn. Og når eleven er et barn med store ekstrabehov på begge fronter og det er begrensninger i både kapasitet og midler er det så altfor lett at man slutter å feie for egen dør og blir altfor kritiske til den andre "forlengede armen". Og ikke sjelden glemmer man å fordele litt av ansvaret til eleven selv også. For det er tross alt barnet/ungdommen begge parter skal lære opp. Men det er jammen lett å glemme når man er så opptatt av å belære hverandre. Har jeg hørt.