Pannekaker

[Polyanna]

Nip: Det er to problemer som rir deg her, tror jeg, og de blandes litt sammen.

Det ene er den nyfrelstes misjoneringstrang, som gir seg utslag i observasjoner og fordømming av andres matpakker, og et intenst ønske om å få andre til å forstå det du (relativt nylig) har forstått. Vi vet jo alle at det er de som nettopp har sluttet å røyke som er de ivrigste antirøykerne...

Det andre er at du gjennomlever det vi alle må gjennom når barna blir større: De får større radius, eksponeres i større grad for ting vi ikke har kontroll over, og må i større grad stole på egen vurderingsevne. Og vil mister kontrollen. Det er kjempetøft!

Det første, misjoneringstrangen, vil jeg tro og håpe vil slipes av litt etter hvert. Eventuelt kan den få et mer konstruktivt og hyggelig utløp. m^2 er også nyfrelst, på det samme som deg, men jeg tror aldri jeg har hørt henne snakke om hva hun har sett andre spiser, eller sukke over at andre ikke gjør som henne. Det hun derimot gjør er å sprudlende, entusiastisk, positivt og hyggelig dele "Se hva vi gjorde! Se så bra det ble! Dette anbefaler jeg! Sånn kan du gjøre det, hvis du vil - her er oppskrifter! " Det er jo utelukkende hyggelig og inspirerende.

Det andre, det med kontrollbehovet er vanskelig for alle, men spesielt for de med sterke følelser for verdier eller synspunkter som de gjerne vil overføre til barna, og der disse verdiene ikke er gjengs rundtomkring. (Det er ikke så vanskelig å overføre verdien "du skal ikke stjele" ut i verden, men "man skal holde hviledagen hellig" kan møte litt mer motbør)

På samme måte som pasifisten må forholde seg til at noen av sønnens venner spiller krigsspill på Playstation hjemme, og antimaterialistens datter vil få haugevis av juggel og ræl til bursdagen sin, vil du måtte balansere mellom forby? krysse fingrene og håpe at det er hverdagen som teller og at verdiene han får med seg hjemmefra vil veie tyngst i lengden?. Og mer og mer helle mot det siste, jo større de blir.

[Nip]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nip: Det er to problemer som rir deg her, tror jeg, og de blandes litt sammen.

Det ene er den nyfrelstes misjoneringstrang, som gir seg utslag i observasjoner og fordømming av andres matpakker, og et intenst ønske om å få andre til å forstå det du (relativt nylig) har forstått. Vi vet jo alle at det er de som nettopp har sluttet å røyke som er de ivrigste antirøykerne...

Det andre er at du gjennomlever det vi alle må gjennom når barna blir større: De får større radius, eksponeres i større grad for ting vi ikke har kontroll over, og må i større grad stole på egen vurderingsevne. Og vil mister kontrollen. Det er kjempetøft!

Det første, misjoneringstrangen, vil jeg tro og håpe vil slipes av litt etter hvert. Eventuelt kan den få et mer konstruktivt og hyggelig utløp. m^2 er også nyfrelst, på det samme som deg, men jeg tror aldri jeg har hørt henne snakke om hva hun har sett andre spiser, eller sukke over at andre ikke gjør som henne. Det hun derimot gjør er å sprudlende, entusiastisk, positivt og hyggelig dele "Se hva vi gjorde! Se så bra det ble! Dette anbefaler jeg! Sånn kan du gjøre det, hvis du vil - her er oppskrifter! " Det er jo utelukkende hyggelig og inspirerende.

Det andre, det med kontrollbehovet er vanskelig for alle, men spesielt for de med sterke følelser for verdier eller synspunkter som de gjerne vil overføre til barna, og der disse verdiene ikke er gjengs rundtomkring. (Det er ikke så vanskelig å overføre verdien "du skal ikke stjele" ut i verden, men "man skal holde hviledagen hellig" kan møte litt mer motbør)

På samme måte som pasifisten må forholde seg til at noen av sønnens venner spiller krigsspill på Playstation hjemme, og antimaterialistens datter vil få haugevis av juggel og ræl til bursdagen sin, vil du måtte balansere mellom forby? krysse fingrene og håpe at det er hverdagen som teller og at verdiene han får med seg hjemmefra vil veie tyngst i lengden?. Og mer og mer helle mot det siste, jo større de blir.

Fint innlegg.

Jeg har jo ingen som helst problemer med å se at det ikke er rett måte å gjøre det på, men som sagt - ren frustrasjon som trengte litt utløp, og det er vel bedre å ta det her enn å la det gå utover sønnen min, eller lignende. Det er jo ikke sånn at jeg har "skadet" noen heller, føler jeg blir fremstilt som en veldig ond person fordi jeg ønsker så godt for sønnen min og synes det er nærmest umulig i samfunnet i dag.

Jeg har helt klart mye å lære og som du sier er jeg kanskje "nyfrelst", jeg er like anti på røykekampanje-siden også, selvom det er 8 år siden jeg sluttet.

Ja, man mister jo etterhvert som de blir større mer og mer av kontrollen man har ovenfor barna sine, på godt og vondt. Foreløpig synes jeg det har mest positivt ved seg - men det er helt klart ikke lett å holde balanse der heller ved å skulle slippe litt og litt, ikke for mye og heller ikke for lite. Jeg gjør det helt sikkert ikke rett hele veien, men får som regel også da høre det fra sønnen min "det der klarer jeg faktisk selv", samtidig som han fortsatt ønsker at jeg knyter skoene hans.

Jeg tror at jeg i hverdagen prøver å rose andre som har f.eks trent, samme om det er 10 minutter eller 100, jeg blir ofte imponert over andre i hva de presterer. Jeg deler gladlig mine tips og tar gjerne imot andres. Jeg er rimelig åpen for mye og skjønner jo at det ikke kommer godt frem her da. Jeg synes alikevel det gir en spennende diskusjon.