Et likestilt brøl

Jeg hadde trengt den gang jeg fikk eldste at noen visste at jeg kunne blitt sykemeldt i permisjonen. Jeg ble ikke det siden legen ikke visste at det gikk heller. Dermed sto jeg der med et vondt prolaps, kunne ikke gå i det hele tatt de første ukene, og etterhvert bare med store smerter, en rift i underlivet som ikke grodde som den skulle - og alene med en baby. Det var jammen bra det var en baby som var ualminnelig grei å ha med å gjøre ellers vet jeg ikke hvor det hadde endt.

Hele permisjonen gikk nesten med til å komme meg igjen etter prolapset samtidig som jeg da tok meg av ungen. Og det er nok grunnen til at jeg etter det har hatt så sterke følelser for min egen del angående å få litt tid hjemme med babyen selv. Den gangen følte jeg at min jobb var å føde, ta meg av den mest akutte perioden med mye jobb med babyen, og når det var en smilende og gøyal baby der og fint og varmt i været så fikk jeg værsågod pelle meg på jobb og forsørge de som skulle kose seg hjemme.

Jeg blir innmari sinna når noen altså da mener at det skal være likedeling av permisjonen for alle. For det er helt feil for meg. Samtidig er det viktig for meg at pappaen får en fair sjans hjemme med ungen han også, og dermed ble det ulønnet permisjon da jeg fikk barn nummer to, og det blir det også denne gangen, sånn at far også får masse babytid - uten at det går så til de grader på bekostning av mine følelser.