Et likestilt brøl

Det er et poeng i at mye likevel er unaturlig og rart i forhold til hvordan vi formerer oss og lever. Men nå har vi da valgt å vektlegge det som naturlig at babyer slipper å stille i barnehagen fra de er en uke gamle da. Og valgt å ta oss råd til å si at i Norge spanderer vi på oss å gi ungene det vi tenker er en myk start i livet gjennom å få være med foreldrene sine et års tid i starten. Jeg antar vi har valgt det slik ut fra en tanke om at denne varianten av naturlighet skal vi ta og spandere på oss her.

Og når vi da først har valgt å si at vi har et års tid hvor samfunnet organiserer seg slik at ungene ikke skal i barnepass så har vi da tenkt litt videre på hvorda vi kan bruke denne påspanderte luksusen best mulig for å sikre en samfunnsnyttig utvikling. Der har da de kloke hoder funnet ut at det er best for alle å sørge for at mor får ro minimum rundt fødselen, og at far får minimum et antall uker hvor han hardt påvirkes til å være hjemme med barnet sitt. Hvordan resten av tiden fordeles har ikke noen så langt sagt at har noen enorm betydning, så det kan man fordele selv.

Der velger da de fleste familier at mor er hjemme de første månedene, far de siste. Byttetidspunktet varierer, men generelt ser det ut til at de fleste lander på at det holder med tolv uker til far.

Det jeg reagerer på er at ut fra dette konkluderer at mødre er eiesjuke kjipinger som ikke slipper til far, mens fedre er kyniske pengepugere som pent prioriterer penger fremfor barna sine. Jeg synes ikke det virker sånn, med den bakgrunn at jeg har mer enn tyve år i mannsdominert miljø. Jeg synes det virker som om fedre gjerne synes kona og ungen trenger hverandre såpass lenge som til ungen er åtte, ni måneder. Så tar de heller ulønnet permisjon selv. Eller avspaserer.