Smittsom omsorgssvikt

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

I slike situasjoner trenger barn en myndig stemme som det vet det ikke er mulig å gå i forhandlinger med. Det vil si at reaksjonen til den voksne skal være nok til at barnet skjønner at handlingen er uakseptabel. Å lære opp unger til å forhandle i slike situasjoner er å anskaffe seg en slitsom hverdag. Å slå er uakseptabelt og ferdig diskutert.

Du tror vel ikke at verken meg eller manen har vært raus med snilletonen når minstemann dæljer til søsteren? At han kan forsøke å forhandle seg ut av det? Hvordan skulle han gjøre det, forresten? "jeg slo ikke så hardt jeg kunne, mamma?" "Hun fortjente det. Litt i alle fall". "Ok, vennen min, men slå forsiktig. Bruk falt hånd, ikke knyttneven!" :streng:

Trur'ke det, nei.

Å slå er uakseptabelt i heimen, og blir sanksjonert hver gang. Vi er veldig forutsigbare der. Nytter det? Tydelgvis ikke.

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Du tror vel ikke at verken meg eller manen har vært raus med snilletonen når minstemann dæljer til søsteren? At han kan forsøke å forhandle seg ut av det? Hvordan skulle han gjøre det, forresten? "jeg slo ikke så hardt jeg kunne, mamma?" "Hun fortjente det. Litt i alle fall". "Ok, vennen min, men slå forsiktig. Bruk falt hånd, ikke knyttneven!" :streng:

Trur'ke det, nei.

Å slå er uakseptabelt i heimen, og blir sanksjonert hver gang. Vi er veldig forutsigbare der. Nytter det? Tydelgvis ikke.

Hva slags sanksjoner medfører slåing av søsteren for ham da?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes ikke man skal behandle barn som voksne, Mindy. Det ville ofte være meningsløst og i en del tilfeller helt urimelig (overfor barnet, ikke minst). Men jeg synes det er en bevisstgjørende idé å se på barn som mennesker og ikke "bare barn", om du skjønner. At deres følelser er like viktige som våre, at de har like stor rett til egne meninger og egen virkelighetsoppfatning, og at de har like mye rett på respekt som voksne. Selvsagt kan de ikke alltid få det som de vil, og naturligvis kan vi ikke forvente å løse alle problemer med fornuftig, voksen samtale. Men å f.eks. innse at et fortvilt barn er like fortvilt som en fortvilt voksen ville vært (selv om det ofte går raskere over), og at det neppe hjelper hverken med kjeft eller saksopplysninger akkurat når noen er fortvilt. Den typen ting.

Unger er ikke voksne. Det er to ting som skiller relasjonen til barna våre fra relasjonen til andre voksne. Det ene er at de er barn. De er medmennesker og like verdifulle som voksne, men de er barn. Barn må møtes som barn. De lever i en annen tidsregning, de har andre perspektiver og de har en annen logikk. På enkelte områder skal de respekteres for dette, på andre områder er de rett og slett ikke samtykkekompetente på egne vegne. Jeg er også veldig opptatt av at barn er viktige og verdifulle mens de er barn, de er fiks ferdige 4,5,6,7 eller 9-åringer og ikke et potensiale for å bli en mer eller mindre bra voksen. Men respekt for dem og deres følelser innebærer faktisk at vi ser at de er barn og behandler dem på deres nivå, som av og til betyr at vi må ta upopulære avgjørelser. Barn velger ikke nødvendigvis det beste for seg selv om de er godt informert, det er derfor man har en aldersgrense på samtykkekompetanse og en myndighetsalder.

Det andre som skiller forholdet til barna våre fra forholdet til voksne, er at vi har ansvaret for barna. Det er faktisk min jobb som forelder å sørge for at barnet mitt får det han trenger, uavhengig av om det skjønner hva dette bør være eller er enig. Man bør ta disse valgene med det riktige utgangspunktet, altså respektere at barn er egne individer og at deres meninger og følelser teller, men til syvende og sist er det de voksne som har ansvaret for å velge riktig. Uavhengig av hva barnet mener i øyeblikket. Slik er det ikke med voksne. Og vi kan ikke stikke av fra foreldrerollen om barnet ikke lar seg korrigere. Voksne kan man kutte kontakten med, man kan ta ut skilsmisse eller flytte bort. Barna har man ansvaret for uansett med mindre myndighetene griper inn.

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Jeg trodde jeg var den eneste i verden som ikke var nevneverdig imponert over JJ. Nå har ikke jeg lest en eneste bok, kun det som står i Dagbladet og andre steder jeg har kommet over ham. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som skurrer for min del, altså. Jeg bare liker ham ikke noe særlig.

Jeg har sansen for Jesper Juul. Men da med tanke på holdninger. Det han sier om holdninger til barn er veldig viktig. Derimot kan han ikke brukes som en oppskrift på barneoppdragelse når ting blir vanskelige da han forutsetter at barn ønsker å samarbeide og reagerer "riktig". Og at man har oversikt nok til å forstå de signalene barnet sender. Jeg har lært mye av han, men som oppskriftsbok på unger synes jeg "de utrolige årene" er bedre. Spe den med litt Juulske holdninger så blir det ikke så galt tror jeg.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg synes forøvrig at JJ er en av de klokeste røstene angående menneskesyn.

Mange blir frustrert og irritert over manglende papirer og mangel på konkrete råd - jeg har aldri hatt behov for å se noens eksamensbevis for å ta kloke tanker på alvor og JJ selv sier at han ikke er noen tilhenger av "oppdragelse" og med det faller konkrete oppdragelsesråd bort. Det som gjør JJ til den mest verdifulle røsten for min del, er at han legger seg på et helt annet plan enn alle andre jeg har hørt snakke om barneoppdragelse - nettopp i det at han i grunnen ikke snakker om oppdragelse men heller om hvordan man skal omgåes andre mennesker. Det blir mer filososfisk og jeg digger hele tilnærmingsmåten hans.

Jeg også. Men man må ta det for det det er.

[Brutus_]

Er det noen som vet om Jesper Juul selv har maktet å reprodusere seg? For en uinvidd kan han til forveksling minne om en seriekriminell polakk....

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Hva slags sanksjoner medfører slåing av søsteren for ham da?

For der første at han ikke får/får gjøre det som var årsaken til at han ble sint og slo. Altså, om han dæljer til søsteren fordi hun ikke vil la ham velge film, vel da får han ikke velge film. Og om han ikke aksepterer den konsekvensen, så får han ikke se film i det hele tatt. Dæljer han til henne fordi hun har provosert ham, får det konsekvenser for begge. For å bruke samme eksempel med film så får ingen av dem se film om det feks var hans tur å velge, og hun terger ham med ting hun vet ender med krangel).

Selvfølgelig er det ingen sammenheng mellom handling og konsekvens, anne enn at det var selve valget av film som førte til handlingen. Hvis det bare blir krangling når de skal velge, uten slossing, så blir som regel konsekvensen av at de må se det vi velger (siden vi ikke orker å høre på kranglingen). Og vi har innført konsekvenser for eldstemann også, for at hun ikke skal provosere minstemann slik at han havner i trøbbel.

Ferskt eksempel fra et par dager siden. De skulle få ligge på vårt rom, siden pappa var borte. Og jeg ga klar beskjed om at om det ble krangel så røk begge opp, siden jeg ellers hadde risikert at eldstemann hadde fyrt opp minstemann, slik at hun fikk ligge alene. Det virket, de var stille som mus og sovnet fint.

Ellers røk barnetv for minstemann i går. Han hadde fått beskjed om at han skulle få se resten av Tooth fairy om han oppførte seg (ungene ser vanligvis ikke barnetv i ukedagene, om det ikke har vært noe spesielt). Det røk da han dæljer til søsteren for no good reason. Udiskutabelt, siden han gikk mot over hele stuegulvet med hevet hånd, mens jeg stod på kjøkkenet og sa at om han slo, betydde det at han ikke hadde lyst til å se filmen.

Synes jo synd på ham også da, for noen ganger er jo søsteren så plagsom at jeg forstår at han sprekker. Men vi kan jo uansett ikke akseptere at han slår (derav samtalen om at vi forstår at han blir sinna, men han får ikke slå likevel). Og en del samtaler med søsteren at det ikke nytter å grine til oss etter at hun har terget broren ut av sitt gode skinn.


Vi snakker selvfølgelig om hva som har skjedd etterpå.

Og nei, jeg ville ikke nektet mannen å se på tv om han slo. Jeg ville meldt ham til politiet.

[Ivars_mamma]

Pedagogikk.no har noen interessante motsvar til JJ. Jeg er selv ikke fan av JJ, så jeg synes det er godt å se at det finnes andre tanker Her er forøvrig en motartikkel til stykket. http://www.pedagogikk.no/Jesper%20Ju...0-%2017.03.pdf

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Ivars_mamma, her.

Pedagogikk.no har noen interessante motsvar til JJ. Jeg er selv ikke fan av JJ, så jeg synes det er godt å se at det finnes andre tanker Her er forøvrig en motartikkel til stykket. http://www.pedagogikk.no/Jesper%20Ju...0-%2017.03.pdf

Ser at de er tilhjengere av det der absolutt horrible PALS-programmet, og da mister jeg litt tråden.

Hadde jeg hatt barn på en skole som drev med sånt så hadde jeg sett etter alternativer.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ser at de er tilhjengere av det der absolutt horrible PALS-programmet, og da mister jeg litt tråden.

Hadde jeg hatt barn på en skole som drev med sånt så hadde jeg sett etter alternativer.

Ja, jeg også. Jeg ser også at de skriver:

Sitat:

Felles for disse programmene er fokuset på fremming av ønsket adferd hos barna

Det er det vel heller ingen som tviler på. At det fremmer ønsket adferd, betyr ikke at det er en grei metode. Jeg syns også det er teit og unyansert å si at straff og belønning er motsetninger, da fraværet av belønning selvfølgelig vil oppfattes som en straff.

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

For der første at han ikke får/får gjøre det som var årsaken til at han ble sint og slo. Altså, om han dæljer til søsteren fordi hun ikke vil la ham velge film, vel da får han ikke velge film. Og om han ikke aksepterer den konsekvensen, så får han ikke se film i det hele tatt. Dæljer han til henne fordi hun har provosert ham, får det konsekvenser for begge. For å bruke samme eksempel med film så får ingen av dem se film om det feks var hans tur å velge, og hun terger ham med ting hun vet ender med krangel).

Selvfølgelig er det ingen sammenheng mellom handling og konsekvens, anne enn at det var selve valget av film som førte til handlingen. Hvis det bare blir krangling når de skal velge, uten slossing, så blir som regel konsekvensen av at de må se det vi velger (siden vi ikke orker å høre på kranglingen). Og vi har innført konsekvenser for eldstemann også, for at hun ikke skal provosere minstemann slik at han havner i trøbbel.

Ferskt eksempel fra et par dager siden. De skulle få ligge på vårt rom, siden pappa var borte. Og jeg ga klar beskjed om at om det ble krangel så røk begge opp, siden jeg ellers hadde risikert at eldstemann hadde fyrt opp minstemann, slik at hun fikk ligge alene. Det virket, de var stille som mus og sovnet fint.

Ellers røk barnetv for minstemann i går. Han hadde fått beskjed om at han skulle få se resten av Tooth fairy om han oppførte seg (ungene ser vanligvis ikke barnetv i ukedagene, om det ikke har vært noe spesielt). Det røk da han dæljer til søsteren for no good reason. Udiskutabelt, siden han gikk mot over hele stuegulvet med hevet hånd, mens jeg stod på kjøkkenet og sa at om han slo, betydde det at han ikke hadde lyst til å se filmen.

Synes jo synd på ham også da, for noen ganger er jo søsteren så plagsom at jeg forstår at han sprekker. Men vi kan jo uansett ikke akseptere at han slår (derav samtalen om at vi forstår at han blir sinna, men han får ikke slå likevel). Og en del samtaler med søsteren at det ikke nytter å grine til oss etter at hun har terget broren ut av sitt gode skinn.


Vi snakker selvfølgelig om hva som har skjedd etterpå.

Og nei, jeg ville ikke nektet mannen å se på tv om han slo. Jeg ville meldt ham til politiet.

Jeg mistenker at han aner at du er føyelig. Bekreftes vel av det du sier om at søsteren sier at du er for myk. Konsekvens må være absolutt. Han skjønner nok at du syns synd på ham når du selv innrømmer det. Og det er han nok smart nok til å utnytte. Mye går på måten sanksjonen skjer på. Om man sanksjonerer under tvil eller mot sin vilje vil dette oppfattes av barnet. Og da er man like langt.