Barn og konkurranse

[Bayone]

Opprinnelig lagt inn av ORG, her.

Her er min/vår generelle holdning: Så lenge man som foreldre mener et barn er for umodent til å tåle å bli rangert, og tåle også å få en jumboplass uten å få nervesammenbrudd, er det også for umodent til å drive organisert idrett. Foreldrnene får vurdere når det er klar for begge deler, og vente med organisert idrett til da. Og det er faktisk foreldrenes sak å LÆRE barnet at det ikke er verdensmester i et og alt, men i stedet gi det et realistisk selvbilde! Kan/vil ikke foreldrene ta den oppgaven, får det også vente med sende barnet inn i organisert idrett. Ikke forvente at andre barn, med foreldre som har helt andre holdninger, værsågod skal tilpasse seg mitt/vårt barn, i skånsomhetens navn!

Å mene annerledes er selvfølgelig helt OK, men da får man også velge å la barnet delta et sted hvor ens eget syn er policyen, ikke å sutre over at ens eget syn IKKE er policyen der man faktisk har valgt å la barnet gå! Selvfølgelig står man fritt til å arbeide for å endre policyen i klubb/lag, her som på alle andre områder. Da skal man imidlertid også være fullt forberedt på å møte nøyaktig samme motstand av andre som man selv ville GITT andre om klubben/laget hadde en policy i tråd med ens eget, og andre så prøvde å endre på den! Uten at det er fordi andre er trange i nøtta. Det er faktisk fordi man selv har valgt feil sted, og et sted hvor ens eget syn er i mindretall!

Generelt: Konkurranse er sunt! Og husk at det finnes land hvor barn konkurrerer på skolen (i form av karakterer!) fra de er 6 og hvor karakterene avgjør hele deres videre skoleskjebne - realskoleretning og utelukking fra studier eller gymnasregning og adgang til studier - ved en enkelt prøve som avlegges i slutten av det som er vår 4. eller 5. klasse. Men VÅRE norske barn skal altså ikke tåle engang å få vite i klartekst at NN faktisk er bedre enn meg til å .... i en alder av 8-9?? Nei, slikt er er kun å fremheve og belønne det middelmådige!

Jeg tenker at barn utvikler seg i ujevn takt opp til ett visst nivå. Vi har to unger som begge går på turn, største på konkurranseturn og minste skal testes for å starte der til høsten. I tillegg spiller de fotball. Jeg har sett flere der som har vært veldig umodne når de har startet men utviklet seg etterhvert som årene går. Trenger ikke å gå år heller. Slik JEG ser det om det skal være konkurranse og rangering fra 6 år så er det veldig mange som blir ekskludert. De som er umodne og sent utviklet, skal de da først få lov å begynne med en idrett når de er modne nok til det? Når de har blitt 9-10 år. Da har de ikke sjans til å nå igjen de som har holdt på siden de er 5-6 år. Da blir de alltid hengende etter.

Det er ikke bare bare å lære ett barn som kanskje ikke er helt på høyde med andre at sorry vennen, du er nok bare dårlig du. Veldig vanskelig å motivere unger for å fortsette når man alltid blir sist. Når de kommer opp i alderen for å konkurere slik reglene er nå er de fleste modne nok til å se selv at de kanskje ikke er like gode som andre og finner seg noe annet de er gode til.

[ORG]

Opprinnelig lagt inn av Karina, her.

Jeg tenker at barn utvikler seg i ujevn takt opp til ett visst nivå. Vi har to unger som begge går på turn, største på konkurranseturn og minste skal testes for å starte der til høsten. I tillegg spiller de fotball. Jeg har sett flere der som har vært veldig umodne når de har startet men utviklet seg etterhvert som årene går. Trenger ikke å gå år heller. Slik JEG ser det om det skal være konkurranse og rangering fra 6 år så er det veldig mange som blir ekskludert. De som er umodne og sent utviklet, skal de da først få lov å begynne med en idrett når de er modne nok til det? Når de har blitt 9-10 år. Da har de ikke sjans til å nå igjen de som har holdt på siden de er 5-6 år. Da blir de alltid hengende etter.

Her vil jeg snu tvert rundt på flisen: Skal et barn som er umodent, og sent uviklet få lov til å ødelegge for de andres utvikling - som klart best stimuleres ved konkurranse - i snillismens navn? Eller skal disse barna faktisk holdes igjen til de er MODNE nok til å begynne, og så utvikle seg på sine egne premisser? HAR de da modenthet og potensiale, kan de likevel bli gode, de behøver på ingen måte å bli hengende etter men selvsagt krever det mer arbeid, fordi man startet senere). Derimot sørger de for ANDRE blir hengende etter, om man krever at det er disse barnas sarte sjeler som skal pleies i en klubb, fordi foreldrene faktisk ikke har lært det opp til et realistisk selvbilde!

Opprinnelig lagt inn av Karina, her.

Det er ikke bare bare å lære ett barn som kanskje ikke er helt på høyde med andre at sorry vennen, du er nok bare dårlig du.

Nei, men også en slik utakknemlig oppgave er faktisk foreldrenes OPPGAVE som foreldre! Alle har noe vi er gode til og noe vi er mindre gode til. Å ikke lære barn det er ansvarsfraskrivelse fra foreldrenes side, og å lære barna opp til et virkelighetsfjernt selvbilde! Ikke rart man da får både 6-åringer og 10-åringer som er verdensmestre i egne (og kanskje også foreldrenes øyne) i stedet for å ha lært realitetene å kjenne: Her er jeg svak, veldig svak. Jeg kan nok bli BEDRE ved å øve, men aldri GOD. Dette ER bare ikke min greie.

Men det er jo mye lettere å kreve at når min/vår sønn/datter ikke er god til dette, skal heller ikke ANDRE tillates å vise at de er gode. For da slipper min sønn/datter å se at de er dårlige og da slipper jeg denne utakknemlige oppgaven. At jeg da ødelegger for ANDRES utvikling? Pytt, pytt, MITT/VÅRT barn er jo tilværelsens sentrum...