Maria Amelie uttransporteres i dag

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men vi har ikke mulighet til å ta imot 42 millioner flyktninger, Lisa. Vi kunne kanskje klart å ta imot en halv million om vi aksepterte at det er helt ok å internere flyktninger i leire under dårlige kår. Vi har valgt å - ihvertfall i teorien - ikke ha det slik at de som kommer til landet vårt rett og slett skal bo i en dårlig leir hvor de kan overleve men lite annet, uansett hvor lenge de må bli der.

Dette er et av de dilemmaene jeg tenker en del på. Burde man akseptere at man tar imot flyktninger i vesentlig større mengder, i bytte mot at de mottar lite hjelp utover å overleve? Eller skal man ta imot færre, og heller gi disse vilkår for å integreres fullt i samfunnet med rettigheter på lik linje med nordmenn?

Det stemmer at Tanzania tar imot store mengder. Men det er feil å fremstille det som om Tanzania tar godt vare på millioner av flyktninger. De gjør jo ikke det.

Herregud, jeg sier vel ikke at vi skal ta imot 42 millioner flykinger men jeg sier at jeg føler fysisk ubehag over at vi uffer oss over latterlige få antall tusen som kommer hit hvert år. Krise krise krisemaksimering når det i det store bilde er ingenting og vi er verdens rikeste land.

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Herregud, jeg sier vel ikke at vi skal ta imot 42 millioner flykinger men jeg sier at jeg føler fysisk ubehag over at vi uffer oss over latterlige få antall tusen som kommer hit hvert år. Krise krise krisemaksimering når det i det store bilde er ingenting og vi er verdens rikeste land.

Du gikk glipp av poenget. Jeg prøver igjen.

Bør man etter din mening hjelpe mange - og akseptere at de ikke får full pakke og fulle rettigheter i Norge, eller burde man hjelpe få og heller sørge for at disse får fulle rettigheter?

Vi kan jo mangedoble det antallet vi hjelper i dag - men et sted går grensen for når vi må hjelpe på et lavere nivå. Hva bør vi da velge?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Du gikk glipp av poenget. Jeg prøver igjen.

Bør man etter din mening hjelpe mange - og akseptere at de ikke får full pakke og fulle rettigheter i Norge, eller burde man hjelpe få og heller sørge for at disse får fulle rettigheter?

Vi kan jo mangedoble det antallet vi hjelper i dag - men et sted går grensen for når vi må hjelpe på et lavere nivå. Hva bør vi da velge?

Jeg prøver igjen, jeg kommenterte det faktum at vi bør ha et perspektiv når vi diskutere dette. Når vi uffer og okker oss over hvor mange som kommer til Norge så bør vi ha i bakhode at det egentlig er et latterlig lite antall som tross alt kommer seg helt hit.

Så bør vi også tenke at selvfølgelig, om vi slutte å sende våpen og soldater og forursense denne planeten til døde så vil det også selvfølgeilg, in the long run, - redusere antall folk på flukt :-)

Hvis du lurer på om jeg mener vi bør ta inn flere så ja absolutt, jeg er for en langt mer liberal innvandringspolitikk ala Kristin Clemet (som jeg skrev om i en annen tråd som brutus startet).

Men igjen, poenget mitt i denne tråden var bare å påpeke det faktum at når vi snakker om realiteter og situasjonen i Norge per dags dato så må vi ha et perspektiv som strekker seg litt lenger en vår egen nesetipp.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er ikke sånn at det store flertall mennesker som flykter til Norge fordi de synes det virker så kult å bo her.

Jeg havnet borti et rasistisk nek av dimensjoner på FB i går. Hun presterte i fullt alvor å mene at dersom innvandrerne her i landet bare hadde giddi å lette på rumpa, kunne de reist tilbake dit de kom fra, kastet regjeringen i landet sitt, og så bygd opp landet sitt igjen. Ja, også må de slutte med krig!

Jepp - for det er bare så enkelt å lette på rumpa og kaste regjeringen i Afghanistan, Iran etc. Jepp - latsabber, altså.

(Tror jeg skrev noe tilbake om at det må være aldeles deilig å leve i en sort-hvitt verden... )

[Milfrid]

En liten tilføyelse til. Jeg mener selvfølgelig ikke at det kun skal være innvandrere som skal ha de såkalte "lavstatusyrkene" mens vi gode, ekte nordmenn skal være leger og ingeniører.

Jeg synes bare at man skal se på ærlig arbeid som ærlig arbeid og at det å jobbe og tjene penger skal ha status i seg selv, enten man vasker for noen eller er kirurg. Alle er jo biter som er nødvendige for å få samfunnet til å gå rundt.

Men det sier jo seg selv at det blir umulig i e land hvor det er avisartikler om hvor vanskelig det er å klare seg på 350 000 i året. Og hvor man har forståelse for at man kan føle seg fattig med en slik inntekt.

Jeg er liberalist og ikke veldig mye nasjonalistisk, og ser null problemer med åpnere grenser, om det ble tilrettelagt for at folk som kom skulle klare seg selv, og at de ble sett på som ressurser. Folk ER stort sett ressurser, og jeg tror Lisa har veldig rett i at de fleste ønsker å klare seg selv. Men i Norge er det mye lettere å ikke gjøre det. Det skal en kraftig endring i norsk politikk før jeg tror vi kan liberalisere innvandringspolitikken (og jeg tror IKKE FrP er et skritt i riktig retning. Like lite som jeg tror Rød eller Sv kan bidra).

Norskkurs og muligheten for jobb fra dag en tror jeg er tingen. Og vaskehjelp eller hjelpepleier er helt ok jobb fram til norsken sitter, slik at man kan fungere i det man har utdannelse til, eller ta en utdannelse - om man ikke synes det er ok å være vaskehjelp da. Det er jo faktisk de som synes det.

[Perhonen]

Jeg har hatt en flyktning, med innvilget oppholdstillatelse, i arbeidspraksis. H*n snakket svært godt norsk etter å ha gått på norskkurs, men hadde en svært dårlig språkforståelse, og hadde vel misforstått det meste av det som kan misforstås. Blant annet at arbeidspraksis ikke er fast jobb. Jeg hadde dette mennesket i arbeid i nesten et halvt år, og jobbet for å få vedkommende til å blant annet sette seg inn i rammeplan for barnehager, med veiledning og oppgaver underveis for slik å komme inn under et nytt tiltak og få en mulighet til fortsatt være i aktivitet. H*n takket nei, med begrunnelse i at den stønaden som h*n fikk etter å ha gjennomført det første halve året var så lav at det ikke var mulig å leve på det, langt mindre forsørge familien. Så derfor gikk h*n tilbake til en passiv tilværelse som mottaker av sosialstønad. At man i en situasjon der man jobber i et tiltak gjennom nav får en grunnstønad pluss dekning av reiser samt dekning av barnepass forstod vedkommende ikke. Og det er det som er noe av det største problemet føler jeg. De kan snakke norsk, men det forstår ikke det norske regelverket, forstår ikke de norske lovene eller den norske kulturen, og blir passive. Jeg ba nav om å stille med tolk for å sikre at vedkommende forstod hva som ble sagt. Og opplever under et møte at saksbehandler himler med øynene og sier at "h*n burde være takknemelig over å være så heldig å få lov å være i Norge, hvorpå jeg kommenterer at kanskje vi burde være takknemelig over å være så heldig å være født i Norge.

MA har utnyttet de ressurser som har vært tilgjengelige, og til og med skaffet seg en utdanning som kan komme det norske samfunnet til gode. Og det ligger vel i kortene at om hun søker om arbeidsinnvandring så vil hun få det innvilget. Hun må bare lide litt først slik at hun virkelig kan kjenne på takknemeligheten i forhold til det å være så heldig å få lov å komme til Norge.

[Ine]

Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Jeg er ikke politiker, og jeg har aldri forsøkt å gjøre meg selv til en talskvinne for alle papirløse i Norge. Det eneste jeg har gjort, er å skrive en bok for å rette søkelyset mot min egen situasjon. Jeg har gitt historien min til det norske folk for at de skal forstå saken min og ta den på alvor, sier hun.

Dette uttalte hun i dag. Ikke forsøkt å gjøre seg til talsperson for alle papirløse, men skrevet bok for å rette søkelyset mot sin egen person ja.. Kanskje ikke beste sjakktrekk når man er illegalt i et land..

[Perhonen]

Jeg vet ikke hva jeg selv ville ha valgt å gjøre. Man kan ikke fortsette hele livet å være papirløs. Hva med feks oppfølging under svangerskap.... sykdom.... tannlege...osv.