Spinnoff: Når er det ok å ringe nødnumre?

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvis man finner personen død (og ikke var vitne til dødsfallet selv) skal ideellt sett politiet kobles inn først.

Ja det er rett det også. Men der og da var lege det første vi tenkte på. I følge de vi snakket med og det vi kunne se så var det så tydelig hva som hadde skjedd samt vedkommendes sykehistorie og alder. De ba oss derfor vente på lege først.

[Flubby]

Jeg har bare ringt nødnummeret en gang privat, og det var da vi fant en forvirret mann tynnkledd ute i mange kuldegrader, midt på natta. Da han la seg for å sove i en snøskavl var det på tide å ringe. Politiet hentet ham i løpet av 15 minutter.
På jobb har det hendt at folk har falt om eller fått illebefinnende. En gang var det selvmordsforsøk på kjøpesentertoalettet, det var ikke noe særlig, men det gikk heldigvis bra.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvis man finner personen død (og ikke var vitne til dødsfallet selv) skal ideellt sett politiet kobles inn først.

Politet ble i alle fall koblet inn da hjemmehjelpen fant pappa død i leiligheten.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Politet ble i alle fall koblet inn da hjemmehjelpen fant pappa død i leiligheten.

Ja men dette var litt annerledes med tanke på denne personens bakgrunn samt at legen vurderte at politi ikke var nødvendig.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvis det er andre enn nærmeste pårørende som finner personen er det i alle fall viktig at politiet blir koblet inn raskt siden det er de som sørger for at pårørende blir varslet.
Å få ut lege for slikt kan ta veldig lang tid.

Der og da skal det godt gjøres å tenke 100% riktig. Derfor tok vi kontakt med nødnummeret da vi ikke fikk tak i lege raskt. Går utifra at de vet hva som var rett her. Vi er regnet for å være de nærmeste.

[Skremmern]

Er man i tvil, ringer man nødnummeret. Å ringe hvis man f.eks. er i Divines tilstand kan aldri bli misbruk av nødnummeret. Selv om det nå viste seg å være luftsmerter og at en promp var alt som skulle til, tar man opp telefonen og ringer når man er oppriktig bekymret, evt. bare usikker på hva som er riktig å gjøre i en situasjon. Vi opplever oftere og oftere ungdom og barn som ringer bare for å prate. Som har det vondt, som ikke vil hjem, og som vandrer gatelangs og bare har nødnummerene memorert. Det er ikke nød i ordets rette forstand, men 113 blir likevel veldig riktig.

Et eksempel på misbruk kan være å bruke 113 som 1881. "Hallo, ja, jeg finner ikke nummeret til legevakta, kan dere sette meg over."

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvis man finner personen død (og ikke var vitne til dødsfallet selv) skal ideellt sett politiet kobles inn først.

Tja. Når er personen død, da? Det er ikke alltid legfolk er så flinke til å bedømme sånt selv, så 113 er absolutt idéelt i første omgang, med mindre det ikke er noen tvil om at vedkommende er død, og har vært det en stund (stiv, kald under dyna, lukt, hode adskilt fra kropp osv.). Er man usikker på hvor lenge personen har vært død, ringer man 113, og da får man en rekke spørsmål som skal gjøre operatøren sikker på om det skal startes gjenopplivning eller ikke.

[Michelle]

Her var vi sikker på at vedkommende ikke levde. Og etter div spm fra nødtlf så ble vi enige om å vente på legevaktlegen. Vi rørte ingenting og lot vedkommende ligge slik han lå til legen ankom.

[Ru]

02800 ringer jeg stadig vekk. Har det på speed-dial, omtrentlig.

Er det brann ringer jeg 110, man leker ikke med brann.
Ser jeg et innbrudd/ran/akutt politibehovssituasjon, ville jeg ringt 112.
113 ville jeg ringt dersom jeg anså en situasjon/skade for så alvorlig at jeg 1)trengte ambulanse asap, 2)trengte veiledning i en situasjon frem til lege/ambulanse var på plass (type tjah, feberkramper hos Knøttliten? Da hadde jeg fått panikk og ringt 113.) eller noe i den duren.
For vurderinger i forhold til hjernerystelser og kutt i pannen, ville jeg ringt legevakten.

Jeg vet at jeg klarer å holde hodet kaldt, så jeg regner med at jeg ville klare å gjøre en vurdering (utfra den kompetansen og erfaringen jeg har) før jeg kastet meg over telefonen.

[GydaG]

Har ringt nødnumeret til politiet noen ganger, en gang ved husbråk da vi ble hentet av en fortvilet nabodame som ikke klarte å roe kranglefantene, og da jeg ikke klarte å fysisk stoppe den ene mannen fra å gå løs på en annen med div uegnede "våpen" fant jeg det tryggest å ringe igjen selv om denne damen hadde ringt en halvtime tidligere uten at noen hadde kommet. Måtte også be dem sende ambulanse for å fikse mannen som lå med dype kutt i hodet, og da videreformidlet de det så jeg heldigvis ikke trengte å ringe flere. (Skulle bare mangle.)
Og rett før jul ringte jeg nødnummeret mens jeg kjørte nedover mot byen, da jeg var usikker på om det lå en mann som trengte hjelp på en litt øde strekning uten at jeg så andre folk i nærheten. Det var -20 og vind, så jeg tok ikke sjansen på å la være. Da ble jeg ringt opp igjen fra operasjonssentralen i Oslo etter at de hadde sjekket opp i saken, og de takket meg for å ha ringt.

[mamaria]

Jeg har alltid tenkt at det nesten må stå om liv før man bruker et nødnummer.
Men det var flere her inne som tipset meg om å ringe da jeg fortalte om åtteåringen min som blødde sånn neseblod som jeg ikke fikk stoppet, og jeg satt tilsammen en halvtime i telefonkø for å snakke med legevakt.
Det er jo tross alt bedre å ringe en gang for mye enn en for lite.
Man tar ikke alltid fornuftige vurderinger der man står i nuet med en eller annen situasjon man må ha hjelp til.

Så til den gangen jeg faktisk ringte et nødnummer.
Jeg våknet halv fire på natta av at hele huset luktet rart, og da jeg kom ned i 1 etasje var det mye røyk. Da jeg åpnet parafinovnen vi brukte den gang, veltet flammene ut, og det var utrolig mye sot inni der.
Jeg slengte igjen ovnsdøra, ringte mannen som var på jobb på en annen kant av landet, og ringte så mamma. Begge mente jeg skulle ringe brannvesenet.
Jeg var redd, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. I andre etasje sov ungene, de var vel da sånn omtrent seks, fire og to på to. Uka før hadde to små barn dødd i en boligbrann i byen, og det gjorde meg enda mer engstelig.
Jeg var redd for at det brant i selve pipa.

Siden jeg ikke ville bruke nødnummeret unødig, prøvde jeg iherdig å finne telefonnummer til brannstasjonen. Jeg tenkte som så at det måtte da sitte et menneske der inne som kunne vurdere saken sammen med meg.

Ja, jeg ser det ser dumt ut nå...

Vel, jeg måtte ringe nødnummeret, og forklarte saken. Jeg ba pent om ikke de kunne sende en bil med en mann som kunne sjekke ut saken.
Det endte med at det kom to brannbiler med blålys.
Seks mann i fullt utstyr kom inn i stua mi.
De fant ganske snart ut at det bare var parafinovnen som hadde slått innover, og at det brant litt i soten innvendig i ovnen. (det KUNNE nok ha utviklet seg til noe mer om det hadde fått tid på seg...)
Ovnen ble slukket, mennene dro, og jeg var flau i uker etterpå.
Jeg ser jo nå i ettertid at jeg gjorde det eneste riktige.

[Ru]

Jeg følte meg forresten som en fjått og idjått den gangen Knottentotten skulle til verden. Vannet gikk, hodet var ikke festet og den gang var rutinen ved KK at man skulle legge seg ned og ringe etter ambulanse.
Det gjorde jeg jo selvsagt ikke, for jeg hadde ikke rier, men vi ringte derimot føden. Og fikk beskjed om å ringe 113 og rekvirere ambulanse.
Jeg følte at det var totalt unødvendig og bortkastede ressurser og bekymret meg mer for om andre hadde trengt ambulansen mer enn meg enn at jeg skulle føde på veien eller noe.
Det var en fin tur, da. Det skal de ha, ambulansefolkene. De satte vel pris på en rolig tur de også!

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Ru, her.

Er det brann ringer jeg 112, man leker ikke med brann.
Ser jeg et innbrudd/ran/akutt politibehovssituasjon, ville jeg ringt 110.

.

I så fall ringer du politiet når det brenner og brannvesenet når noen bryter seg inn. Men de setter jo over da, så det går bra.

[Ru]

@mamaria: Vi ringte brannvesenet i fjor var det vel? Det veltet røyk og flammer opp av et boligfelt på andre siden av dalen for oss, og det så ut som om flammene hadde gått gjennom taket. Selv min mann som har jobbet som brannmann trodde det brant.
Det gjorde visst halve nabolaget også, for det var mange som hadde ringt.

Idioten som brente bråtebrann (som sto 5 meter til værs) fikk godt med kjeft og 2 brannbiler på utrykning.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

I så fall ringer du politiet når det brenner og brannvesenet når noen bryter seg inn. Men de setter jo over da, så det går bra.

Jeg visste det var noe feil.
Jeg er best på 1-1-3.

[Tallulah]

Det kommer nok litt an på hvor jeg er. Siden vi bor sentralt i Oslo så ringer jeg ofte til legevakta direkte, når det gjelder sykdom.

Jeg har ringt sykebil to ganger. En gang da jeg overvar en scooterulykke og tok meg av den forulykkede damen etterpå. Hun var bevisst, men meget fortumlet og i sjokk, og dermed helt ute av stand til å ta seg av seg selv. Det tok ca 15 minutter før de kom, men jeg hadde av og på kontakt med nødsentralen underveis. De ringte meg tilbake for å si at ambulansen var på vei, og da ambulansen ikke fant fram.

Den andre gangen var det en alkoholiker som hadde falt og slått hull i hodet, og jeg ble skjelt ut, og fikk beskjed om å ikke ringe for slikt tull.

Politiets nødnummer har jeg ringt når jeg har følt at det har hastet. 2 ganger i trafikken; en jeg oppfattet som full, og en ungdomsgjeng som lekte seg med å kjøre forbi på innsiden på motorveien. Jeg har også ringt dem en gang da en svært rusa mann danset i vinduskarmen på det åpne vinduet i 6. etasje på et hospits, og da jeg ble slått ned av en narkoman. Jeg ble tatt seriøst alle gangene, selv om vedkommende som tok i mot hospitssamtalen nektet å tilkalle en politibil om jeg ikke kunne gi ham nøyaktig adresse. "Hospitset på Kiellands Plass" holdt nemlig ikke. For ikke lokalkjente: Det er klin umulig at Oslopolitiet ikke har hørt om Kiellands Plass og Hospitset der.

Er det bilinnbrudd, alarmer som står og går, og ting jeg ikke får forhindret ved å ringe politiet, eller hvor det ikke haster, da ringer jeg vanlige politinummeret.

[Avelonia]

Jeg har ringt nød nummer 3 ganger tror jeg, gubben alle gangen. 2 av gangen hadde han fått kjeven ut av ledd og den hadde låst seg. Da trenger han hjelp, for han får verken svelget,snakket eller pustet ordentlig. De kom ikke noen av gangen, for de mente han kunne ta taxi ned til legevakt. Synd for drosjen, for han spydde i bilen. Supert det... Og begge de gangene med kjeven har han blitt kjørt i ambulanse til neste sykehus, fordi dem ikke har fikset å sette kjeven på plass på vår legevakt.

1 gang ringte jeg fordi gubben ikke klarte å reise seg fra sengen, ryggen hadde låst seg og han hylte som en fødeklar kvinne! Da jeg snakket med AMK, så føyk han ut av seng gitt. Så vondt hadde han liksom, han gråt å var helt hysterisk. De mente da at jeg fint kunne få han i bilen og kjøre han til sykehuset selv. Veldig lett for ei på 56 kg og få opp en på 85 kg på bena.

Mannen ringte da minste mann ble overkjørt, da hadde dem ikke tilgjengelig bil. Tilstanden til minsten var grusom og noen andre måtte kjøre vår bil mens mannen satt med guttungen på fanget, begge bena var fulle med blod osv. Han ble betegnet som livstruende skadet da vi ankom sykehuset.

[Avatar]

Jeg har ringt AMK en gang. Det var da minsten hadde sterke feberkramper og ikke våknet igjen (vi fikk ikke vekket han etter at han sluttet å krampe).

Og også ringt brannvesenet en gang pga bilbrann.

[Fibi]

Jeg har brukt nødnummer to ganger.

Første gang var jeg fjorten år, og sommerjobbet som "dagmamma". Jeg var hjemme hos en familie, og passet de to barna deres mens de var på jobb. Jeg hadde laget meg en kopp te som seksåringen ville smake på. Jeg var på vei til å finne en kopp vann, slik at hun kunne få en kopp ikke-helt-kokvarm-te som var bare hennes da hun klarte å helle min absolutt-helt-kokvarme te over et bart lår. (Sommerkledd i shorts.) Jeg slenger henne i dusjen, mens jeg ringer nødnummer. Fikk beskjed om at det var helt riktig. Heldigvis kom moren hjem like etter, og vi kjørte til legevakten. Andregrads forbrenning over store deler av låret. Var ikke mye høy i hatten da, nei. Men jeg fikk fortsatt sitte barnevakt frem til de flyttet til utlandet et år senere, så jeg tror ikke moren bebreidet meg.

Andre gangen jeg brukte nødnummer ringte jeg til brannvesenet for å varsle om brann hos naboen. Jeg ble møtt av et surt menneske som bjeffet at "jajaja, du er femte som ringer, de ER PÅ VEI!"

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av mamaria, her.

Jeg har alltid tenkt at det nesten må stå om liv før man bruker et nødnummer.
Men det var flere her inne som tipset meg om å ringe da jeg fortalte om åtteåringen min som blødde sånn neseblod som jeg ikke fikk stoppet, og jeg satt tilsammen en halvtime i telefonkø for å snakke med legevakt.
Det er jo tross alt bedre å ringe en gang for mye enn en for lite.
Man tar ikke alltid fornuftige vurderinger der man står i nuet med en eller annen situasjon man må ha hjelp til.

Så til den gangen jeg faktisk ringte et nødnummer.
Jeg våknet halv fire på natta av at hele huset luktet rart, og da jeg kom ned i 1 etasje var det mye røyk. Da jeg åpnet parafinovnen vi brukte den gang, veltet flammene ut, og det var utrolig mye sot inni der.
Jeg slengte igjen ovnsdøra, ringte mannen som var på jobb på en annen kant av landet, og ringte så mamma. Begge mente jeg skulle ringe brannvesenet.
Jeg var redd, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. I andre etasje sov ungene, de var vel da sånn omtrent seks, fire og to på to. Uka før hadde to små barn dødd i en boligbrann i byen, og det gjorde meg enda mer engstelig.
Jeg var redd for at det brant i selve pipa.

Siden jeg ikke ville bruke nødnummeret unødig, prøvde jeg iherdig å finne telefonnummer til brannstasjonen. Jeg tenkte som så at det måtte da sitte et menneske der inne som kunne vurdere saken sammen med meg.

Ja, jeg ser det ser dumt ut nå...

Vel, jeg måtte ringe nødnummeret, og forklarte saken. Jeg ba pent om ikke de kunne sende en bil med en mann som kunne sjekke ut saken.
Det endte med at det kom to brannbiler med blålys.
Seks mann i fullt utstyr kom inn i stua mi.
De fant ganske snart ut at det bare var parafinovnen som hadde slått innover, og at det brant litt i soten innvendig i ovnen. (det KUNNE nok ha utviklet seg til noe mer om det hadde fått tid på seg...)
Ovnen ble slukket, mennene dro, og jeg var flau i uker etterpå.
Jeg ser jo nå i ettertid at jeg gjorde det eneste riktige.

Hvorfor var du flau? Fordi de var så mange?

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Den andre gangen var det en alkoholiker som hadde falt og slått hull i hodet, og jeg ble skjelt ut, og fikk beskjed om å ikke ringe for slikt tull.

Opprinnelig lagt inn av Avelonia, her.

1 gang ringte jeg fordi gubben ikke klarte å reise seg fra sengen, ryggen hadde låst seg og han hylte som en fødeklar kvinne! Da jeg snakket med AMK, så føyk han ut av seng gitt. Så vondt hadde han liksom, han gråt å var helt hysterisk. De mente da at jeg fint kunne få han i bilen og kjøre han til sykehuset selv. Veldig lett for ei på 56 kg og få opp en på 85 kg på bena.

Når mannen din allerede var på bena er det veldig riktig å prøve og overtale pårørende til å støtte, og kjøre på legevakta selv, nettopp for å ha ressurser tilgjengelig til sånt du skriver om under her:

Opprinnelig lagt inn av Avelonia

Mannen ringte da minste mann ble overkjørt, da hadde dem ikke tilgjengelig bil. Tilstanden til minsten var grusom og noen andre måtte kjøre vår bil mens mannen satt med guttungen på fanget, begge bena var fulle med blod osv. Han ble betegnet som livstruende skadet da vi ankom sykehuset.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Fibi, her.

Men jeg fikk fortsatt sitte barnevakt frem til de flyttet til utlandet et år senere, så jeg tror ikke moren bebreidet meg.

Hadde det eksistert døgnåpne barnehager hadde hun kanskje ikke gjort det.