Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Neket]

Jeg tror ikke kvinner tåler mindre stress enn menn. Men jeg tror kvinner pålegger seg mer stress enn det menn gjør, og der må vi bli flinkere til å ha en "det ordner seg"" holdning, i stedet for å bekymre oss for alt mulig. Jeg kjenner flere som bekymrer seg for alt de skulle ha gjort hjemme når de er på jobb, og alt de skulle ha gjort på jobb når de er hjemme. Det har ingenting med samfunnets forventninger å gjøre, det handler om deres egne forventninger til seg selv.

Det er ikke rart at man blir utbrent og stresset hvis man aldri slapper av. Der tror jeg vi har mye å lære av menn. Vi må lære å fire på krava, og vi må lære at alt pleier å gå bra til slutt.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kristine, her.

Jeg tror ikke kvinner tåler mindre stress enn menn. Men jeg tror kvinner pålegger seg mer stress enn det menn gjør, og der må vi bli flinkere til å ha en "det ordner seg"" holdning, i stedet for å bekymre oss for alt mulig. Jeg kjenner flere som bekymrer seg for alt de skulle ha gjort hjemme når de er på jobb, og alt de skulle ha gjort på jobb når de er hjemme. Det har ingenting med samfunnets forventninger å gjøre, det handler om deres egne forventninger til seg selv.

Det er ikke rart at man blir utbrent og stresset hvis man aldri slapper av. Der tror jeg vi har mye å lære av menn. Vi må lære å fire på krava, og vi må lære at alt pleier å gå bra til slutt.

Nettopp. Jeg har til nå ikke hatt en eneste mannlig kollega som har blitt utbrent av jobben. Kvinnene blir det i søkk og kav, og slett ikke bare de som er småbarnsmødre. Det er ikke tvil i min sjel om at flere kvinner enn menn lar seg stresse, og at de har mye høyere krav til hvordan ting skal være både på jobben og hjemme. Jeg sier ikke at vi er slik fra naturens side, eller at alle kvinner er slik. Jeg slår bare fast at det er slik, uten at jeg kan si så mye om grunnen. Skjønner ikke hvorfor dere blir så sinte når noen trekker fram akkurat den siden av saken?

Og så tror jeg faktisk en god del kvinner er misunnelige på de som har råd/tid/lyst/ er politisk ukorrekte nok til å være hjemme lenge med barna. Å være økonomisk uavhengig og å ha en interessant jobb er kjempeviktig, men jeg må ærlig innrømme at jeg skulle ønske det gikk an å få begge deler.
Etter å ha lest tråden har jeg for øvrig kommet fram til følgende konklusjon om hva som er best for barnet:
-Mest tid med far
-Lite tid med begge foreldrene
-Influensa eller vannkopper.
-Mest tid med mor.

Sorry, men jeg blir bare litt fjasete og når diskusjonen tar helt av slik jeg synes den har gjort i en_del_ innlegg sidens sist jeg kikket innom. Jeg synes bare det blir helt rart når folk ikke evner å se at det å være hjemme og la barna få en litt mer avslappende tilværelse (mor eller far, samme det) faktisk er en Bra Ting. Det er ikke bra for samfunnet at det alltid er mor som gjør det, men at noen tar seg tid og råd er i det minste bra for barnet, eller?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av kristine, her.

Jeg tror ikke kvinner tåler mindre stress enn menn. Men jeg tror kvinner pålegger seg mer stress enn det menn gjør, og der må vi bli flinkere til å ha en "det ordner seg"" holdning, i stedet for å bekymre oss for alt mulig. Jeg kjenner flere som bekymrer seg for alt de skulle ha gjort hjemme når de er på jobb, og alt de skulle ha gjort på jobb når de er hjemme. Det har ingenting med samfunnets forventninger å gjøre, det handler om deres egne forventninger til seg selv.

Hm. Hvis valget om å være hjemme er noe man på en måte er programmert til og ikke så fritt valg som kvinnene selv mener de har tatt... Hvorfor skal ikke det da også gjelde slike ting?

Ville en mann blitt like stresset under samme forutsetninger og med samme "programmering"?

Som sagt: Vi startet nok veldig løsrevet fra forventninger knyttet til kjønnsroller osv. Men det har hendt flere enn en gang at jeg har følt meg parkert/tuktet inn i mer tradisjonelle forventninger etc.

Jeg skal vedde for at dersom jeg hadde glemt å levere regntøy til barnehagen i en barnehage der de så meg hente og levere hver eneste dag, så ville det også vært jeg som ble konfrontert som ansvarlig når det var noe. Men da min mann var "barnehageansvarlig" i familien så var det jeg som ble kontaktet om han hadde slurvet, glemt noe osv. Han var jo bare en tapper mann, stakkars, som slett ikke kunne holdes til ansvar dersom han slurvet. Så da satt jeg på jobb og fikk beskjed om sånt mens mannen som jobbet deltid/var hjemmeværende måtte kontaktes av meg for en påminnelse. Nå i senere tid minner det meg litt om hvordan det fungerer dersom det er noe med barna mine i skolen. De behandlet oss rett og slett som om han var en flink "unge" og jeg var den ansvarlige mammaen hans.

Det samme gjelder møter om barna. Det legges merke til om jeg ikke deltar på møtene. Bl.a. har jeg opplevd noen ganger at saker har blitt utsatt til neste møte fordi jeg ikke er der. Slik skjer aldri andre veien. Mannen er langt sjeldnere på møter enn meg og da er det ingen som reagerer noe særlig. Er jeg borte regnes det nesten som at jeg har meldt forfall og sendt en slags vikar.

Det jeg opplevde. Ikke alltid, men heller ikke særlig sjelden. Altså; det jeg opplevde var at uansett hvordan vi oss imellom fordelte oppgavene (mannen var hjemmepappa i noen år), så måtte jeg også administrere alt på hjemmebane. Da jeg var den hjemmeværende tok jeg også hele jobben. Mannen min ble aldri oppringt om det var noe. At han ikke kunne delta på møter, forvandlet seg til en "ja, men sånn er det jo" istedet for spørsmål om han var syk etc.

Nå skal ikke jeg lyve. Akkurat i den fasen vi og ungene er i nå, så er jeg den som er best egnet på hjemmebane. Mannen er distré (eller kanskje han aldri har måttet forholde seg til det når han glemmer noe?) og det er mye å organisere. Han er minst ti ganger bedre enn meg på å være hjemme med barn i barnehagealder, mens jeg er god når det kommer til skolebarn og tenåringer. Det er årsaken til at det evt. blir jeg som er hjemme nå. Ungene fortjener det beste vi kan gi og vi har forskjellige styrker og svakheter.

Men i tillegg til det så må jeg jo innrømme at en stor fordel for meg når jeg er hjemme, er at jeg kan administrere meg selv og holdes ansvarlig for det jeg selv gjør. Fremfor å skulle prøve å fjernstyre det som skjer på hjemmebane når jeg er på jobb, fordi det er jeg som får høre det dersom noe glipper. Den der med å være "mellomkvinne" for f.eks. en barnehage som mener barnet ikke har med skift og en irritert mann som sier det ligger i sekken og barnehagen som mener han burde ha tatt det ut av sekken og lagt det i hylla og mannen som mener de får da for pokker i det minste sjekke sekken før de ringer osv. Den der greia der er både slitsom og stressende. Spesielt når man kanskje trenger å ha hodet på jobben og ikke fjernadministrere kommunikasjonen mellom far og barnehage.

Dette var bare et eksempel for å tydeliggjøre hvordan forventningene påvirker. Spesielt når de man skal samarbeide med gjerne er eldre damer i kvinnedominerte yrker som selv har tatt alt ansvar for barna, kanskje vært hjemmeværende/jobbet deltid mens deres egne barn var små osv.

Som sagt: Det er ikke årsaken til at det blir jeg som evt. blir hjemme nå. Men det er en stor fordel ved det valget. Det skal jeg ikke legge skjul på.

[Milfrid]

ååååh, masse å kommentere. Men først må jeg få unger av gårde på aktiviteter og trene litt og sånn andre hjemmeværende ting-fjas. Kommer sterkere tilbake i kveld. Eller kanskje ikke - mannen kommer hjem i dag. /

Anyway - jeg kan forsørge meg selv om mannen finner en dummere og yngre blondine enn meg, så da var konklusjonen at det var ok at jeg også gikk hjemme?

[Neket]

[quote=kie;2375928]Hm. Hvis valget om å være hjemme er noe man på en måte er programmert til og ikke så fritt valg som kvinnene selv mener de har tatt... Hvorfor skal ikke det da også gjelde slike ting?

Ville en mann blitt like stresset under samme forutsetninger og med samme "programmering"?
quote]

Ja, vi er kanskje programmert sånn. Men det er vårt ansvar å løsrive oss fra den tankegangen. Det er ikke rart man blir stressa av å føle seg ansvarlig hele tiden, man må lære å "let go". Jeg har glemt både regntøy, skiftetøy, drikkeflaske og solkrem til barnehagen (ikke alt på en gang da). Det gikk fint, alt sammen. Men sånt skjer. Jeg sitter ikke hjemme å bekymrer meg over at barnehagepersonalet kanskje syns jeg er en Dårlig Mor av den grunn. Og det tror jeg ikke at de syns uansett.

Og det er damer på jobben som får dårlig samvittighet hver gang de må si nei til noe fordi tiden ikke strekker til. Menn sier nei, desverre, det går ikke, og tenker ikke mer over det. Jeg tror mange kvinner har litt å lære der, og det er noe de må ta tak i på egenhånd.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av kristine, her.

Ja, vi er kanskje programmert sånn. Men det er vårt ansvar å løsrive oss fra den tankegangen. Det er ikke rart man blir stressa av å føle seg ansvarlig hele tiden, man må lære å "let go". Jeg har glemt både regntøy, skiftetøy, drikkeflaske og solkrem til barnehagen (ikke alt på en gang da). Det gikk fint, alt sammen. Men sånt skjer. Jeg sitter ikke hjemme å bekymrer meg over at barnehagepersonalet kanskje syns jeg er en Dårlig Mor av den grunn. Og det tror jeg ikke at de syns uansett.

Og det er damer på jobben som får dårlig samvittighet hver gang de må si nei til noe fordi tiden ikke strekker til. Menn sier nei, desverre, det går ikke, og tenker ikke mer over det. Jeg tror mange kvinner har litt å lære der, og det er noe de må ta tak i på egenhånd.

Nå snakker vi litt forbi hverandre, tror jeg. Det handler ikke om å sitte og frykte hva andre tenker. Det handler om å bli presentert et praktisk problem som krever at det tas tak og hvor man konsekvent får alle henvendelsene uansett om det er veldig tydelig at man har fordelt det ansvaret til mannen.

Jeg synes tanken om at kvinner er en gjeng nevrotiske vrak hvis høyeste interesse er hvordan andre dømmer dem (satt på spissen), er feil. Og jeg tror det undervurderer den sammenhengen vi lever i og kanskje også hvordan akkurat de samme forholdene ville ha påvirket menn.

Kanskje er reaksjonene mer menneskelige enn kvinnelige?

[him]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Hm. Hvis valget om å være hjemme er noe man på en måte er programmert til og ikke så fritt valg som kvinnene selv mener de har tatt... Hvorfor skal ikke det da også gjelde slike ting?

Arv/sosialisering spiller kun en rolle i teorien. I praksis er biologiske faktorer også mulig å endre (ved at samfunnet belønner enkelte biologiske trekk). Biologiske faktorer kan også endre seg på grunn av sosiale/tekniske ting (feks er det trolig at IVF eller annen type hjelp med befruktning kan endre på befolkningen. Eller innvandring endrer på den genetiske populasjonen. Eller genmodifisert raps i USA som har spredd seg.)

Arv kontra sosialisering er et spennende tema i seg selv, men det er ikke slik at alt som er biologisk er "hugget i stein", mens de sosial/kulturelle forskjellene er "lette å endre".