Uforklarlige hendelser og prester

[Maryan]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Seriøst, når du sier at du ikke fant en forklaring, så må man jo anta at du har lett etter en, og det må da gå an å fortelle hvordan du kom fram til en konklusjon. Om du landet på at dette var åndelig fordi opplevelsen var ny for deg, så underbygger du jo poenget mitt: Nemlig det at av alle de som sier at de ikke har funnet noen rasjonell forklaring, så har de så godt som aldri egentlig letet heller.

Jeg underbygger ikke min konklusjon med at hendelsen var ny. Jeg underbygger den med at det som fant sted ikke kan forklares rasjonelt. Ikke fordi jeg mangler kunnskap, forståelse eller rasjonelt syn på tilværelsen, men rett og slett fordi dette ikke har noen vitenskaplig forklaring.

Det trengs bakgrunnskunnskp for å forstå dette - dermed blir historien lang.

Vi snakker her om en kvinne, boende i en landsby _langt_ fra allfarvei. Hun hadde i hele sitt liv aldri vært utenfor denne landsbyen og et par av de nærmeste landsbyene rundt.
For de av dere som aldri har bodd på landsbygda i fattige land, vil det være vanskelig å tenke seg. (Vi hadde blant annet 8 timers biltur for å komme til postkassa, og var eiere av den eneste bilen i mils omkrets.)
Kvinnen hadde ingen andre impulser fra livet utenfor dette området, enn gjennom oss.
Hun var også en meget enkel kvinne. Ingen skolegang, ingen eiendeler bortsett fra stråmatta hun sov på, et sett med fillete klær og et par kokekar.
Landet hun bodde i har et språk med til dels meget stor variasjon i dialekter. Så stor at de fleste med ulike dialekter vil streve mye med å i det hele tatt kunne konversere fordi de ikke forstår hverandre.
Vi befant oss sør-vest.
Kvinnen kom inn i rommet som normalt, hilste og vekslet noen ord med oss.
Etter en tid blir hun veldig urolig. Hun begynner å hoie og skrike - nærmest i redsel.

I dette samfunnet er ånder og bestettelse en del av dagliglivet. Fedretro og åndeyrkelse er mer normalen enn avviket. Kulturen åpner for det og det er ikke noe som skremmer folk på samme måte som i vestlige kulturer.

Kvinnen forandrer seg totalt i løpet av et par minutter. Det smilende kvinnen som hilste hyggelig da hun kom, er nå blitt en livredd skikkelse med flakkende blikk og ukontrollerte bevegelser.

Så åpner hun munnen. Denne gangen er det en mann som snakker, men hennes munn beveger seg, stemmen kommer fra henne. En mørk mannsstemme med dialekt fra langt nord i landet. Dialekt, ord, tonefall, stemme, intellektuell språkbruk osv. Alt er annerledes, alt er fremmed. Kvinnen selv ser fortsatt like forskremt ut.

Dette utvilker seg til en samtale mellom "kvinnen" og en annen mann. En oppildnet samtale med høyt konfliktnivå. Etter en del argumentasjon frem og tilbake, viker mannsstemmen med sine argument, og sier han skal reise. Kvinnen faller sammen på gulvet (hun har sittet hele tiden), skjelvinger og spark opphører. Hun sier takk - denne gangen er det ingen tvil om at det er hun som snakker.

Senere, etter at hun har fått samlet seg og roet seg, er hun seg selv igjen.