Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Fryktelig vanskelig å diskutere dette med tunga rett i munnen. Særlig fordi det i diskusjonen (naturlig nok) tas frem egenopplevde opplevelser på sykdom som har gjort at man (selvsagt) ikke kan delta i arbeidslivet. Selv har jeg vært hjemme i seks uker på grunn av en kneoperasjon. Det tok meg kortkort tid å la det å vært hjemme bli en vane. Det underlige var at jeg faktisk opplevde en form for depresjon ved å bare gå hjemme. Jeg hadde jo ikke noe valg eller sånn, og følte jeg ble satt på siden av alt som skjedde "der ute"...

Jeg synes diskusjonen er viktig, og jeg synes at ALLE aspekter ved vårt sykmeldingssystem bør kunne diskuteres. Så må vi heller tørre å ta opp de vanskelige spørsmålene uten å legge lokk på det som kan være vanskelig og sårt. Hvis det virkelig er slik overskriften antyder, burde det jo ikke være noe problem for offentlige utvalg og kommisjoner å utrede dette? De vil jo uansett finne ut at det ikke er slik, ikke sant? Vi må tørre å tenke andre årsaker enn bare det enkleste og mest PK, som jo er å peke på dårlige sjefer og grådige eiere.

Jeg mener at en sykmelding bør innebære KRAV OM AKTIVITET. Det være seg trening, terapi, skrive ned egne tanker rundt situasjonen, whatever! Bare NOE som gjør at man har en link til lege/arbeidsgiver/NAV underveis, og ikke kan risikere å glemmes i månedsvis. Det sier seg selv at det å komme tilbake i jobb er tøft når man har innarbeidet helt andre daglige rutiner gjennom en lang sykmeldingsperiode.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars... Det er ikke et menneskekrav å ha 100 % stilling hvis man ikke makter å utføre de 100 %ene _sammen med krav på hjemmebane_. Vi MÅ bli flinkere til å innse egne begrensninger uten at vi samtidig mener at vi har krav på at det offentlige nærmest ubegrenset skal kompensere oss for dem.

[oslo78]

Er som vanlig enig med Billa i dette spørsmålet. Har selv akkurat fullført en graviditet mens jeg jobbet 100%. Det betød at jeg jobbet mine 100%, var mamma 100% fram til leggetid og sov resten av døgnet. Huset var ikke ryddig for å si det sånn. Bemerkelsesverdig mange mente at jeg burde sykemeldes siden jeg var så trøtt. Jeg var ikke enig. Det er viktigere å skjøtte jobben sin enn at huset er strøkent til enhver tid!

Den "lettvinte" holdningen til sykemeldinger, er jeg uenig i. Jobben er ikke det første og eneste som skal lide hvis man har en periode med mindre energi.

Ellers er jeg enig med dem som mener at man ikke kan jobbe 100% hvis man ikke har energi til det sammen med hus, hjem, familie, osv. Sykemeldinger skal brukes når man er syk, ikke når man har tatt på seg for mange forpliktelser.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars...

Dette er jeg også enig i. Men det skal jo være litt vanskelig å få en varig stønad fra staten. Man må bevise at man har nedsatt arbeidskapasitet varig for å få det. Da må man gjennom mange slike runder. Jeg ser at det er belastning for arbeidslivet, men jeg ser egentlig ingen god løsning på dette. Så lenge vi har et velferdssystem som sier at man har rett på økonomisk kompensasjon om man ikke er i stand til å arbeide og sørge for eget livsopphold, så synes jeg det er litt snodig å forvente at folk ikke skal benytte seg av det. Det er mange som ikke benytter seg av rettighetene sine, og underforbruk var for noen år siden et større problem enn utnyttelse av systemet, så jeg går ut i fra at det går opp i opp kostnadsmessig. Og jeg vil ikke kalle det utnyttelse av systemet at man benytter seg av de rettighetene man har.

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Er som vanlig enig med Billa i dette spørsmålet. Har selv akkurat fullført en graviditet mens jeg jobbet 100%. Det betød at jeg jobbet mine 100%, var mamma 100% fram til leggetid og sov resten av døgnet. Huset var ikke ryddig for å si det sånn. Bemerkelsesverdig mange mente at jeg burde sykemeldes siden jeg var så trøtt. Jeg var ikke enig. Det er viktigere å skjøtte jobben sin enn at huset er strøkent til enhver tid!

Den "lettvinte" holdningen til sykemeldinger, er jeg uenig i. Jobben er ikke det første og eneste som skal lide hvis man har en periode med mindre energi.

Dette er jeg også enig i. Men det er vel ikke så sikkert at det er gitt at det du klarer, det klarer også en annen. Vi forstår ofte andres liv ut i fra oss selv, og det noen fint klarer, klarer kanskje ikke noen andre, og dersom noen forklarer hvordan de har det (du snakker med vennene dine om hvordan du har det), så tolker de det du sier ut i fra hvordan de selv har det. Om du skjønner hva jeg forsøker å si her. Det er ikke sikkert holdningene til sykemelding er så lettvinte, men at forslagene er gitt ut av omsorg for deg, og en tolkning av hvordan de tror det er å være deg (og den tolkningen sier at for dem høres det umenneskelig ut når de tenker over hvordan de lå langflate med hyperemesis og hadde kvalmebølger i hele seg bare de leet på en pekefinger).

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Ellers er jeg enig med dem som mener at man ikke kan jobbe 100% hvis man ikke har energi til det sammen med hus, hjem, familie, osv. Sykemeldinger skal brukes når man er syk, ikke når man har tatt på seg for mange forpliktelser.

Det kommer litt an på HVA man blir syk av da? Hva som gjør utslaget liksom? Om man blir syk av ting på arbeidsplassen, og ikke klarer jobbe fullt av den grunn, så synes jeg da ikke man bør gå ned i stilling av den grunn. Min mor er sånn, og hun mister ganske mange rettigheter økonomisk av den grunn. Hun jobber på en arbeidsplass (og har gjort det i 30 år) som er fysisk dårlig tilrettelagt. Hun har vært en del sykmeldt i perioder pga dette, men arbeidsplassen har ikke vært særlig villig til å gjøre endringer (og da er det ikke snakk om store, men feks en heve / senke benk - hun er kokk). Deres holdning er om hun får tilpasning vil "alle" plutselig ha det. Følgene er at hun ikke klarer å jobbe så mye som hun vil, og hun har hele tiden søkt seg litt og litt ned. Og da synes jeg faktisk det blir feil. Men hun orker ikke kjempe saken mer.

[Perhonen]

At folk sykemelder seg/blir sykemeldt er en veldig sammensatt problematikk, og jeg syns det blir feil uansett hvor man er i systemet å sette seg til doms over andre. Å stille krav både den ene og den andre veien føler jeg er veldig viktig for å få folk tilbake på jobb igjen. Enkelte arbeidsgivere gir jevnt blaffen, andre forstår sine ansatte ihjel. Og for legen som skal tilrettelegge med full sykemelding, gradert sykemelding, aktiv sykemelding osv er det heller ikke enkelt. Selv har jeg vært sykemeldt i lang tid, de to siste månedene på aktiv sykemelding på grunn av en skadet ankel. Skaden er reell nok, jeg sliter med å være på jobb, smertene er tunge å håndtere, og etter en dag på jobb opplever jeg at jeg blir sittende her, foran pc'en med beinet i været, med dårlig samvittighet både for arbeidsgiver og meg selv og familien. Og for staten som betaler mine sykepenger. Hvorfor i svarte kan ikke derre foten slutte å gjøre vondt.
Rundt meg har jeg flere kollegaer i langtidssykemeldinger og permisjoner av ulike årsaker. Konflikter på arbeisplassen er en av dem, og skal man klare å rydde opp i slike ting må begge parter på banen og være villige både til å gi og ta. Tror veldig mange er sykemeldte på grunn av psykiske vansker, og det hjelper ikke å innføre karensdager for å hjelpe disse pasientene. De har det like vanskelig om man må betale for å være hjemme fra jobb en dag. Det er ikke den første dagen borte som er deres problem, det er dag nr 10 og 12, når man kjenner man ikke kommer seg tilbake til jobb igjen. Når dørstokken blir så uendelig høy.

Selvsagt fins det "hypokondere" og unnasluntrere, men hva da med alle de som aldri er borte fra jobb. Og hva med de som faktisk har jobb pga andres sykdom.
Hvordan ville tallene for arbeidsledighet sett ut om ikke sykefraværet var såpass stort som det er???

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Det kommer litt an på HVA man blir syk av da? Hva som gjør utslaget liksom? Om man blir syk av ting på arbeidsplassen, og ikke klarer jobbe fullt av den grunn, så synes jeg da ikke man bør gå ned i stilling av den grunn. Min mor er sånn, og hun mister ganske mange rettigheter økonomisk av den grunn. Hun jobber på en arbeidsplass (og har gjort det i 30 år) som er fysisk dårlig tilrettelagt. Hun har vært en del sykmeldt i perioder pga dette, men arbeidsplassen har ikke vært særlig villig til å gjøre endringer (og da er det ikke snakk om store, men feks en heve / senke benk - hun er kokk). Deres holdning er om hun får tilpasning vil "alle" plutselig ha det. Følgene er at hun ikke klarer å jobbe så mye som hun vil, og hun har hele tiden søkt seg litt og litt ned. Og da synes jeg faktisk det blir feil. Men hun orker ikke kjempe saken mer.

Det er sjelden så enkelt at man kan plukke ut at det er AKKURAT DETTE du blir sliten og syk av. Ta for eksempel ryggvondt. Joda, arbeidsplassen har betydning. Men hva med fritiden? Småbarnsmødre som løfter på tunge barn? Folk som er plaget med ryggen, men likevel aldri gidder å trene?

Jeg har vært borti et par godt voksne damer som konsekvent ble sykemeldt for ryggvondt rett etter bær-sesongen. Pussig, ikke sant? Det at de hadde plukket 10.000 liter bær (eller noe sånt ) i løpet av noen uker, stått på hodet i lyngen i time etter time - det hadde vel ikke noe å gjøre med ryggvondtet? Nei, det var jobben, så det var den de ble sykemeldt i fra.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Det blir jo feil, hvis det bare er jobben som skal tilrettelegges. Min erfaring er som Billas, oftest skyldes sykefraværet forhold hjemme. Men viljen til å gjøre endringer i sitt private liv er lav, og de fleste forventer at det er jobben som skal vike. Selv når folk er deltids sykemeldt skal de ha fri til legetimer og behandling i arbeidstiden, for eksempel. Hvorfor?

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er sjelden så enkelt at man kan plukke ut at det er AKKURAT DETTE du blir sliten og syk av. Ta for eksempel ryggvondt. Joda, arbeidsplassen har betydning. Men hva med fritiden? Småbarnsmødre som løfter på tunge barn? Folk som er plaget med ryggen, men likevel aldri gidder å trene?

Jeg har vært borti et par godt voksne damer som konsekvent ble sykemeldt for ryggvondt rett etter bær-sesongen. Pussig, ikke sant? Det at de hadde plukket 10.000 liter bær (eller noe sånt ) i løpet av noen uker, stått på hodet i lyngen i time etter time - det hadde vel ikke noe å gjøre med ryggvondtet? Nei, det var jobben, så det var den de ble sykemeldt i fra.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Det blir jo feil, hvis det bare er jobben som skal tilrettelegges. Min erfaring er som Billas, oftest skyldes sykefraværet forhold hjemme. Men viljen til å gjøre endringer i sitt private liv er lav, og de fleste forventer at det er jobben som skal vike. Selv når folk er deltids sykemeldt skal de ha fri til legetimer og behandling i arbeidstiden, for eksempel. Hvorfor?

nå vet ikke jeg hvordan det fungerer der du er, og med dine leger, tannleger, spesialister og behandlere. Men min erfaring er iallefall at det uhyre vanskelig å alltid få lagt slike ting utenom arbeidstid, dessuten har jo en deltidsarbeidende like rettigheter på permisjoner som andre. Klart man bør prøve, og dersom man ikke gjør det, er det noe galt, men å si at deltidssykemeldte ikke skal få lov å søke permisjon til legebesøk er ganske på bærtur, syns jeg.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

nå vet ikke jeg hvordan det fungerer der du er, og med dine leger, tannleger, spesialister og behandlere. Men min erfaring er iallefall at det uhyre vanskelig å alltid få lagt slike ting utenom arbeidstid, dessuten har jo en deltidsarbeidende like rettigheter på permisjoner som andre. Klart man bør prøve, og dersom man ikke gjør det, er det noe galt, men å si at deltidssykemeldte ikke skal få lov å søke permisjon til legebesøk er ganske på bærtur, syns jeg.

Nei, det er dette "alle" tror, men det er feil. Man har KUN rett til fri for å besøke lege, tannlege, spesialist, osv dersom det ikke med rimelighet lar seg ordne utenfor arbeidstiden. For en som er f.eks 50 % sykemeldt burde det være fullt mulig å få en ordinær legetime eller time hos fysioterapeuten lagt utenom arbeidstid, uansett om man jobber halv dag hver dag eller annenhver dag. Unntaket er selvsagt de typer tjenester som er svært vanskelig å styre selv, som undersøkelser på sykehus, en del spesialister, lengre behandlingsopphold, osv. Men vanlig legetime ER det normalt sett mulig å si at "jeg har fri på onsdag, så jeg vil heller ha time da enn på tirsdag".

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

. Men vanlig legetime ER det normalt sett mulig å si at "jeg har fri på onsdag, så jeg vil heller ha time da enn på tirsdag".

Det er jeg helt enig med deg i.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Nei, det er dette "alle" tror, men det er feil. Man har KUN rett til fri for å besøke lege, tannlege, spesialist, osv dersom det ikke med rimelighet lar seg ordne utenfor arbeidstiden. For en som er f.eks 50 % sykemeldt burde det være fullt mulig å få en ordinær legetime eller time hos fysioterapeuten lagt utenom arbeidstid, uansett om man jobber halv dag hver dag eller annenhver dag. Unntaket er selvsagt de typer tjenester som er svært vanskelig å styre selv, som undersøkelser på sykehus, en del spesialister, lengre behandlingsopphold, osv. Men vanlig legetime ER det normalt sett mulig å si at "jeg har fri på onsdag, så jeg vil heller ha time da enn på tirsdag".

Jeg fikk iallefall beskjed på jobben at jeg hadde de samme rettighetene som de andre. Jeg gjorde alltid mitt ytterste for å legge legetimer til utenom, men noen ganger hadde jeg tre-fire ulike behandlere/leger i uka, og da er det vaskelig å finne tid som passer utenom alt. Hos min vanlige lege er det også ofte sånn at enkelteperioder kan man velge og vrake i timer, andre ganger må man ta det som fins, eller finne seg i å vente i 4 uker, og det er jo ikke alltid mulig når man er kronisk syk.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Ja, jeg synes de gravide i et slikt eksempel har helt rett når de ber om sykemelding. "Det er valgfritt å gå gravid", ja, det er det vel i ytterste konsekvens. Men vi lever altså i et velferdssamfunn hvor vi har bestemt oss for at kvinner skal kunne få barn uten at det går utover jobben deres. Og at de fleste i dette landet skal kunne både jobbe og leve. Jeg har også vært delvis sykemeldt tidlig i svangerskap bl.a. pga trøtthet. Det var jo ikke slik at jeg lå på sofaen og sov helt til jeg hentet storesøster i barnehagen, og var frisk og rask resten av dagen. Jeg sov gjerne enda litt til, og enda litt til... Jeg har også hatt en sykdom som gjorde at jeg i lange perioder ikke orket å gjøre stort mer enn å studere og jobbe (for det måtte jeg jo). Jeg hadde ikke noe sosialt liv, eller noe samliv med mannen min, for den del. (Dette var forresten også en type sykdom som heldigvis lett lot seg behandle, bare jeg fortalte legen hva hun skulle undersøke meg for, etter å ha blitt avfeid med "stress" i årevis). Det var ikke akkurat noe alternativ å være langtidssykemeldt i min situasjon, derfor hadde jeg ikke noe liv utenom. Slik unner jeg ingen å ha det! Det er heller ikke særlig lurt å holde på sånn i lengden, med tanke på arbeidsevnen. Så ja, når sykdom gjør at man kan fungere i jobb, men dermed ikke i privatlivet, så mener jeg definitivt at det er riktig at man får en sykemelding slik at man som et minimum kan ha litt glede av privatlivet sitt. Og som med de slitne gravide, er det jo ikke slik at man tar i mot en 100% sykemelding og vips har man overskudd til "oa hela natten" og alt som er gøy.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det blir jo feil, hvis det bare er jobben som skal tilrettelegges. Min erfaring er som Billas, oftest skyldes sykefraværet forhold hjemme. Men viljen til å gjøre endringer i sitt private liv er lav, og de fleste forventer at det er jobben som skal vike. Selv når folk er deltids sykemeldt skal de ha fri til legetimer og behandling i arbeidstiden, for eksempel. Hvorfor?

Det er vel litt av det vanskelige. En sykmelding skyldes ikke nødvendigvis bare noe på jobb, eller bare noe hjemme. Det handler om en kombinasjon. Og da må man jo se på helheten. Når man har så vondt at man må ligge fra man kommer hjem til man legger seg så er det kanskje ikke så mye tilrettelegging hjemme som fungerer? Og når man har jobbet i samme bedrift i 30 år, og store deler av de ansatte sliter med belastningsskader og slitasjeskader pga dårlig tilrettelegging, så er det jo mest jobben sin skyld. Men i mange bedrifter er det jo mer behagelig å få de sykmeldt, og bort fra jobb, enn å måtte igangssette tiltak for å beholde folk på jobb. Særlig når de er 50 + i alder. Som arbeidsgiver har man et ansvar for godt arbeidsmiljø, også det fysiske. Men for meg blir det helt feil å be en person gå ned i stilling pga slitasjeskader feks.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Det er vel litt av det vanskelige. En sykmelding skyldes ikke nødvendigvis bare noe på jobb, eller bare noe hjemme. Det handler om en kombinasjon. Og da må man jo se på helheten. Når man har så vondt at man må ligge fra man kommer hjem til man legger seg så er det kanskje ikke så mye tilrettelegging hjemme som fungerer? Og når man har jobbet i samme bedrift i 30 år, og store deler av de ansatte sliter med belastningsskader og slitasjeskader pga dårlig tilrettelegging, så er det jo mest jobben sin skyld. Men i mange bedrifter er det jo mer behagelig å få de sykmeldt, og bort fra jobb, enn å måtte igangssette tiltak for å beholde folk på jobb. Særlig når de er 50 + i alder. Som arbeidsgiver har man et ansvar for godt arbeidsmiljø, også det fysiske. Men for meg blir det helt feil å be en person gå ned i stilling pga slitasjeskader feks.

Siden du referte til moren din tidligere, antar jeg at det er henne du skriver om her? Jeg er ikke uenig i at det høres ut som om arbeidsgiver kunne gjort mer for å lette arbeidsdagen.

Jeg skal også være enig i at arbeidsplasser plikter å tilrettelegge. Man har plikt til å gjøre det man kan for både fysisk og psykisk arbeidsmiljø. Men, vel så viktig er det faktisk at man også har plikt til å forebygge fravære hos resten av de som er i jobb. Det vil i praksis si at man kan tilrettelegge til en viss grad, men ikke sånn at andre på jobb risikerer å måtte gjøre MER belastende arbeid. Hvis det er belastningsskader på grunn av jobb som gir sykmelding, og den er hyppig eller langvarig, mener jeg at det finnes andre støtteordninger som bør tas i bruk.

Når det gjelder en del skjelett- og muskellidelser må folk også ta seg selv mer i nakken mange ganger. Det kreves også selvdispilin på hjemmebane når kroppen begynner å krangle, og jeg tror mye kunne vært forebygget. Jeg jobber i et selskap hvor alle ansatte har mulighet til treningsstøtte. Det er kanskje 1/4 av oss som benytter det, og det er gjerne de av oss som hadde trent og vært aktive i utgangspunktet...

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Når det gjelder en del skjelett- og muskellidelser må folk også ta seg selv mer i nakken mange ganger. Det kreves også selvdispilin på hjemmebane når kroppen begynner å krangle, og jeg tror mye kunne vært forebygget. Jeg jobber i et selskap hvor alle ansatte har mulighet til treningsstøtte. Det er kanskje 1/4 av oss som benytter det, og det er gjerne de av oss som hadde trent og vært aktive i utgangspunktet...

Men det er ikke så enkelt å ta seg sammen/ta seg selv i nakken på hjemmebane når man brruker opp alle kreftene sine på å komme seg igjennom jobbdagen.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Det er vel litt av det vanskelige. En sykmelding skyldes ikke nødvendigvis bare noe på jobb, eller bare noe hjemme. Det handler om en kombinasjon. Og da må man jo se på helheten. Når man har så vondt at man må ligge fra man kommer hjem til man legger seg så er det kanskje ikke så mye tilrettelegging hjemme som fungerer? Og når man har jobbet i samme bedrift i 30 år, og store deler av de ansatte sliter med belastningsskader og slitasjeskader pga dårlig tilrettelegging, så er det jo mest jobben sin skyld. Men i mange bedrifter er det jo mer behagelig å få de sykmeldt, og bort fra jobb, enn å måtte igangssette tiltak for å beholde folk på jobb. Særlig når de er 50 + i alder. Som arbeidsgiver har man et ansvar for godt arbeidsmiljø, også det fysiske. Men for meg blir det helt feil å be en person gå ned i stilling pga slitasjeskader feks.

Jeg har etter hvert mer erfaring som leder enn som arbeidstaker, og min vinkel inn i denne saken er ut i fra det. Min opplevelse er IKKE at arbeidsgivere jevnt over ønsker å bli kvitt de syke, få dem ut i sykemelding og slippe å tilrettelegge. Opplevelsen min er derimot at mange arbeidstakere ikke ønsker tilrettelegging. De ØNSKER å "være i fred", få være hjemme, ha fri, styre dagen sin selv, slappe av, komme til hektene i fred og ro, og SLETT IKKE bli innkalt til møter med arbeidsgiver, slett ikke bli "presset" av noen til å gå på jobb med løfte om tilrettelegging.

Og de aller fleste er klare på at de tror ikke det går an å tilrettelegge. Når legen spør før han eller hun skriver ut sykemelding; går det an å tilrettelegge, er pasienten veldig klar på at "å nei, det går ikke". Mange ganger har jeg spurt folk hvorfor, og de forklarer det med at "jammen det er jo DET som er jobben min, og sånn har vi nå alltid gjort..." eller "jammen hvis JEG skal få særbehandling så går jo det utover de andre".

Kombinasjonen er svært vanlig. Man TROR at det ikke lar seg gjøre, og OM det lar seg gjøre, så blir det forskjellsbehandling og urettferdig for de andre. Jeg har møtt mange arbeidstakere som har uttrykt at de ikke kan gå på jobb hvis de ikke kan yte 100 % på lik linje med de andre. Følelsen av rettferdighet og likebehandling er svært dominerende.

Det er sjelden så enkelt som at man "bare kjøper en dings" og så er alt i orden. Det blir fort et spørsmål om å endre på oppgaver og ansvar, endre på rutiner, omfordele - og ja, det er klart at dette påvirker de andre på arbeidsplassen. Men stort sett er de andre mer positive til å gjøre endringer, enn til at en kollega skal gå og være sykemeldt.

Jeg vet ikke om dette er en form for misforstått stolthet, kanskje. Eller kanskje det er sånn at man syns det er greit å "kjøpe en dings", men ikke endre ansvar og oppgaver, for det oppleves kanskje mer personlig.

Jeg har også vært borti mellomledere og fagledere som har vært svært redde for å miste posisjon og status. Jeg tror mange opplever det som bedre å være sykemeldt fra en bra stilling, enn å bli "degradert" og fratatt oppgaver slik at man kan mestre arbeidsdagen.

Og så har du en del som egentlig ikke har lyst til å jobbe, og som ser sykemeldingen som en mulighet til å være hjemme med god samvittighet. Det er mange typer folk, og mange forklaringer på sykefravær. Men jeg syns det er feil å hele tiden skylde på arbeidsgivere.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har etter hvert mer erfaring som leder enn som arbeidstaker, og min vinkel inn i denne saken er ut i fra det. Min opplevelse er IKKE at arbeidsgivere jevnt over ønsker å bli kvitt de syke, få dem ut i sykemelding og slippe å tilrettelegge. Opplevelsen min er derimot at mange arbeidstakere ikke ønsker tilrettelegging. De ØNSKER å "være i fred", få være hjemme, ha fri, styre dagen sin selv, slappe av, komme til hektene i fred og ro, og SLETT IKKE bli innkalt til møter med arbeidsgiver, slett ikke bli "presset" av noen til å gå på jobb med løfte om tilrettelegging.

Og de aller fleste er klare på at de tror ikke det går an å tilrettelegge. Når legen spør før han eller hun skriver ut sykemelding; går det an å tilrettelegge, er pasienten veldig klar på at "å nei, det går ikke". Mange ganger har jeg spurt folk hvorfor, og de forklarer det med at "jammen det er jo DET som er jobben min, og sånn har vi nå alltid gjort..." eller "jammen hvis JEG skal få særbehandling så går jo det utover de andre".

Kombinasjonen er svært vanlig. Man TROR at det ikke lar seg gjøre, og OM det lar seg gjøre, så blir det forskjellsbehandling og urettferdig for de andre. Jeg har møtt mange arbeidstakere som har uttrykt at de ikke kan gå på jobb hvis de ikke kan yte 100 % på lik linje med de andre. Følelsen av rettferdighet og likebehandling er svært dominerende.

Det er sjelden så enkelt som at man "bare kjøper en dings" og så er alt i orden. Det blir fort et spørsmål om å endre på oppgaver og ansvar, endre på rutiner, omfordele - og ja, det er klart at dette påvirker de andre på arbeidsplassen. Men stort sett er de andre mer positive til å gjøre endringer, enn til at en kollega skal gå og være sykemeldt.

Jeg vet ikke om dette er en form for misforstått stolthet, kanskje. Eller kanskje det er sånn at man syns det er greit å "kjøpe en dings", men ikke endre ansvar og oppgaver, for det oppleves kanskje mer personlig.

Jeg har også vært borti mellomledere og fagledere som har vært svært redde for å miste posisjon og status. Jeg tror mange opplever det som bedre å være sykemeldt fra en bra stilling, enn å bli "degradert" og fratatt oppgaver slik at man kan mestre arbeidsdagen.

Og så har du en del som egentlig ikke har lyst til å jobbe, og som ser sykemeldingen som en mulighet til å være hjemme med god samvittighet. Det er mange typer folk, og mange forklaringer på sykefravær. Men jeg syns det er feil å hele tiden skylde på arbeidsgivere.

Jeg er ikke uenig med deg i dette. Man finner alle slags arbeidstakere, over alt. Men når jeg selv har sett hvor mye jobb det er med de som er sykmeldte, så har jeg ikke noe problemer med å se at enkelte bedrifter og arbeidsgivere synes det hadde vært bedre å bli "kvitt" de sykmeldte, enn å tilrettelegge for å beholde de. Som styrer i barnehage er dette leders ansvar, og det tar ganske mye tid om man driver en stor barnehage. I en del bedrifter er det kanskje noen som sitter med dette som oppgave, en HMS ansvarlig eller noe sånt. Men ikke alle har det sånn.

Jeg mener ikke man kun skal skylde på arbeidsgiver heller, men i media er det ofte sånn at det er de sykmeldte selv som syter, sutrer og er late.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Min opplevelse er IKKE at arbeidsgivere jevnt over ønsker å bli kvitt de syke, få dem ut i sykemelding og slippe å tilrettelegge. Opplevelsen min er derimot at mange arbeidstakere ikke ønsker tilrettelegging. De ØNSKER å "være i fred", få være hjemme, ha fri, styre dagen sin selv, slappe av, komme til hektene i fred og ro, og SLETT IKKE bli innkalt til møter med arbeidsgiver, slett ikke bli "presset" av noen til å gå på jobb med løfte om tilrettelegging.

Og de aller fleste er klare på at de tror ikke det går an å tilrettelegge. Når legen spør før han eller hun skriver ut sykemelding; går det an å tilrettelegge, er pasienten veldig klar på at "å nei, det går ikke". Mange ganger har jeg spurt folk hvorfor, og de forklarer det med at "jammen det er jo DET som er jobben min, og sånn har vi nå alltid gjort..." eller "jammen hvis JEG skal få særbehandling så går jo det utover de andre".

Min erfaring er motsatt. Tilpasningen det var snakk om handlet ikke engang om så mye endrede oppgaver. Bare redusert arbeidstid per dag, siden jeg var gradert sykmeldt. Det ble visst et KJEMPEPROBLEM og jeg fikk rett ut høre at "det er bedre for oss at du er fullt sykmeldt" og da jeg dro frem argumenter om tilretteleggingstilskudd, ordnet med legeerklæring osv. ble det en "ok, men bare de neste to ukene, etter det får du heller være fullt sykmeldt".

Dette var en IA-bedrift.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Jeg synes heller ikke man skal sykmelde seg fordi man er gravid, om man ikke er syk. Men samtidig så tror jeg at om en person er så sliten at hun sover fra klokken 16 og neste dag, og ikke delta i hverdagslivet/hjemmelivet i det hele tatt pga graviditeten, så er man kanskje såpass sliten at man kan bli syk av det hvis man ikke trapper litt ned? Hvis ikke kan man kanskje ende opp sånn at man ikke klarer å jobbe i det hele tatt. Det går an å tilrettelegge med små ting for gravide også, som er med på å gjøre at de unngår sykmelding. Det kan være hjemmekontor noen dager, fleksitid, kortere arbeidsdager etc. Dessuten er det ganske avgjørende hvilken type jobb du har også, som høygravid iallefall.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Er som vanlig enig med Billa i dette spørsmålet. Har selv akkurat fullført en graviditet mens jeg jobbet 100%. Det betød at jeg jobbet mine 100%, var mamma 100% fram til leggetid og sov resten av døgnet. Huset var ikke ryddig for å si det sånn. Bemerkelsesverdig mange mente at jeg burde sykemeldes siden jeg var så trøtt. Jeg var ikke enig. Det er viktigere å skjøtte jobben sin enn at huset er strøkent til enhver tid!

Den "lettvinte" holdningen til sykemeldinger, er jeg uenig i. Jobben er ikke det første og eneste som skal lide hvis man har en periode med mindre energi.

Ellers er jeg enig med dem som mener at man ikke kan jobbe 100% hvis man ikke har energi til det sammen med hus, hjem, familie, osv. Sykemeldinger skal brukes når man er syk, ikke når man har tatt på seg for mange forpliktelser.

Her sier du noe viktig.

Hvis livet i en periode (småbarnsperioden f.eks.) er så slitsomt at man ikke henger sammen med tre små barn og full jobb, da må en se på om AS familien kanskje kan greie seg med f.eks 1,7 inntekter i noen år.

Noe annet er det synes jeg om det skyldes sykdom. Jeg var selv sykemeldt 50% noen uker i høst, pga anemi. Da var jeg for sliten for full jobb og familie, men det var medisinsk betinget. Nå skal det sies at jeg også savnet tiltak, jeg ble jo ikke bedre av å være sykemeldt, men jeg slapp å være halvt besvimt av utmattelse.

[bønna]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars... Det er ikke et menneskekrav å ha 100 % stilling hvis man ikke makter å utføre de 100 %ene _sammen med krav på hjemmebane_. Vi MÅ bli flinkere til å innse egne begrensninger uten at vi samtidig mener at vi har krav på at det offentlige nærmest ubegrenset skal kompensere oss for dem.

Dette er jeg enig i, og jeg har gjordt akkurat det. Dvs jobbe 70%. Det har ikke falt meg inn å gå til legen for å bli sykemeldt fordi jeg ikke klarer 100 % jobb. Men kanskje jeg kunne gjøre det, for å få enda mere penger?
Men jeg er heldig å har en lønn å leve på selv 70 % stilling, og nesten ikke huslån. Og arbeidsgiver som setter pris på at jeg er pålitelig, på jobben hver dag. Selv om jeg kan kommme (veldig)seint, så får jeg gjordt det jeg skal. En god løsning, om jeg skal si det selv. Men arbeidsgiver vil helst at jeg skal komme hver dag, og ikke ha en fridag i uka.