Synd på deltakerne i Luksusfellen?

[rine]

Sitat:

Ja hvem trenger vel empati når man har finansene i orden? Eller noe sånt? I såfall har nok vi litt forskjellig verdisyn. Jeg vil heller se at mine barn feiler og lærer av det i forhold til personlig økonomi, enn å f.eks. oppleve at de sjelden klarer å møte folk som har det tøft med annet enn fordømmelse og trangsynthet.

Som noen under her har presisert: Det handler ikke om å ikke ha empati, eller å synes at "fattige bare kan ha det så godt." Tråden handlet om luksusfellendeltakerene, ikke fattige generelt. Jeg vil selvfølgelig også heller at mine barn blir gjeldsslaver enn mennesker totalt blottet for empati. (Også kalt psykopater. ) Jeg trodde for øvrig ikke man måtte velge, og håper (og tror) de slipper unna begge deler, selv om de har en mor som ikke klarer å produsere den heeelt store medlidenheten med akkurat de menneskene vi diskuterer i denne tråden.

Sitat:

Akkurat dette med utstrakt bruk av bl.a. kausjonister er en ting jeg ikke er begeistret for med Luksusfellen. (Jeg har tidligere blogget mer omfattende om hvorfor her.)

Når det gjelder gjeldsordning og slike ting som er nevnt tidligere i tråden, så skulle jeg ønske man gjorde noe som man gjør i bl.a. USA. Der blir man jo personlig konkurs og, etter hva jeg har fått med meg, starter på scratch umiddelbart. (Mens man i Norge bruker flere år og allikevel har en "karantene" i forhold til arv og annet etter at gjeldsordningsperioden er over.) Men en ting jeg synes de gjør bra i USA er at for å få denne nye starten, så må man gå på kurs og lære om personlig økonomi. Jeg mener at det burde være et krav for å få gjeldsordning i Norge også.

Men hva skjer når all gjelden blir slettet? Hvem betaler den? Jeg synes et vesentlig poeng må være at man faktisk må betale det man skylder, om det så tar mange år. Hva lærer man vel av at noen andre bare kommer og stryker gjelden din? Jeg kan virkelig ikke se at ordningen i USA er noe bedre enn den vi har i Norge.

Opprinnelig lagt inn av Autofil, her.

Vil gjerne presisere at mine uttalelser i denne tråden handler om de tilfellene vi har sett i Luksusfellen, og ikke folk i økonomisk uføre generelt. Det kan være mange grunner til at folk kommer skeivt ut, men ingen av dem som har vært med i programmet har hatt andre enn seg selv å skylde på.

Var det behov for en presisiering her altså? Tråden het da virkelig ikke "Er det synd på de fattige?"

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men hva skjer når all gjelden blir slettet? Hvem betaler den? Jeg synes et vesentlig poeng må være at man faktisk må betale det man skylder, om det så tar mange år. Hva lærer man vel av at noen andre bare kommer og stryker gjelden din? Jeg kan virkelig ikke se at ordningen i USA er noe bedre enn den vi har i Norge.

Gjeldsordning er en avtale mellom den som skylder penger og de vedkommende skylder penger til om at vedkommende i en periode på 5-7 år skal leve av et fastsatt beløp per måned. Alt utover det skal gå til kreditorene. Etter disse årene blir gjelden slettet, men dersom personen f.eks. arver eller vinner i lotto, har kreditorene allikevel krav på disse pengene.

Gjeldsordning er ment for folk som er "varig ute av stand til å betale". Altså er det lite håp om at de skal klare å gjøre opp uansett. Man setter imidlertid en begrensning på hvor mange år av livet de skal slite med en gjeld de ikke klarer å betjene.

Mange av de som får gjeldsordning har gjerne betalt en god del over mange år. Men problemet er jo at når gjelden kommer ut av kontroll så sluker som regel gebyrer og salærer alt og gjelden består. Eller kanskje vokser, til og med.

Vilkårene for gjeldsordning er som følger:

Sitat:

1. Du må være varig ute av stand til å betjene din gjeld. Med varig menes det som regel at du vil være betalingsudyktig i 10-15 år frem i tid. Inntektsmuligheter, fremtidsutsikter og størrelsen på gjelden i forhold til dette vil bli vurdert.
2. Du må ha forsøkt en utenrettslig ordning først. Dette vil si at du skal kunne dokumentere at du uten hell har forsøkt å komme frem til en avtale med dine kreditorer før søknaden om gjeldsordning sendes inn. Dette kan kommunens gjeldsrådgiver hjelpe deg med.
3. Det må ikke virke støtende for andre skyldnere eller samfunnet forøvrig at du får gjeldsordning. Et eksempel på dette kan være at du kort tid i forkant av søknaden har pådratt deg masse gjeld og “på illojal måte har innrettet seg med sikte på å oppnå gjeldsordning”.
4. Du skal i hovedregelen ikke ha fått gjeldsordning etter denne loven tidligere. Det gjøres innimellom unntak, men det skal en del til.
5. Du må ikke være under konkursbehandling.

Herfra

Når det gjelder moral så er det nesten ingen som leer på et øyelokk av at folk kan kjøre f.eks. et firma i grøfta, gå konkurs og starte et nytt firma kort tid etter. Kreditorene der får vel heller ikke så mye igjen. Og man ser ofte på det som en nødvendig del av veien mot suksess.

Gjeldsordningsloven er forøvrig et gode for flere enn skyldneren selv. Jeg har tidligere skrevet litt om det:

Sitat:

Men det er ikke bare for skyldneren en nødvendig gjeldsordning kan være et gode. Det er nemlig ikke bare du som taper på situasjonen slik den er nå.

For samfunnets del
Gjeld og fattigdom går ofte hånd i hånd. Det er en rekke bivirkninger av å være i en situasjon som gjeldsofre ofte er. Det er knyttet til helseproblemer, psykiske vansker, det preger den neste generasjonen og mange av gjeldsofrene vil før eller siden trenge hjelp fra det offentlige både økonomisk og i forhold til de bivirkningene den vanskelige livssituasjonen har på sikt. At mennesker settes ut av spill på grunn av gjeld er negativt for samfunnet.

På lånegiversiden vil også gjeldsordning ofte medføre tap, noe som igjen kan føre til en mer edruelig utlånspraksis. Kredittkortselskaper tjener aller mest på lånetakere som mangler pengevett nok til å unngå å “krite” til forbruk, men som allikevel berger seg ved å betale minimumsinnbetalinger og masse, masse renter underveis. Mange gjeldsofre kan fortelle om et mønster der bankene først satte ned foten for mer lån, mens kredittkortselskapene fortsatt var åpne for fortsatt låneopptak. Mange har viklet seg ytterligere inn i gjeld ved å i denne fasen forsøke å berge seg ved hjelp av dyre forbrukslån.

For næringslivets del
Ja, du leste riktig. At du kommer deg på beina økonomisk og vinner tilbake din kjøpekraft kan lønne seg for også de som tilbyr varer og tjenester. Rydd opp, lær av prosessen og kom tilbake som en god og fornuftig kunde.

Selvsagt vil ikke alle være enige i dette. Men jeg vil minne om at det gjelder å se dette i et litt større perspektiv enn akkurat de regningene du sliter med akkurat nå. At mennesker som er slått ut økonomisk får en mulighet til å igjen bli produktive bidragsytere og gjenvinne sin kjøpekraft er et gode for flere enn dem selv. Ingen tjener på at du er i en fastlåst situasjon år ut og år inn. Å søke om gjeldsordning er å rydde opp. Det er å ta ansvar for sin situasjon. Det er å få hodet opp av sanden og brette opp ermene.

Herfra

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Her er jeg helt uenig. Jeg klarer ikke se at det å f.eks skade seg selv i form av kutting eller liknende overhode kan sammenliknes med et behov for å leve et liv med eksotiske reisemål og liksusmiddager.

Begge varianter kan vel brukes som en flukt fra virkeligheten.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Begge varianter kan vel brukes som en flukt fra virkeligheten.

Mulig det, men jeg kan bare ikke se at de kan likestilles. Og siden bulimi også ble nevnt i samme settingen i et tidligere innlegg. Hvordan ble å kaste opp mat en flukt fra virkeligheten?

Jeg synes ærlig talt det ofte i slike debatter blir en konkurranse om å finne en eller annen (legitim) medisinsk årsak til at noen har dummet seg ut eller gjort dårlige, egoistiske valg. Jeg synes jevnt over ikke LUKSUSFELLE-deltagernes overforbruk eller behov for luksusgjenstander skal eller bør sammenliknes med selvskading.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg synes ærlig talt det ofte i slike debatter blir en konkurranse om å finne en eller annen (legitim) medisinsk årsak til at noen har dummet seg ut eller gjort dårlige, egoistiske valg. Jeg synes jevnt over ikke LUKSUSFELLE-deltagernes overforbruk eller behov for luksusgjenstander skal eller bør sammenliknes med selvskading.

Enig med Billa.

[Dixie Diner]

For min del handler det ikke om å skape en konkurranse, men det å kaste stein i glasshus.

[rine]

Iset: Det skjønte jeg ikke.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

For min del handler det ikke om å skape en konkurranse, men det å kaste stein i glasshus.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener...

Du tenker at det er vanskelig å rette en pekefinger mot andres "avhengighet" all den tid du selv overspiser og har et ukontrollert forhold til mat (for sånn jeg har skjønt det er det de fysiske begrensningene som gjør at man går ned i vekt etter slankeoperasjoner). Min tese forutsetter jo at du likestiller overspising med et fullstendig overforbruk av luksusvarer selvsagt.

Kanskje ikke fullt så

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener...

Du tenker at det er vanskelig å rette en pekefinger mot andres "avhengighet" all den tid du selv overspiser og har et ukontrollert forhold til mat (for sånn jeg har skjønt det er det de fysiske begrensningene som gjør at man går ned i vekt etter slankeoperasjoner). Min tese forutsetter jo at du likestiller overspising med et fullstendig overforbruk av luksusvarer selvsagt.

Kanskje ikke fullt så

Jeg snakker ikke så mye om meg selv siden jeg ikke er der jeg var lenger, men jeg har jo vært oppi det og synes det er litt rart når man (for å ta et eksempel helt ut av løse lufta) kan sitte som veldig overvektig og disse andre for å ta dårlige valg i livet, ha lite selvkontroll osv. DET blir å kaste stein i glasshus, synes jeg. Ikke det at kun "perfekte" mennesker skal ha "lov" til å dømme, jeg burde egentlig ikke uttale meg i det hele tatt siden jeg jo dømmer andre jeg også. Jeg er jo feks. altfor dømmende overfor røykere og burde vite bedre. Alle dømmer. Det er bare disse "for noen nek som har satt seg i denne situasjonen, de må være dumme som ikke har bedre selvkontroll enn det"-uttalelsene jeg reagerer på. Det er jo det samme med programmer som Slankekrigen, Du er hva du spiser og lignende, folk sitter og akker seg over disse dumme overvektige som ikke skjønner at hamburgere er fetende.

Forøvrig signerer jeg alt Irma sier over her.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Mulig det, men jeg kan bare ikke se at de kan likestilles. Og siden bulimi også ble nevnt i samme settingen i et tidligere innlegg. Hvordan ble å kaste opp mat en flukt fra virkeligheten?

Jeg synes ærlig talt det ofte i slike debatter blir en konkurranse om å finne en eller annen (legitim) medisinsk årsak til at noen har dummet seg ut eller gjort dårlige, egoistiske valg. Jeg synes jevnt over ikke LUKSUSFELLE-deltagernes overforbruk eller behov for luksusgjenstander skal eller bør sammenliknes med selvskading.

Billa, jeg kommenterte eksemplene du trakk frem og sammenlignet - kutting og et behov for å leve et liv med eksotiske reisemål og liksusmiddager. Mangel på evne til økonomisk styring kan veldig gjerne komme av omsorgssvikt, slik som selvskading også kan gjøre. Selv om det selvsagt finnes næpskræll som bare ikke gidder å ta tak.