Sukk - om trass (og ikke de på tre år)

[nam]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Man kan jo dra tråden videre inn i oppdragelse, barndom, empati og etikk. Hvorfor reagerer noen så sterkt på at noen sier at de gjør noe galt? Når de gjør noe galt? Henger det igjen fra en barndom der kunnskap og holdninger ble skremt inn. Er det et autoritetshat som i voksen alder trer tydeligere frem fordi "nå kan ingen bestemme over meg"? Når empati og samvittighet er lite vektlagt i forhold til hvorfor man skal oppføre seg eller handle på en viss måte, så får man noen som bare "oppfører seg" når det er fare for en reell straff (som at politiet står der). Ellers gjør de hva f** de vil. Hvorfor skal de bry seg om hva andre mener? Hva gir det dem? De finner det helt uproblematisk handle på en slik måte at det påfører andre ubehag? Problemet er hos andre - ikke dem selv. Å akseptere at man har gjort en feil er å vise seg svak. Da framstår den andre - den som avslører synden - som sterkere. Det ønsker man overhode ikke. Det spiller ingen rolle hva det gjelder. Aldri tape ansikt. Angrip først. Ikke vis deg svak. Uansett sak. Du skal aldri være svak.

Vi ser det jo i noen barn. Så klart kan man da se det hos voksne. Å være en voksen er ingen garanti for noe.

Og også interessant å se i forhold til dette:
Et barn som mangler følelsen av å være elsket vil underbevist streve etter å bli elsket. Denne streben kommer til syne i et sykelig oppkonstruert selvbilde. De ser seg selv som det høyeste de kan elske i mangel av den kjærlighet de hadde behov for men ikke fikk. Den kompenseres i voksen alder ved et sykelig narsissistisk selvbilde. Når noen så truer dette selvbilde gjennom kritikk eller ved å stille spørsmål ved personens evner eller utseende, reagerer de nærmest ubevist på dette. At de tar kritikk som en krenkelse er da også typisk for disse personer og forskjellig fra normale. For dem er en korreksjon noe mer enn bare en feil, det er en utfordring av det forskrudde selvbilde de har, et selvbilde som utsatt for trusler, blir forsvart med forsvarsmekanismer. Tross alt er dette deres akilleshel, det er skjørt selvbilde, omgitt av en tykk ytre ring av forsvarsmekanismer. Når de føler dette selvbilde truet er det ingen grenser for hva de vil gjøre for å redusere denne trusselen.

Dessverre blir de sin egen verste fiende. Dette er imidlertid noe de ikke kan forstå. Ved sin rigide, avvisende adferd forårsaker de selv at trusselen mot deres svake ego styrkes. Alle som oppfattes som en trussel, blir en fiende. Ved å nedkjempe fiender tror de at de styrker sitt eget ego, Jeg vant, ergo er jeg best! At prisen andre må betale er høy både menneskelig og økonomisk har de ingen forståelse for. Alt de ser er en trussel mot sitt eget svake ego som må nedkjempes. De gjør det med en slik intensitet og iver at det i seg selv viser hvor alvorlig de oppfatter en slik trussel. (artikkel av Rune Fardal)

Skulle jo nesten tro at du skrev dette her til deg selv og mrc,
sett i lys av de røde prikkene dere sendte i vei samtidig.
Skal si det ble en voldsom reaksjon på at jeg skrev noe var galt gjort av dere:


" Hvem er du egentlig? Håper jeg aldri aldri møter på noen som deg. "
(Rødprikk du sendte for dette innlegget mitt.)



(Og om du leser det første innlegget mitt i tråden, så skrev jeg til og med at du ikke måtte ta det personlig... )