Dømmer du folk etter utseendet?

[Polyanna]

Det Teo sa, at det er grundig dokumentert at man til og med behandler pene BARN bedre enn de mindre pene, fikk jeg til min store gru oppleve i fjor. Altså, det skrekkelige er at jeg sikkert har gjort det ofte, med mange barn, men her ble jeg obs på det.

På mellomsøsters avdeling i barnehagen begynte det en ny liten frøken. Verdens virkelig aller vakreste jente. Hun er søt som et drops, virkelig. Og snill og høflig og alt. Og aller-aller-minst, ikke fylt tre år. Hun ble straks avdelingens maskot - de større jentene forgudet henne.

Og så ble jeg plutselig oppmerksom på, litt ut på høsten, at jeg møtte denne jenta helt annerledes enn de andre barna i mylderet i garderoben. Jeg var "Hei, A...", til en og "Hei, B..." til en annen og "HEEEI, N...-vennen " til dette lille dropset.

Jeg lurer på hva det å bli møtt på den måten gjør med deg gjennom livet? Det kommer kanskje an på personligheten i bunnen? Og verdiene man får med seg og sånt? For enten må man jo bli en veldig hyggelig, trygg og glad person av alltid å bli møtt med smil og glede, ellers så må man bli skrekkelig, grusomt selvopptatt.

Jaja, foreløbig ser det ut til at fin personlighet og verdier har vunnet. Hun er fortsatt knusbedårende, helt uten intigemakeri, snill med de små og venner med alle. <--- Se, jeg er der fortsatt!

[Milfrid]

Jeg har en liten gutt som er sånn knusebedårende. En sånn som alle sier Åhhhhh sååååå nyyyyyydelig og foooooor noen krøller når de ser. Og nå er han jo litt liten til å egentlig forstå hva som skjer, så jeg gruer meg til han gjør det i grunnen. Jeg tror ikke det er bra med for mye fokus på utseende. Og synes det var veldig greit med damen som visket det til meg i butikken, og tilføyde jeg vil ikke si det høyt, for jeg regner med at han hører det hele tiden.

Gikk på skole med en sånn nydelig fyr, og han var fullstendig uspiselig gjennom hele skoletiden. Deilig og visste det Han var sånn som til og med lærerne sukket henført over.

Traff ham igjen nå, 15 år etterpå, og fyren var plutselig skikkelig hyggelig og så langt fra den hovne bleien han en gang var, som han kunne komme. Så da finnes det kanskje håp?

Han var forøvrig fremdeles like grusedeilig

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det Teo sa, at det er grundig dokumentert at man til og med behandler pene BARN bedre enn de mindre pene, fikk jeg til min store gru oppleve i fjor. Altså, det skrekkelige er at jeg sikkert har gjort det ofte, med mange barn, men her ble jeg obs på det.

På mellomsøsters avdeling i barnehagen begynte det en ny liten frøken. Verdens virkelig aller vakreste jente. Hun er søt som et drops, virkelig. Og snill og høflig og alt. Og aller-aller-minst, ikke fylt tre år. Hun ble straks avdelingens maskot - de større jentene forgudet henne.

Og så ble jeg plutselig oppmerksom på, litt ut på høsten, at jeg møtte denne jenta helt annerledes enn de andre barna i mylderet i garderoben. Jeg var "Hei, A...", til en og "Hei, B..." til en annen og "HEEEI, N...-vennen " til dette lille dropset.

Jeg lurer på hva det å bli møtt på den måten gjør med deg gjennom livet? Det kommer kanskje an på personligheten i bunnen? Og verdiene man får med seg og sånt? For enten må man jo bli en veldig hyggelig, trygg og glad person av alltid å bli møtt med smil og glede, ellers så må man bli skrekkelig, grusomt selvopptatt.

Jaja, foreløbig ser det ut til at fin personlighet og verdier har vunnet. Hun er fortsatt knusbedårende, helt uten intigemakeri, snill med de små og venner med alle. <--- Se, jeg er der fortsatt!

Jeg har også lest om dette med pene barn og forskjellsbehandling, men jeg tror ikke alltid det er av ett gode.

En solid avsporing da, men jeg tenker alltid på dette når dette temaet kommer opp.

Min beste barndomsvenninne var, og er ett sånt "pent" menneske. Som barn var hun bent ut vakker og ble overøst med komplimenter på utseende hele tiden. Hun er fortsatt veldig pen men som barn var hun i en annen dimensjon enn oss "vanlig søte" osv. Og hun var veldig populær.

For min venninne slo dette ut helt motsatt enn det man ofte tenker og tror om "de pene". Hun ble ikke selektiv eller følte seg bedre enn andre.

Det at hun fikk så mye oppmerksomhet gjorde henne utrolig rund(nesten tannløs) i forhold til det meste. I ettertid har jeg funnet ut at hun syntes det var ubehagelig med all oppmerksomheten, og følte i stor grad at den kom med forpliktelser. At hun som var så søt og pen og nydelig (og dermed også veeeldig snill?) ikke kunne være uhyggelig med noen eller ekskludere noen osv. Selv om det gikk av og til gikk på bekostning av det hun egentlig følte der og da (hun var jo også bare ett barn).

Jeg vet også at hun selv anså at hennes popularitet sto og falt på at alle synes hun var så søt- at det var det hun hadde her i livet liksom. Den naturlige konsekvensen av dette var selvsagt ett veldig fokus på utseende som henger i den dag i dag.
Det gikk faktisk så langt at hun i en periode på vgs. slet med anoreksi og hadde det veldig tungt. Det gikk heldigvis over, men det at hennes store bekreftelse i livet alltid har vært at hun er så pen, har helt klart formet henne til den hun er.
En person som nedvurderer egne kognitive evner totalt, som er konfliktsky og som legger unaturlig mye ressurser, både i penger og tankekraft, i utseende sitt.

Jeg er jo fullstendig klar over at dette er noe som kan slå begge veier. Men jeg tror de aller fleste av oss tenker at ett typisk pent utseende er utelukkende ett gode for de som måtte være så "heldige". Og det er det selvsagt ikke for alle.