Melde til barnevern i yrkessammenheng

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

For meg virker det enklere i slike konkrete situasjoner. Man kan ha prosedyrer som man kan henvise til og så gi beskjed. Og kanskje særlig når det er snakk om barn som pårørende, for eksempel i psykiatrien. Deprimert forelder som har problemer med å mobilisere energi i forhold til barnet. Når har man mistanke om grov omsorgssvikt da? Eller foreldre med alvorlig somatisk sykdom og en familie som er i krise - hvor langt skal det da gå før det er en vanskjøtsel? Og i slike tilfeller tenker jeg at det er greit å formidle at dette er vanskelig for barna og at bv kan være en god samarbeidspartner. Men samtalen kan like fullt være vanskelig.

Jeg skjønner at det er vanskelig å henvise til barnevernet, men om f.eks det dreier seg om et barn som har få voksen rundt seg f.eks har aleneforelder som er så deprimert at h*n er sykemeldt for eksempel, og et lite barn, så er det greit å melde til barnevernet. Det er jo i slike tilfeller at det kan være stor hjelp til familien med støttetiltak.

Etter min erfaring gjør mange i helsevesenet og andre typer slike jobber en feil i at de sitter og evaluerer styrken på mistanken og ikke den potensielle omsorgsvikten.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Etter min erfaring gjør mange i helsevesenet og andre typer slike jobber en feil i at de sitter og evaluerer styrken på mistanken og ikke den potensielle omsorgsvikten.

Her synes jeg du formulerte det som har surret litt rundt i hodet mitt utrolig konsist.

Noen ganger har jeg inntrykk av at de som er i kontakt med barna nærmest "bygger opp en bv-sak", der de helt klart har mistanke om at barnet ikke har det greit hjemme. Men jeg mener at dette er det jo bv som skal gjøre, det er jo de som har fagkompetansen på å vurdere hva som er greit og ikke mht barnets oppvekst.

All ære for at man ikke melder over en lav sko, men jeg tror mange som jobber tett med barn og familier ofte kan ha rett, hvis de har en begrunnet følelse av at barnet ikke har det greit hjemme. Og da må det vel være ok å melde, så får heller andre (bv) vurdere om man tok rett eller feil.

Derfor synes jeg det er ok at noen tydeligvis melder på rutine, for da tror jeg det skal mindre til, man bruker færre ressurser. Dessuten tror jeg bv ofte lett skille klinten fra hveten. For alt man vet er kanskje barnet innei systemet allerede.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Noen ganger har jeg inntrykk av at de som er i kontakt med barna nærmest "bygger opp en bv-sak", der de helt klart har mistanke om at barnet ikke har det greit hjemme. Men jeg mener at dette er det jo bv som skal gjøre, det er jo de som har fagkompetansen på å vurdere hva som er greit og ikke mht barnets oppvekst.

Jepp. Det er helt feil når man ikke har kompetanse på det og tillate seg å la være å melde før man er helt sikker. Da har man for mye fokus på de foresatte og for lite på barnet.

Man må heller tenke på det som en henvisning til vurdering mer enn en anmeldelse.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Dessuten tror jeg mange med fordel kunne fått en innføring i hvordan komme i dialog med foreldrene vedrørende dette. Det er jo alltid en fordel å rette henvendelse til bv etter en avklaring med foreldrene. Det er ingen enkel sak å ta opp, men ved å ha litt trening i hvordan man kan ta opp slike samtaler, vil terskelen kanskje bli lavere også.

Ved mistanke om vold eller mishandling er det veldig viktig IKKE å konfrontere foreldrene med denne mistanken, dersom det er i hjemmet man er redd overgrepene har foregått. Da skal man melde til barneverntjenesten først, så håndterer de saken på riktig måte.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men, og det er et viktig men: Man trenger ikke å ha en sterk mistanke. (Og den forskjellen er det et herk å få helsepersonell til å forstå)

Eksempel: 1-åring kommer inn med brudd midt på armen. Foreldrene virker helt oppegående og ungen er godt stelt ellers, virker aldersadekvat. Mistanken er ikke veldig sterk, men om det er noe muffens her, så er det mishandling det er snakk om. Denne situasjonen skal man melde fra om.

Dette er en veldig viktig presisering. Man trenger altså ikke ha bevis før man skal melde.

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Ved mistanke om vold eller mishandling er det veldig viktig IKKE å konfrontere foreldrene med denne mistanken, dersom det er i hjemmet man er redd overgrepene har foregått. Da skal man melde til barneverntjenesten først, så håndterer de saken på riktig måte.

Desverre er det jo slik at man ofte må melde flere ganger og undesøkelse settes i verk flere ganger. En del tilfeller er slik at barnevernet konfronterer foreldrene med mistanken som da som oftest blir benektet, da må de gå tilbake med uforrettet sak dersom det ikke finnes flere uavhengige meldinger eller at dette gjentar seg. Har hørt en god del barn og unge si at de har selv meldt uten at barnevernet har kunnet gjøre noe fordi foresatte nekter på forholdene og bevisene ikke er sterke nok.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Ved mistanke om vold eller mishandling er det veldig viktig IKKE å konfrontere foreldrene med denne mistanken, dersom det er i hjemmet man er redd overgrepene har foregått. Da skal man melde til barneverntjenesten først, så håndterer de saken på riktig måte.

Det er mulig. Men ved mistanke om at foreldre ikke evner å ivareta barnet tilstrekkelig - når man ikke er redd for at barnet skal skremmes til å tie/instrueres i hva det vil si - er det en fordel å prøve å bevare forholdet til foreldrene, enten man er deres behandler eller har en relasjon til barnet.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Det er mulig. Men ved mistanke om at foreldre ikke evner å ivareta barnet tilstrekkelig - når man ikke er redd for at barnet skal skremmes til å tie/instrueres i hva det vil si - er det en fordel å prøve å bevare forholdet til foreldrene, enten man er deres behandler eller har en relasjon til barnet.

Det er jeg enig i. Det er i tilfeller med vold/overgrep at skoler, barnehager etc. ikke skal konfrontere foreldrene med dette. Barneverntjenesten har (eller BØR ha) egne rutiner slike samtaler, og konferere også ofte med politiet først.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Man må heller tenke på det som en henvisning til vurdering mer enn en anmeldelse.

Dette synes jeg er veldig viktig.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg skjønner at det er vanskelig å henvise til barnevernet, men om f.eks det dreier seg om et barn som har få voksen rundt seg f.eks har aleneforelder som er så deprimert at h*n er sykemeldt for eksempel, og et lite barn, så er det greit å melde til barnevernet. Det er jo i slike tilfeller at det kan være stor hjelp til familien med støttetiltak.

Etter min erfaring gjør mange i helsevesenet og andre typer slike jobber en feil i at de sitter og evaluerer styrken på mistanken og ikke den potensielle omsorgsvikten.

Jeg får virkelig ikke mistanke om alvorlig omsorgssvikt av kombinasjonen enslig forelder + lite nettverk + sykmelding. Hos noen, kanskje. Hos andre ikke. Hos mange er det sannsynligvis en periode med en omsorgssituasjon under det man skulle ønske, men langt fra det som kan sies å være grov omsorgssvikt. At barn lever under dårligere forhold enn man sjøl ønsker å tilby sine barn, gir en ikke nødvendigvis rett/plikt til å unnlate taushetsbestemmelsene.
Tenker jeg at det siste er tilfelle, kan jeg formidle dette til forelderen og bestrebe at vi sammen tar kontakt med bv. At familiene gjerne blir en kasteball mellom ulike instanser i kommunen, er en annen sak.
Aner jeg at det kan foreligge alvorlig omsorgssvikt, tar jeg kontakt uavhengig av forelderens innspill.

Eksempelet med depresjon var ett tilfelle. Min erfaring er fra arbeid med voksne (foreldre), jeg møter i liten grad barna. Jeg har ingen indikasjoner på omsorgssvikt (eller mishandling) fra barna, kun ut fra hvordan foreldrene vurderes. Da er det vanskeligere.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Jeg får virkelig ikke mistanke om alvorlig omsorgssvikt av kombinasjonen enslig forelder + lite nettverk + sykmelding. Hos noen, kanskje. Hos andre ikke. Hos mange sannsynligvis en periode med en omsorgssituasjon under det man skulle ønske, men langt fra det som kan sies å være grov omsorgssvikt.
Tenker jeg at det siste er tilfelle, kan jeg formidle dette og ta kontakt med bv sammen med forelderen. Aner jeg at det kan foreligge alvorlig omsorgssvikt, tar jeg kontakt uavhengig av forelderens innspill.

Det er jo ikke bare i de tilfellene hvor det er grov omsorgssvikt man kan henvende seg til barnevernet. Den gruppen som Esme nevner her, er ikke uvanlig når det gjelder familier som har hjelpetiltak.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er jo ikke bare i de tilfellene hvor det er grov omsorgssvikt man kan henvende seg til barnevernet. Den gruppen som Esme nevner her, er ikke uvanlig når det gjelder familier som har hjelpetiltak.

Selvsagt ikke, og det har jeg heller ikke sagt. Men da kan jeg ikke gjøre en slik henvendelse uten foreldrenes samtykke av hensyn til taushetspliktbestemmelsene.