Melde til barnevern i yrkessammenheng

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Å bli meldt til bv er selvsagt en belastning. Samtidig synes jeg ikke profesjoner bør ha alt for høy list, og heller stole på magefølelsen. Så får det heller vært opptil ekspertene (bv) å avgjøre om barnet har det bra eller ikke.

Hva mener andre?

Som ansatt i helsesektoren har jeg taushetsplikt etter bestemmelsene i helsepersonelloven. Unntaksbestemmelsene som gjelder opplysning til barnevernet inntrer ved mistanke om grov omsorgssvikt, og da må jeg ha mer opplysninger enn en magefølelse som sier meg at "noe skurrer" for å røpe et pasientforhold.

Som nabo har jeg hatt en lav terskel en gang. Det gjaldt et barn jeg visste veldg lite om, men der summen av atferd, at han var mye aleine og gikk dårlig kledd gjorde at jeg tok noen telefoner og meldte min bekymring. Ikke at det behøvde å være noe, men da kunne i alle fall andre ta stilling til det.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Helt utrolig misbruk av ressursene.

Kommer an på hvor man bor. Det finnes faktisk kommuner her i landet hvor de har et veldrevet barnevernsapparat, nok fosterhjem og støttekontakter, og et politi som har tid til å drive forebyggende arbeid. Dessverre blir det færre og færre slike steder.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Som ansatt i helsesektoren har jeg taushetsplikt etter bestemmelsene i helsepersonelloven. Unntaksbestemmelsene som gjelder opplysning til barnevernet inntrer ved mistanke om grov omsorgssvikt, og da må jeg ha mer opplysninger enn en magefølelse som sier meg at "noe skurrer" for å røpe et pasientforhold.

Godty poeng. Men slike hensyn har vel ikke skole og barnehage?

Jeg jobber jo hverken med helse, skole eller barnehage, så jeg vet jo bare det jeg hører andre forteller om.

[Nenne]

Jeg er helt enig med Maximillia her. Jeg synes på ingen måte det er misbruk av ressurser at (be)-rusede barns familiesituasjon får en sjekk.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Godt poeng. Men slike hensyn har vel ikke skole og barnehage?

Jo, det har vi forsåvidt. I barnehage i hvert fall: "Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt" (Bhg.loven §22).

Det skal være mistanke om en viss alvorlighetsgrad før barnehagen har meldeplikt. Men det er jo uansett en kjensgjerning at det underrapporteres noe voldsomt fra de instansene som kanskje har mest med barn å gjøre (skoler og barnehager). Her er det rikelig å ta tak i - i følge de ped.lederne jeg har jobbet med hadde de fint lite om barnevernet og egen opplysningsplikt i førskolelærerutdanningen.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Jo, det har vi forsåvidt. I barnehage i hvert fall: "Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt" (Bhg.loven §22).

Det skal være mistanke om en viss alvorlighetsgrad før barnehagen har meldeplikt. Men det er jo uansett en kjensgjerning at det underrapporteres noe voldsomt fra de instansene som kanskje har mest med barn å gjøre (skoler og barnehager). Her er det rikelig å ta tak i - i følge de ped.lederne jeg har jobbet med hadde de fint lite om barnevernet og egen opplysningsplikt i førskolelærerutdanningen.

Dessuten tror jeg mange med fordel kunne fått en innføring i hvordan komme i dialog med foreldrene vedrørende dette. Det er jo alltid en fordel å rette henvendelse til bv etter en avklaring med foreldrene. Det er ingen enkel sak å ta opp, men ved å ha litt trening i hvordan man kan ta opp slike samtaler, vil terskelen kanskje bli lavere også.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Jo, det har vi forsåvidt.

Jeg tenkte på hensynet til tausehetsplikt pga pasientforhold. Uansett interessant å lese hjemmelen om meldeplikt.

På min jobb (helseorientert) meldte noen kolleger nylig et barn pga moren virket ruset (sløve øyne og aggresiv oppførsel) alle de 3 gangene de var innom hos oss (hun hadde med 2 barn begge gangene). Det synes jeg er fint. Men jeg vet ikke helt hva som defineres som "grov omsorgssvikt".

Samtidig så vet jeg om flere lærere som har barn av alkoholikere i klassen, der de helt klart ser at barnet ikke alltid har på seg rette klær, mor henter litt beruset på skolen, stinker fyll på konferansetime osv - uten at det meldes.

Hvor mye dokumentasjon må man ha, liksom? Jeg tenker som så at hvis man tror det er ikke så greit der barnet bor, så får det jo være opptil bv å sjekke ut dette - ikke at lærere og andre skal måtte dokumentere alt av omsorgssvikt før de kan melde - dette er jo egentlig ikke deres jobb.

(Mern selvsagt, at de bør begrunne hvorfor de melder mener jeg er en selvfølge)

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Som ansatt i helsesektoren har jeg taushetsplikt etter bestemmelsene i helsepersonelloven. Unntaksbestemmelsene som gjelder opplysning til barnevernet inntrer ved mistanke om grov omsorgssvikt, og da må jeg ha mer opplysninger enn en magefølelse som sier meg at "noe skurrer" for å røpe et pasientforhold.

Som nabo har jeg hatt en lav terskel en gang. Det gjaldt et barn jeg visste veldg lite om, men der summen av atferd, at han var mye aleine og gikk dårlig kledd gjorde at jeg tok noen telefoner og meldte min bekymring. Ikke at det behøvde å være noe, men da kunne i alle fall andre ta stilling til det.

Det er ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt eller mishandling at man har meldeplikt ja.

Men, og det er et viktig men: Man trenger ikke å ha en sterk mistanke. (Og den forskjellen er det et herk å få helsepersonell til å forstå)

Eksempel: 1-åring kommer inn med brudd midt på armen. Foreldrene virker helt oppegående og ungen er godt stelt ellers, virker aldersadekvat. Mistanken er ikke veldig sterk, men om det er noe muffens her, så er det mishandling det er snakk om. Denne situasjonen skal man melde fra om.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt eller mishandling at man har meldeplikt ja.

Men, og det er et viktig men: Man trenger ikke å ha en sterk mistanke. (Og den forskjellen er det et herk å få helsepersonell til å forstå)

Eksempel: 1-åring kommer inn med brudd midt på armen. Foreldrene virker helt oppegående og ungen er godt stelt ellers, virker aldersadekvat. Mistanken er ikke veldig sterk, men om det er noe muffens her, så er det mishandling det er snakk om. Denne situasjonen skal man melde fra om.

For meg virker det enklere i slike konkrete situasjoner. Man kan ha prosedyrer som man kan henvise til og så gi beskjed. Og kanskje særlig når det er snakk om barn som pårørende, for eksempel i psykiatrien. Deprimert forelder som har problemer med å mobilisere energi i forhold til barnet. Når har man mistanke om grov omsorgssvikt da? Eller foreldre med alvorlig somatisk sykdom og en familie som er i krise - hvor langt skal det da gå før det er en vanskjøtsel? Og i slike tilfeller tenker jeg at det er greit å formidle at dette er vanskelig for barna og at bv kan være en god samarbeidspartner. Men samtalen kan like fullt være vanskelig.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

For meg virker det enklere i slike konkrete situasjoner. Man kan ha prosedyrer som man kan henvise til og så gi beskjed. Og kanskje særlig når det er snakk om barn som pårørende, for eksempel i psykiatrien. Deprimert forelder som har problemer med å mobilisere energi i forhold til barnet. Når har man mistanke om grov omsorgssvikt da? Eller foreldre med alvorlig somatisk sykdom og en familie som er i krise - hvor langt skal det da gå før det er en vanskjøtsel? Og i slike tilfeller tenker jeg at det er greit å formidle at dette er vanskelig for barna og at bv kan være en god samarbeidspartner. Men samtalen kan like fullt være vanskelig.

Jeg skjønner at det er vanskelig å henvise til barnevernet, men om f.eks det dreier seg om et barn som har få voksen rundt seg f.eks har aleneforelder som er så deprimert at h*n er sykemeldt for eksempel, og et lite barn, så er det greit å melde til barnevernet. Det er jo i slike tilfeller at det kan være stor hjelp til familien med støttetiltak.

Etter min erfaring gjør mange i helsevesenet og andre typer slike jobber en feil i at de sitter og evaluerer styrken på mistanken og ikke den potensielle omsorgsvikten.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Etter min erfaring gjør mange i helsevesenet og andre typer slike jobber en feil i at de sitter og evaluerer styrken på mistanken og ikke den potensielle omsorgsvikten.

Her synes jeg du formulerte det som har surret litt rundt i hodet mitt utrolig konsist.

Noen ganger har jeg inntrykk av at de som er i kontakt med barna nærmest "bygger opp en bv-sak", der de helt klart har mistanke om at barnet ikke har det greit hjemme. Men jeg mener at dette er det jo bv som skal gjøre, det er jo de som har fagkompetansen på å vurdere hva som er greit og ikke mht barnets oppvekst.

All ære for at man ikke melder over en lav sko, men jeg tror mange som jobber tett med barn og familier ofte kan ha rett, hvis de har en begrunnet følelse av at barnet ikke har det greit hjemme. Og da må det vel være ok å melde, så får heller andre (bv) vurdere om man tok rett eller feil.

Derfor synes jeg det er ok at noen tydeligvis melder på rutine, for da tror jeg det skal mindre til, man bruker færre ressurser. Dessuten tror jeg bv ofte lett skille klinten fra hveten. For alt man vet er kanskje barnet innei systemet allerede.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Noen ganger har jeg inntrykk av at de som er i kontakt med barna nærmest "bygger opp en bv-sak", der de helt klart har mistanke om at barnet ikke har det greit hjemme. Men jeg mener at dette er det jo bv som skal gjøre, det er jo de som har fagkompetansen på å vurdere hva som er greit og ikke mht barnets oppvekst.

Jepp. Det er helt feil når man ikke har kompetanse på det og tillate seg å la være å melde før man er helt sikker. Da har man for mye fokus på de foresatte og for lite på barnet.

Man må heller tenke på det som en henvisning til vurdering mer enn en anmeldelse.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Dessuten tror jeg mange med fordel kunne fått en innføring i hvordan komme i dialog med foreldrene vedrørende dette. Det er jo alltid en fordel å rette henvendelse til bv etter en avklaring med foreldrene. Det er ingen enkel sak å ta opp, men ved å ha litt trening i hvordan man kan ta opp slike samtaler, vil terskelen kanskje bli lavere også.

Ved mistanke om vold eller mishandling er det veldig viktig IKKE å konfrontere foreldrene med denne mistanken, dersom det er i hjemmet man er redd overgrepene har foregått. Da skal man melde til barneverntjenesten først, så håndterer de saken på riktig måte.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men, og det er et viktig men: Man trenger ikke å ha en sterk mistanke. (Og den forskjellen er det et herk å få helsepersonell til å forstå)

Eksempel: 1-åring kommer inn med brudd midt på armen. Foreldrene virker helt oppegående og ungen er godt stelt ellers, virker aldersadekvat. Mistanken er ikke veldig sterk, men om det er noe muffens her, så er det mishandling det er snakk om. Denne situasjonen skal man melde fra om.

Dette er en veldig viktig presisering. Man trenger altså ikke ha bevis før man skal melde.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Man må heller tenke på det som en henvisning til vurdering mer enn en anmeldelse.

Dette synes jeg er veldig viktig.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg skjønner at det er vanskelig å henvise til barnevernet, men om f.eks det dreier seg om et barn som har få voksen rundt seg f.eks har aleneforelder som er så deprimert at h*n er sykemeldt for eksempel, og et lite barn, så er det greit å melde til barnevernet. Det er jo i slike tilfeller at det kan være stor hjelp til familien med støttetiltak.

Etter min erfaring gjør mange i helsevesenet og andre typer slike jobber en feil i at de sitter og evaluerer styrken på mistanken og ikke den potensielle omsorgsvikten.

Jeg får virkelig ikke mistanke om alvorlig omsorgssvikt av kombinasjonen enslig forelder + lite nettverk + sykmelding. Hos noen, kanskje. Hos andre ikke. Hos mange er det sannsynligvis en periode med en omsorgssituasjon under det man skulle ønske, men langt fra det som kan sies å være grov omsorgssvikt. At barn lever under dårligere forhold enn man sjøl ønsker å tilby sine barn, gir en ikke nødvendigvis rett/plikt til å unnlate taushetsbestemmelsene.
Tenker jeg at det siste er tilfelle, kan jeg formidle dette til forelderen og bestrebe at vi sammen tar kontakt med bv. At familiene gjerne blir en kasteball mellom ulike instanser i kommunen, er en annen sak.
Aner jeg at det kan foreligge alvorlig omsorgssvikt, tar jeg kontakt uavhengig av forelderens innspill.

Eksempelet med depresjon var ett tilfelle. Min erfaring er fra arbeid med voksne (foreldre), jeg møter i liten grad barna. Jeg har ingen indikasjoner på omsorgssvikt (eller mishandling) fra barna, kun ut fra hvordan foreldrene vurderes. Da er det vanskeligere.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Jeg får virkelig ikke mistanke om alvorlig omsorgssvikt av kombinasjonen enslig forelder + lite nettverk + sykmelding. Hos noen, kanskje. Hos andre ikke. Hos mange sannsynligvis en periode med en omsorgssituasjon under det man skulle ønske, men langt fra det som kan sies å være grov omsorgssvikt.
Tenker jeg at det siste er tilfelle, kan jeg formidle dette og ta kontakt med bv sammen med forelderen. Aner jeg at det kan foreligge alvorlig omsorgssvikt, tar jeg kontakt uavhengig av forelderens innspill.

Det er jo ikke bare i de tilfellene hvor det er grov omsorgssvikt man kan henvende seg til barnevernet. Den gruppen som Esme nevner her, er ikke uvanlig når det gjelder familier som har hjelpetiltak.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er jo ikke bare i de tilfellene hvor det er grov omsorgssvikt man kan henvende seg til barnevernet. Den gruppen som Esme nevner her, er ikke uvanlig når det gjelder familier som har hjelpetiltak.

Selvsagt ikke, og det har jeg heller ikke sagt. Men da kan jeg ikke gjøre en slik henvendelse uten foreldrenes samtykke av hensyn til taushetspliktbestemmelsene.