Er det "verre" å dø for en ateist?

[Teofelia]

Jeg tror det er langt mer personlighetsavhengig enn livssynsavhengig.

Jeg er ateist, og jeg er overhodet ikke redd for å dø. Tanken på at jeg ikke skal få se familien og de jeg bryr meg om etter at jeg er død, plager meg ikke det minste. Da er jeg jo død og er ikke mere.

Derimot er jeg redd for å måtte forlate mine nærmeste. Tanken på at jeg kanskje må forlate ungene mine mens de er små, mens de fortsatt trenger meg, at jeg ikke skal få se dem vokse opp, være der for dem når de har behov for meg, er lei seg eller lykkelige og oppleve livet sammen med dem. Den tanken synes jeg er grusom, men den tanken ville vært akkurat like grusom om jeg hadde vært troende; jeg ville jo ikke vært noe mer til stede for dem her og nå, selv om de kanskje kunnet finne trøst i ideen om at vi skulle møtes når de også var ferdige med livet sitt.

Jeg er veldig komfortabel med mitt syn på døden. Det som skremmer meg er ikke det å skulle dø eller være død, men det å ikke lenger være i live, og den frykten tror jeg altså ikke ville blitt redusert om jeg hadde hatt en tro på liv etter døden.