Den som tror man er uunnværlig, ...

Opprinnelig lagt inn av pulverheksa, her.

Jeg tror at jeg er uunnværlig, fordi jeg er elsket. Ingen vil noen gang kunne erstatte meg, og livene til de som står meg nærmest vil endre seg brutalt dersom jeg skulle forsvinne. Det finnes ikke flere av meg, jeg er unik, jeg gjør en forskjell hver dag. Min finger i vannet etterlater ringer, den etterlater spor.

Vakkert skrevet!

Selv mistet jeg et uunnværlig menneske, min mamma, da jeg var 10 år. Jeg kan med hånden på hjertet si at livet uten mamma er et liv som mangler det aller mest vesentlige. Selv føler jeg meg uunnværlig for min sønn forid jeg vet at hans liv ville blitt et sant helvete til tider uten mamma.

Til de som nå skal irettesette meg med at fedre er like viktige som mødre, ikke gjør det. I mitt tilfelle er det ikke slik, min far var og er et monster.