Den som tror man er uunnværlig, ...

Mine barn har hatt meg som mor til nå. De er 11 og 8 år. Det betyr at om jeg skulle forsvinne kan de få god omsorg fra noen andre enn meg. Men det samme blir det ikke. Så på den måten er jeg uunnværlig for dem nå.

Dessuten er jeg det eneste som holder mine unger på plass i den tilværelsen de kjenner. Skulle det skje noe med meg ville livene deres blitt dramatisk annerledes. Dermed er jeg sentral her.

Man kan godt være en god omsorgsperson uten felles gener, men jeg tok utgangspunkt i min konkrete situasjon her og da blir de ikke de generelle tingene som gjelder akkurat denne gangen. Tenker jeg da.