Karitas abortuttalelse

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Når det gjelder selve abortspørsmålet er jeg står jeg steilt på at det er kvinnens soleklare rett å ta kontroll over egen kropp og eget liv. Det har jo stor påvirkning på eget liv om man velger å bære frem et barn med spesielle behov eller ikke. Og det må man få bestemme selv, all den tid dette er en enorm belastning, og at ansvaret er livsvarig.

Når det gjelder "kontroll på eget liv" så syns jeg argumentasjonsrekken din blir helt ulogisk. I det vi velger å få barn så mister vi den kontrollen! Barnet kan få en fødselsskade, det kan falle og få en hjerneskade, få en sykdom som astma eller noe som gjør at det trenger mye medisinering og sykehusoppfølgning, få sosiale problemer, ADHD, alvorlige allergier eller hva som helst. Kontroll over eget liv er en illusjon i det øyeblikket vi velger å bli mødre. Skal man ta den logiske konsekvensen av det du sier her så må vi jo få en evigvarende returrett på ungene i det de ikke oppfyller våre forventninger om et problemfritt og harmonisk liv.

Men jeg vet jo at dette i bunn og grunn alltid koker ned til dette: Når blir et foster et menneske med menneskeverd. Når slutter det å være ok å ta livet av det? For MEG er det åpenbart at det vesenet jeg så på ultralyd i uke 18 og som jeg kjenner sparke inni meg nå er et menneske. Med menneskeverd. Bare veldig liten, og veldig avhengig av meg. Tanken på abort på 20 uker gamle fostre får det til å vrenge seg i meg.