Karitas abortuttalelse

[him]

Jeg synes uttalelsen hennes var helt kurrant. Det jeg ikke liker like godt er fokuset på hennes personlige valg. Om Karita selv ville ha valgt en abort har veldig lite med de politiske spørsmålene etter min mening. De fleste som er "for" abort i dag tror jeg er det på et samfunnsmessig grunnlag, ikke på et personlig grunnlag.

[Myrsnipa]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes uttalelsen hennes var helt kurrant. Det jeg ikke liker like godt er fokuset på hennes personlige valg. Om Karita selv ville ha valgt en abort har veldig lite med de politiske spørsmålene etter min mening. De fleste som er "for" abort i dag tror jeg er det på et samfunnsmessig grunnlag, ikke på et personlig grunnlag.

Det kan du si. At hun burde uttalt seg på et mer samfunnsmessig grunnlag. Enhver abort er jo likevel et svært personlig valg, og spørsmålet var jo personlig vinklet.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Det kan du si. At hun burde uttalt seg på et mer samfunnsmessig grunnlag. Enhver abort er jo likevel et svært personlig valg, og spørsmålet var jo personlig vinklet.

Ja, spørsmålet var personlig vinklet. Og det er det jeg misliker. Jeg synes det er utrolig personfokus i dagens mediesamfunn og jeg liker det ikke. Jeg synes ikke at Karita O. burde være nødt til å svare for sine egne personlige synspunkter i en slik debatt.

Jeg for min egen del er for loven om abort slik den fremstår i dag. Jeg er også for en mulig utvidelse, men det er avhengig av hvordan loven fungerer i praksis i Sverige. Greit å se loven i "aksjon" først.

Men dette har etter min mening ikke noe med mine personlige avgjørelser. Jeg føler ikke at det er noen automatikk i at jeg personlig skal foreta en senabort hvis jeg får et barn med kromosonfeil. Mitt personlige valg har ikke noen sammenheng med at jeg er for abortloven slik den er i dag. For å sitere Voltaire: "Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det." Jeg synes ikke politikerene våre skal være nødt til å stille seg personlig bak de beslutningene som gjøres. I mange sammenhenger - også politisk - er det viktig at man har personlig erfaring, men ikke i alle sammenhenger. Burde Karita O. også ha fått personlige spørsmål om hvordan hun hadde innrettet livet sitt om hun var blind om hun hadde arbeidet politisk med å integrere blinde inn i samfunnet? Kan vi ikke ha en innvandrerdebatt uten at vi har en 2 generasjons innvandrer som stortingspresident? Jeg er ikke noen stor fan av personifiseringen som skjer i det politiske landskapet per i dag.

Og så må jeg vel legge til at når hun først fikk spørsmålet så svarte hun bra.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, spørsmålet var personlig vinklet. Og det er det jeg misliker. Jeg synes det er utrolig personfokus i dagens mediesamfunn og jeg liker det ikke. Jeg synes ikke at Karita O. burde være nødt til å svare for sine egne personlige synspunkter i en slik debatt.

Jeg for min egen del er for loven om abort slik den fremstår i dag. Jeg er også for en mulig utvidelse, men det er avhengig av hvordan loven fungerer i praksis i Sverige. Greit å se loven i "aksjon" først.

Men dette har etter min mening ikke noe med mine personlige avgjørelser. Jeg føler ikke at det er noen automatikk i at jeg personlig skal foreta en senabort hvis jeg får et barn med kromosonfeil. Mitt personlige valg har ikke noen sammenheng med at jeg er for abortloven slik den er i dag. For å sitere Voltaire: "Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det." Jeg synes ikke politikerene våre skal være nødt til å stille seg personlig bak de beslutningene som gjøres. I mange sammenhenger - også politisk - er det viktig at man har personlig erfaring, men ikke i alle sammenhenger. Burde Karita O. også ha fått personlige spørsmål om hvordan hun hadde innrettet livet sitt om hun var blind om hun hadde arbeidet politisk med å integrere blinde inn i samfunnet? Kan vi ikke ha en innvandrerdebatt uten at vi har en 2 generasjons innvandrer som stortingspresident? Jeg er ikke noen stor fan av personifiseringen som skjer i det politiske landskapet per i dag.

Og så må jeg vel legge til at når hun først fikk spørsmålet så svarte hun bra.

Hear, hear...

[Myrsnipa]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, spørsmålet var personlig vinklet. Og det er det jeg misliker. Jeg synes det er utrolig personfokus i dagens mediesamfunn og jeg liker det ikke. Jeg synes ikke at Karita O. burde være nødt til å svare for sine egne personlige synspunkter i en slik debatt.

...........


Og så må jeg vel legge til at når hun først fikk spørsmålet så svarte hun bra.

Hun kunne svart at den slags hypotetiske og personlige spørsmål ville hun ikke svare på. Vi kan jo ikke lovregulere hvilke spørsmål som kan stilles, eller?
På samme måte som vi ikke er forpliktet til å svare på spørsmål om graviditet og religion på arbeidsintervjuer.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Hun kunne svart at den slags hypotetiske og personlige spørsmål ville hun ikke svare på. Vi kan jo ikke lovregulere hvilke spørsmål som kan stilles, eller?

Nei, det kan vi selvfølgelig ikke. Det rant bare over hos meg. Jeg er ikke noen fan av tablodiseringen som foregår i dag i alle medier. Jeg synes også den personlige vinklingen har tatt helt overhånd i alle typer saker. Enkelte saker bør ha en personlig vinkling, andre ikke.

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa

På samme måte som vi ikke er forpliktet til å svare på spørsmål om graviditet og religion på arbeidsintervjuer.

Du er ikke forpliktet til å svare på noe som helst på et intervju. Det er bare i retten man ikke kan nekte å svare. Men om man får jobben om man sitter å sier "ingen kommetar" er vel heller tvilsomt ... På samme måte er det vel for henne. Politikken er også blitt mer personifisert og folk stemmer mer på Jens enn på Arbeiderpartiet.

[gullet]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, spørsmålet var personlig vinklet. Og det er det jeg misliker. Jeg synes det er utrolig personfokus i dagens mediesamfunn og jeg liker det ikke. Jeg synes ikke at Karita O. burde være nødt til å svare for sine egne personlige synspunkter i en slik debatt.

Jeg for min egen del er for loven om abort slik den fremstår i dag. Jeg er også for en mulig utvidelse, men det er avhengig av hvordan loven fungerer i praksis i Sverige. Greit å se loven i "aksjon" først.

Men dette har etter min mening ikke noe med mine personlige avgjørelser. Jeg føler ikke at det er noen automatikk i at jeg personlig skal foreta en senabort hvis jeg får et barn med kromosonfeil. Mitt personlige valg har ikke noen sammenheng med at jeg er for abortloven slik den er i dag. For å sitere Voltaire: "Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det." Jeg synes ikke politikerene våre skal være nødt til å stille seg personlig bak de beslutningene som gjøres. I mange sammenhenger - også politisk - er det viktig at man har personlig erfaring, men ikke i alle sammenhenger. Burde Karita O. også ha fått personlige spørsmål om hvordan hun hadde innrettet livet sitt om hun var blind om hun hadde arbeidet politisk med å integrere blinde inn i samfunnet? Kan vi ikke ha en innvandrerdebatt uten at vi har en 2 generasjons innvandrer som stortingspresident? Jeg er ikke noen stor fan av personifiseringen som skjer i det politiske landskapet per i dag.

Og så må jeg vel legge til at når hun først fikk spørsmålet så svarte hun bra.

Him, du sier det så flott.

Utifra situasjonen synes jeg Karita svarte bra.

[Harriet Vane]

Jeg synes også at Karita svarte bra for seg, og jeg er enig med henne.

Så lenge dagens system er lagt opp til at det å få barn med spesielle behov er en ensidig belastning for familien barnet blir født inn i, ser ikke jeg noen mulighet for å kunne ta i mot et slikt barn, dersom jeg kan velge.

Jeg ser meg ikke i stand til å måtte si opp en spennende jobb for å bruke all tid på opptrening, fysio, ergoterapi, språktrening, medisinering, mating, sykehusbesøk, utslitende møter med trygdekontoret, utfylling av søknad etter søknad etter søknad, slitet med å finne stabilt avlastingspersonale, den vonde følelsen av å tilsidesette det barnet jeg allerede hadde, smerten over å vite at det barnet med spesielle behov ikke nødvendigvis får den oppfølging det trenger fordi man bor i feil kommune, en ødelagt personlig økonomi pga det håpløse valget mellom inntektsgivende arbeid og å kunne gi barnet den omsorgen det trenger.

I det samfunnet jeg drømmer om, der står apparatet klart når man har fått et barn med spesielle behov. En ansvarsgruppe fra de ulike etatene som kan gi et helhetlig tilbud, som kan gi den praktiske og økonomiske bistand familien trenger, som ikke overlater til den enkelte og dens ressurser å få den hjelpen man har behov for.

Dagens system blir så utrolig urettferdig, ettersom de ressurssterke (selvsagt) manøvrerer regelverk og saksbehandling mye lettere enn dem som ikke er like ressurssterke. Det resulterer igjen i enorm forskjellsbehandling av ungene.

Når det gjelder selve abortspørsmålet er jeg står jeg steilt på at det er kvinnens soleklare rett å ta kontroll over egen kropp og eget liv. Det har jo stor påvirkning på eget liv om man velger å bære frem et barn med spesielle behov eller ikke. Og det må man få bestemme selv, all den tid dette er en enorm belastning, og at ansvaret er livsvarig.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Så lenge dagens system er lagt opp til at det å få barn med spesielle behov er en ensidig belastning for familien barnet blir født inn i, ser ikke jeg noen mulighet for å kunne ta i mot et slikt barn, dersom jeg kan velge.

Men er det ikke et paradoks, da, at dersom færre og færre velger å få barn med spesielle behov nettopp på grunn av at "systemet" er for dårlig, så vil jo "systemet" bygges ned mer og mer til det til slutt ikke finnes ressurser og kompetanse på barn med spesielle behov i det hele tatt? Og hva vil skje da? Ønsker vi et samfunn hvor man ikke lenger har valget engang? At det blir kul umulig å få et annerledes barn fordi det vil være det samme som å gå på tvers av samfunnsnormen og man da virkelig vil bli stående alene?

Jeg sier ikke dette som en kritikk av Karita. Overhodet ikke, jeg synes svaret hennes var helt legitimt. At spørsmålet ikke burde vært stilt, er en annen sak.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men er det ikke et paradoks, da, at dersom færre og færre velger å få barn med spesielle behov nettopp på grunn av at "systemet" er for dårlig, så vil jo "systemet" bygges ned mer og mer til det til slutt ikke finnes ressurser og kompetanse på barn med spesielle behov i det hele tatt?

Jo, jeg er enig i dette. Jeg er veldig klar over paradokset, og skal definitivt bruke min mulighet for påvirkning etter jul til å sette dette på dagsorden.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men er det ikke et paradoks, da, at dersom færre og færre velger å få barn med spesielle behov nettopp på grunn av at "systemet" er for dårlig, så vil jo "systemet" bygges ned mer og mer til det til slutt ikke finnes ressurser og kompetanse på barn med spesielle behov i det hele tatt?

Nja er ikke umiddelbart enig i dette. En svært stor gruppe av de funksjonshemmede er premature og fødselstraumatiserte barn. Selv om medisinen går fremover er det lite sannsynlig at denne gruppen forsvinnner.

I tillegg er en stor gruppe funksjonshemmede de som har blitt skadd i diverse ulykker.

Så selv om fosterdiagnostikk blir mer og mer nøyaktig og mer og mer anvendt er det ikke sikkert at det kommer til å utgjøre så stor senkning i antall funksjonshemmede. Men har ikke noe tall på det altså.

En annen ting er jo oppfølgingen. Det er enorm forskjell fra kommune til kommune hva de gir i ressurser. Dersom man føder et funksjonshemmet barn og bor i Kongsberg bør man sende flyttemelding til Bærum før man ringer familien for å si det sånn.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Når det gjelder selve abortspørsmålet er jeg står jeg steilt på at det er kvinnens soleklare rett å ta kontroll over egen kropp og eget liv. Det har jo stor påvirkning på eget liv om man velger å bære frem et barn med spesielle behov eller ikke. Og det må man få bestemme selv, all den tid dette er en enorm belastning, og at ansvaret er livsvarig.

Når det gjelder "kontroll på eget liv" så syns jeg argumentasjonsrekken din blir helt ulogisk. I det vi velger å få barn så mister vi den kontrollen! Barnet kan få en fødselsskade, det kan falle og få en hjerneskade, få en sykdom som astma eller noe som gjør at det trenger mye medisinering og sykehusoppfølgning, få sosiale problemer, ADHD, alvorlige allergier eller hva som helst. Kontroll over eget liv er en illusjon i det øyeblikket vi velger å bli mødre. Skal man ta den logiske konsekvensen av det du sier her så må vi jo få en evigvarende returrett på ungene i det de ikke oppfyller våre forventninger om et problemfritt og harmonisk liv.

Men jeg vet jo at dette i bunn og grunn alltid koker ned til dette: Når blir et foster et menneske med menneskeverd. Når slutter det å være ok å ta livet av det? For MEG er det åpenbart at det vesenet jeg så på ultralyd i uke 18 og som jeg kjenner sparke inni meg nå er et menneske. Med menneskeverd. Bare veldig liten, og veldig avhengig av meg. Tanken på abort på 20 uker gamle fostre får det til å vrenge seg i meg.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Kontroll over eget liv er en illusjon i det øyeblikket vi velger å bli mødre. Skal man ta den logiske konsekvensen av det du sier her så må vi jo få en evigvarende returrett på ungene i det de ikke oppfyller våre forventninger om et problemfritt og harmonisk liv.

Det blir ikke riktig å argumentere slik, synes jeg. Naturligvis har man ikke full kontroll eller rett til å ha det, men noen ting har man kontroll over (man kan i noen tilfeller få vite at fosteret har alvorlige skader og velge å ta abort), og da ønsker en del å benytte seg av det.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men jeg vet jo at dette i bunn og grunn alltid koker ned til dette: Når blir et foster et menneske med menneskeverd. Når slutter det å være ok å ta livet av det? For MEG er det åpenbart at det vesenet jeg så på ultralyd i uke 18 og som jeg kjenner sparke inni meg nå er et menneske. Med menneskeverd. Bare veldig liten, og veldig avhengig av meg. Tanken på abort på 20 uker gamle fostre får det til å vrenge seg i meg.

Men den følelsen er uavhengig av om fosteret er "velskapt" eller skadet, ikke sant? Det er litt en annen diskusjon.

Det er klart, er man motstander av abort, vil man være det uansett. Men dersom man mener at vi skal ha selvbestemt abort, og at det dermed skal være opp til kvinnen å bestemme, så må det være like tillatt å velge abort fordi fosteret er skadet som av en hvilken som helst annen grunn. (Det virker på meg som om mange faktisk synes en slik "rasjonell" begrunnelse er vanskeligere å svelge enn en rent følelsesbasert begrunnelse. At man liksom ikke skal ta rasjonelle hensyn i en slik situasjon. Jeg forstår dette, emosjonelt sett, men det holder ikke i praksis.)

[Majsa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men jeg vet jo at dette i bunn og grunn alltid koker ned til dette: Når blir et foster et menneske med menneskeverd. Når slutter det å være ok å ta livet av det? For MEG er det åpenbart at det vesenet jeg så på ultralyd i uke 18 og som jeg kjenner sparke inni meg nå er et menneske. Med menneskeverd. Bare veldig liten, og veldig avhengig av meg. Tanken på abort på 20 uker gamle fostre får det til å vrenge seg i meg.

Jeg fikk tilbud om noen ekstra blodprøver og diverse tester i uke 16-18 for å avdekke eventuelle misdannelser, men jeg takket nei. Hva var vitsen, jeg ville uansett aldri i verden vurdert et eneste sekund å ta abort så sent i svangerskapet, selv om jeg sikkert bare kunne viftet med AmEx-en, så hadde de kommet løpende for å gjøre det. Jeg personlig ville slitt veldig med abort i uke 12 også, men jeg har ingen problemer med å forstå de som ville gjort det i en slik situasjon som det er snakk om her.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes uttalelsen hennes var helt kurrant. Det jeg ikke liker like godt er fokuset på hennes personlige valg. Om Karita selv ville ha valgt en abort har veldig lite med de politiske spørsmålene etter min mening. De fleste som er "for" abort i dag tror jeg er det på et samfunnsmessig grunnlag, ikke på et personlig grunnlag.

Jeg synes dette er et viktig tankekors - hadde en mannlig minister blitt spurt om det samme?

Forøvrig synes jeg Karita B. gav et ærlig og godt svar. Abort er lovlig i Norge inntil ulike tidspunkter og det skal vi forholde oss til.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av TBM, her.

Jeg synes dette er et viktig tankekors - hadde en mannlig minister blitt spurt om det samme?

Forøvrig synes jeg Karita B. gav et ærlig og godt svar. Abort er lovlig i Norge inntil ulike tidspunkter og det skal vi forholde oss til.

Helt seriøst; skal man ikke kunne diskutere sorteringssamfunnet fordi "abort er lovlig"?

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Helt seriøst; skal man ikke kunne diskutere sorteringssamfunnet fordi "abort er lovlig"?

Det har jeg ikke sagt. Men er litt nysgjerrig på hvordan du tolker det ut av mitt innlegg?

Jeg støttet Karita, selv om Handicapforbundet gikk ut og kritiserte henne. Jeg oppfattet forbundet dithen at de syntes at hun ikke skulle "si noe slikt", mens jeg mener at det må da være helt greit at hun svarer ærlig på slike saker. Dessuten er jo abort en lovlig handling og forbundet kan ikke bli forarget over at mennesker i Norge ønsker å benytte seg av lovlige handlinger til å foreta valg i livet.

Jeg synes forøvrig ikke at abort er det aller viktigste å diskutere hvis temaet er "sorteringssamfunnet". Da er det temaer som støtte, tilrettelegging og inkludering som gjelder. For meg er det et tankekors at de partiene som roper høyest mot abort, er de som samtidig gir minst til ulike ordninger for familier med barn som trenger ekstra hjelp. Jeg tror at mange som velger å ta en abort fordi barnet har et handicap, velger abort i visshet at hele livet vil bli en kamp for å få de støtteordningene de har krav på...