Etisk - skulle man latt være?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og når man får et behandlingsopplegg fra sykehuset som, hvis jeg kvalifisert gjetter, legges frem som "dette må dere følge 100%, ellers må barnet legges inn igjen. Dette er alvorlig. Dette kan man dø av", så FØLGER man det, og om man ikke får det til (for det er helt jævlig vanskelig), så tar man mot all hjelp. Selv om det er smertefullt og ubehagelig og kan innebære at barnet skal holdes fast og sondemates (og kanskje traumatisers for livet av DET). (Se det NRK-programmet. Det kan gi litt innblikk i hvor ekstremt vond og vanskelig denne behandlingen er)

Jeg kjenner en familie som har stått i dette, og det var helt grusomt. Det var nær ved å ødelegge hele familien. Når man i tillegg opplever at sykehuset ikke har den nødvendige kompetanse for å ta seg av den som er anorektisk, og adekvat behandlingsplass er måneder unna pga. dårlig kapasitet, kan man som forelder tenke tanken at: "Dette kan jeg ikke utsette barnet mitt/resten av familien for." Man er ganske hjelpeløs i møte med et slikt system. Men veien derfra til å ta med seg en kritisk syk jente og stikke av til en bortgjemt hytte, er ganske lang.

Jeg synes du har mange kloke innlegg i denne diskusjonen, Polyanna. Jeg satt igjen med en uggen følelse etter å ha lest avisartikkelen det refereres til i HI, men jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor.