The childfree life

[Tallulah]

Jeg har stusset over det samme. Jeg tror det er fordi andres valg kan føles som kritikk av ens eget, og man må liksom ta igjen, også er det egentlig ingen som har angrepet i første omgang. Jeg kan nok kjenne på det av og til når folk flytter ut av byen, det skal jeg innrømme. Det er kanskje noe med det å velge litt utradisjonelt som gjør at man tror man må stå på noen helt imaginære barrikader. Men oftest er det fordi jeg savner folk som flytter, og blir lei meg.

Jeg syns det er helt legitimt å både velge å få barn og velge å la være, og har enormt med medfølelse for ufrivillig barnløse. Jeg skjønner at det å ikke få innvilget et så sterkt ønske fører til bitterhet, men forstår kanskje ikke helt mekanismen som fører til et brennene hat mot det man ønsker seg mest. Men det er vel et slags forsvar? Jeg husker jeg forvillet meg inn på siden for ufrivillig barnløse på snart mamma eller noe sånt, hvor folk øste av seg edder og galle fordi et barn hadde smilt til dem på trikken og da følte de seg tvunget til å smile tilbake, og de skulle sannelig ikke tvinges til å smile til den ekle drittungen (det var mange som ikke var enige i dette altså, bare så det er sagt).

Jeg har noen flotte venninner som er frivillig barnløse og de skriver av og til noe om det på Facebook, og de får aldri kritikk av valget sitt, kun empowerment. Allikevel velger noen av dem å skrive dritt om folk med barn, eller om barn.