Et likestilt brøl

[Milfrid]

Her har pappa vært hjemme de 4-5 første ukene etter "fødselen", og jeg kan skrive under på at det har uendelig mye å si for tilknytningen til ungene.

Ellers vil jeg slå et slag for valgfrihet, og irriterer meg grenseløst over at de samme reglene som gjelder for vanlige fødselspermisjoner også gjelder for adopsjonspermisjoner, slik at mor må ha de første seks ukene (med forbehold om at noen kan ha tatt til fornuft siden vi var i gamet).

Jeg er ikke der at jeg mener at kvinner er bedre egnet til å ta seg av babyer, og mener fakisk at pappa kan være like dugende, men synes at smilet har et poeng når hun påpeker at noen kvinner trenger lang tid for å komme seg etter en fødsel, enten det er fysisk og/eller psykisk.

I tillegg er jeg stor motstander av at staten skal bestemme hvordan man skal fordele permisjonen. Jada, vi har en god ordning i Norge, Staten er god mot oss. Men årsaken til lang permisjon er vel i første rekke barnets behov?

Jeg synes virkelig det burde gå an å fikse likestilling i arbeidslivet uten å tvangsdele permisjonen.

Og før noen hopper på meg og anklager meg for å være en av disse som vil ha hele permisjonen for meg selv og ikke dele med mannen - jeg var en av disse som var lykkelig da mannen tok over og jeg kom meg i jobb. Jeg egner meg ikke til å være i permisjon og bare være hjemme med barn. Sånn sett hadde der vært en fordel for meg personlig med en ordning som påla mannen halve permisjonen. Jeg er mot det likevel, fordi jeg er prinsipiell motstander a at man skal detaljstyre (eller delta katter, som iphonen foreslo. ) alle deler av livet i tråd med det noen har funnet ut at er "best", "formålstjenelig", "samfunnsøkonomisk" eller what ever. Jeg vil ikke være "likestilt" om det hindrer meg i å ta selvstendige valg ut fra egen situasjon og egne ønsker.

:Bor i feil land: (også når jeg bor i USA, land of the free er sterkt overvurdert på frihetsfronten).