Et likestilt brøl

[Skilpadda]

Fint å anerkjenne, jo, kanskje, men jeg merker det er veldig fremmed for meg å gi anerkjennelse til én enkeltmann fordi kulturen rundt oss har endret seg den siste generasjonen. Like fremmed som det er for meg å gi anerkjennelse til damer som tar realfaglig utdannelse eller tar ansvar for egen økonomi - jeg er helt med på å være glad for og stolt over det på makronivå, men å skulle si til noen "så fint at du studerer matematikk, enda du er jente!", det høres jo både urteit og veldig, veldig nedlatende ut. (Jeg kan godt si "Jeg synes det er veldig bra at det har blitt sånn at ingen synes det er noe rart at en kvinne er sjef/at en mann triller barnevogn", men å gi personlig anerkjennelse til min egen kvinnelige sjef eller min egen barnevogntrillende mann på dette området, det virker bare corny.)

Jeg er derimot helt for at man, f.eks. i et forhold, gir hverandre anerkjennelse for innsats. Jeg synes det er veldig koselig når mannen min gir uttrykk for at han ser og setter pris på matlaging og husarbeid og annet jeg driver med, og jeg prøver å gi ham anerkjennelse når han gjør denslags. Men det er ikke fordi han er mann og det er så flott når en mann vasker klær, det er fordi det er så flott at noen vasker klær. Og det er noe veldig annet, synes jeg.

Og så kom jeg veldig på denne noe gamle, men fremdeles relevante, talen av Joss Whedon. Hopp gjerne over de første 2 minuttene med Meryl Streep, men se hele Whedon, inkludert slutten. "I believe that what I'm doing should not be remarked upon, let alone honored, and there are other people doing it. But seriously, this question is ridiculous. And you've just got to stop."