Å være fattig i Norge

[Perhonen]

At hun har dårlig råd, sett fra sitt synspunkt tror jeg nok. Det kommer også litt an på hvem man sammenligner seg med. Om man har en vennekrets som til stadighet har råd til nye møbler, ny bil, nye klær, til å spise ute osv osv så kan man antagelig føle seg fattig.
Artikkelen sier forøvrig at: "Cecilie tjener rett over 350 000 kroner. Som eneforsørger mottar hun mange former for stønad, både overgangsstønad, bostøtte, dobbel barnetrygd og bidragsforskudd fra staten. Likevel strekker ikke pengene til."
Av disse får hun dobbel barnetrygd. Hun tjener for mye til å få overgangsstønad, bostøtte, og bidragsforskudd fra staten. Hun får kanskje noe bidragsforskudd, men ikke veldig mye. 650 kroner pr måned kanskje. Så jeg har inntrykk av at artikkelforfatteren har vært litt slurvete med jobben sin her.

Jeg tjener ikke så mye som 350000 i året. Har en husleie på 10000 og studiegjeld på 150000 i året. Jeg har dårlig råd, men vi klarer oss relativt greit. Jeg har to hjemmeboende barn, og vil nok ha det i mange år ennå. Den ene er over atten, så jeg får ikke barnetrygd for ham lenger, ei heller bidrag. Han får 1700 i måneden i sosialstønad så jeg slipper å holde ham med lommepenger. Forøvrig har han en del utfordringer som gjør det vanskelig for ham å få jobb. Vi levde på arbeidsavklaringspenger (attføringsstønad) i 3 år, og da var vi en familie på 4. Nå er eldste sønnen min flyttet hjemmefra. Den gangen var vi vel egentlig ganske fattige. Vi har aldri vært på sydentur, og har kjøpt alle møblene våre brukt. Jeg har arvet stereoanlegget vårt, tv'en kjøpt på avbetaling, mat kjøpes på tilbud. Og klær ja, det hender seg man kan gjøre et kupp på salg. Og jeg kunne aldri et minutt tenkt meg å vært uten barna mine. Og jeg har det veldig godt sammen med dem. Jeg kunne dog tenkt meg å hatt litt mer å gi dem av og til. Skjemme dem litt bort.
Og så kunne jeg tenkt meg nye gardiner.
Men fattige er vi ikke.