Sv: Er offentlig ansatte bortskjemte?
Jeg har jobbet både offentlig og privat, og min opplevelse er at ja, offentlig ansatte er litt bortskjemte. Men det er et "men". Jeg mener at offentlig ansatte er litt bortskjemte i forhold til arbeidstid, pauser og rettigheter. I det offentlige har fagforeningene tradisjonelt sett en sterk posisjon. Og det er her "men-et" kommer inn. For baksiden av medaljen her er at systemet i det offentlige er forferdelig tungrodd. Jeg tror alle kjenner en eller annen som slett ikke burde vært i den jobben som han eller hun er, men fordi man har så sterkt arbeidervern i det offentlige så blir disse "råtne eplene" værende. Og alle vet hva råtne epler gjør med resten av eplene i kurven.
På den arbeidsplassen jeg var lå frustrasjonen ofte tykt i gangene. Over "råtne epler", over at noen enkeltpersoner ga hele arbeidsplassen et dårlig rykte, over tungrodde systemer. Og ja, over at man trodde at det var så mye grønnere over i den private sektoren. Jevnlig sutring over lønna, for eksempel. Jeg husker jeg spurte mer enn en hvorfor de da ikke søkte seg jobb i det private, hvis det var så mye mer lukrativt, men da var svarende svevende og det gikk mye på at den offentlige jobben var lettere å kombinere med familie, mer ordnet fritid, osv.
Forresten kom jeg på en ting til fra min tid i offentlig sektor; stor avstand mellom ledelse og ansatt. De ansatte kjente knapt nok lederne sine, og lederne var noe fjernt noe. Noen som egentlig aldri var der, for de var alltid på møter, kurs eller noe annet viktig. Dette skapte grobunn for utrolig mye misnøye. Det var også minimalt med tiltak for arbeidsmiljøet. Ingen sosiale aktiviteter utenom arbeidstid, for eksempel.
I privat sektor derimot (innen min bransje) er kravene større. Kravene går på faglig dyktighet, på tempo, nøyaktighet og på å levere til rett tid. Ledelsen var mer synlig og tilstedeværende, og lederne tok ting mer på sparket.
For eksempel har jeg på begge typer arbeidsplass opplevd at en ansatt hadde alkoholproblemer. På den private arbeidsplassen resulterte dette i at vedkommende ble kalt inn på sjefens kontor umiddelbart. Så ble vedkommende sendt hjem resten av dagen. På den offentlige arbeidsplassen resulterte det i en eviglang runddans. Man måtte koble inn AKAN-kontakten, snakke med bedriftshelsetjenesten - og dette kom selvsagt lenge etter at ryktene hadde gått i gangen, og til slutt hadde en ansatt tatt opp saken med leder. Leder visste ingenting, for han var jo aldri til stede. Det gikk måneder, og ingenting skjedde.
Og jeg oppfatter at det er litt symptomatisk for forskjellen mellom privat og offentlig arbeidsplass. Privat; ting går fort, du blir raskt ansatt, og gjør du ikke jobben din er du ute før du har rukket å si "oppsigelse". Offentlig; ting går så sakte, det tar tid å ansette, og enda lengre tid å si opp folk.
Men nå pratet jeg meg bort fra temaet. 
|