Å være mor

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

Da kanskje jeg kan? Værsåsnill?

Det jeg ikke liker med historien er for det første at den generaliserer kraftig. Det fremstilles som om alle mødre er nærmest følesesmessige vrak, og det fremstilles som om man gjennomgår en forvandling når man blir Mor.

Dette er en sånn typisk historie som mest av alt er egnet for å få kvinner til å føle seg mislykket. Det beskriver hvordan man skal FØLE. Vi har vel alle hørt klisjeen om den fantastiske morslykken man får når man får barnet på brystet etter fødselen. Og så sitter utallige nybakte mødre rundt og føler seg mislykket fordi de ikke FØLTE riktig.

I bunn og grunn tror jeg heller ikke på historien. Med det mener jeg - jeg tror ikke på at de fleste av oss nærmest transformeres fra overfladiske, moteriktige og ikke minst lekre kvinner til bjørnemammaer som gråter når de ser nyheter på TV. Jeg tror at de fleste av oss tvert i mot er oss selv, og fortsetter å være oss selv, også etter at vi har blitt mødre. Noen er mer følsomme en andre, noen har lettere for å vise følelser, men la nå ikke dette bli en fasit på "den gode mor".

Jeg er med på at fokus endres når man får barn. Man går på en måte fra å være første-person i eget liv til å være annen-person. Det merkes godt når man begynner å levere i barnehagen, og oppdager at man omtales som "mamman til..." i stedet for med sitt eget navn som man alltid har blitt før. Så ja, ting endres. Men det å få barn i seg selv gjør oss ikke alle til lettrørte bjørnemammaer.