Bytter feminister etternavn?

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg var nesten 30 da jeg giftet meg, en temmelig reflektert og tidvis "sint" feminist og ikke voldsomt romantisk anlagt.

Og jeg både er og var bevisst på at jeg tok et veldig "betinget" valg, sterkt formet av normer.

For meg var argumentasjonsrekken omtrent som dette: Jeg ville veldig sterkt at vi skulle ha samme etternavn i familien. Andre kan føle annerledes, det legger jeg meg ikke opp i, men for meg er samme navn en betydningsfull markør på "en familie". Så det var utgangspunktet.

Steg 2, hvem som skulle bytte, se det var definitivt kjønnet. For meg var det til dels hipp som happ hvilket navn det skulle blitt. Det finnes noen "argumenter" for hans til fordel for mitt, men de er i bunn og grunn relativt like i karakter og utbredelse. Hans mer sjeldent enn mitt, så mine barn er Norges eneste barn med det etternavnet, i den grad det betyr noe. De hadde vært de eneste ungene i bydelen, minst, med mitt etternavn også. Men for HAM var det definitivt ikke hipp som happ. Og grunnen til at det ikke var det, handlet aller mest om kjønnsroller.

Hadde det vært livet om å gjøre, eller han het Prumpelort, så hadde jeg antagelig trumfet det gjennom, at skulle vi ha felles navn (noe han også var veldig oppsatt på, som meg), så måtte det blitt mitt. Nå var det "den som føler sterkest for det vinner". Og han følte så sterkt for det fordi det i hans hode var "veldig spesielt" at menn bytter etternavn.


Så hadde jeg litt til gode, som jeg cashet inn da vi kjøpte hytte nettopp (noe han var ganske i mot. )

Jeg tror veldig mange har den samme prosessen - og havner på samme resultat. Så jeg tenker at man kan både være bevisst, og samtidig være klar over at man har en bagasje som påvirker oss og alle rundt seg.

Jeg synes jo navn er utrolig lite viktig, og kunne faktisk skiftet navn til Candy Darling på ordentlig på sekundet hvis det ikke var så upraktisk. Men jeg trenger heller ikke å hete det samme som barna mine, jeg vet at vi er i familie (og ikke klarer jeg å juge meg unna dem, heller). I tillegg har jeg skiftet mening om det flere ganger før, og har skiftet navn 2 ganger. Det var egentlig aller mest praktiske grunner til at jeg nektet å bytte navn denne gangen, jeg er drittlei av stempel i passet og skjemaer hit og dit. Jeg skifter aldri navn igjen, ferdig med det.

Men det koster meg utrolig lite å "la barna få farens etternavn". For meg er det uviktig, så det ville vært en latterlig kamp å ta.