Dyre klær er for voksne?

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Sønnen min får relativt mye. Ikke nødvendigvis i hippe, dyre klær, men i reiser, opplevelser og litt rare ting. Han hadde en kompis som ikke evnet å glede seg på hans vegne i det hele tatt. Hvis han fortalte om noe han hadde fått, gjort eller sett ble denne kompisen muggen og bare gikk sin vei. Da ble sønnen min lei seg. Han fortalte ikke for å skryte, men for å dele. Mitt barn har ingen problemer å glede seg på andres vegne, og blir ivrig og entusiastisk når andre forteller om sitt. Så det går litt begge veier tenker jeg. En holdning om at man kan glede seg på andres vegne, og ha respekt kommer man langt med, uansett om man er den med jakke fra Cubus eller Canadian Goose.

Ja, det er klart. Har opplevd godt voksne på nært hold som ikke har den egenskapen å glede seg over andres gleder, så det gjelder barn også.
Vi har foreløpig ikke noe problemer på skolen med eldstegutten, han prater ikke om merker på klær i det hele tatt og det synes jeg er veldig greit. Men jeg er nok litt preget av min egen oppvekst på barneskolen, der begynte merkepresset i 3-4 klasse og det var ekstremt fokus på merker som Miletjakker, riktige sko og absolutt ikke for guds skyld la moren din handle i noen "teite" butikker til deg. Jeg gråt meg til den ultraviktige 501-buksa i 5-6 klasse enda den hang knapt rundt det tynne livet mitt og måtte brettes opp fem ganger, bare det å komme på skolen med en var et must. Jeg hadde ikke fattige foreldre altså, men de holdt igjen og ville ikke handle ukritisk rådyre merkeklær når det fantes gode billigere alternativer. Jeg synes det er tidlig start for sånt press, det var bedre på ungdomskolen når man var litt større og kanskje kunne "svare" for seg bedre. Men, det er mine tanker om dette og jeg skjønner at resten av verden ikke tenker helt likt.