Sv: Røyking og svært ekstroverte barn
Jeg er helt på linje med Sitronen her. Når små barn spør på en undrende måte, så svarer jeg. Det gjelder enten det er mine egne barn som spør om andre eller det er fremmede barn som spør meg.
Jeg har svart fremmede barn på hvorfor jeg er så tykk, hvorfor jeg har så kort hår og hvorfor jeg har på meg så rare klær. Alt sammen med et (ektefølt) smil.
Jeg har også forklart ungene mine hvorfor den mannen sitter i rullestol, hvorfor den damen er helt svart i ansiktet og hvorfor den mannen har så stor mage. Noe av det forklares på ordentlig vis ("Folk som ikke kan gå trenger rullestol for å komme seg frem"), andre ting forklares uten å gå i detalj ("Ja, det er hun jammen. Sånn er det bare: noen er lyse og noen er mørke, akkurat som at noen har brunt hår mens andre har lyst hår").
Jeg har ingen problemer med at små barn sier at jeg er tykk, men jeg blir drittsur på de foreldrene som hysjer på barnet og sier at "sånn sier man ikke". Som om jeg har noe å skamme meg over, liksom!
|