Jordmødre

[Noba]

Opprinnelig lagt inn av Honeybunny, her.

Akkurat sånn har jeg det også.
Kjenner også at jeg sørger over å ikke få muligheten til å erstatte den forferdelige fødselsopplevelsen med en god opplevelse.

Det er veldig vondt Jeg vet hvor mye det betyr, og føler meg veldig priviligert som fikk oppleve at så og si identiske fødsler kan oppleves så utrolig forskjellig. Jeg jobbet utrolig hardt med følelsene mine i siste svangerskapet og hadde en veldig fødselsangst. Fødselen ble akkurat det marerittet jeg fryktet mest av alt, men fordi alt var så nøye planlagt og fordi jeg hele veien hadde noen engler av noen jordmødre med meg så sitter jeg her nå og har en utrolig god opplevelse av den siste fødselen min. Fødslene var egentlig helt like, bortsett fra at den siste varte mye lengre, med Lillemor var det for høy puls som utløste hastekeisersnittet, med nobalille var det alvorlige pulsfall. Sånn sett var faktisk fødsel nr to enda tøffere, men likevel sitter jeg altså med en så fullstendig ulik følelse i ettertid.

[Minerva]

Åh, dette var en sterk episode. Jeg måtte se den to ganger. (Nett-tv fungerer veldig bra her, MokkMokk...)

Tårer og snørr rant for å si det sånn. Man kunne kjenne redselen dirre i skjermen fra de begge to...

Jeg syns særlig den episoden hvor den første fødende nesten ikke tørr å ta i sitt eget barn når det blir lagt på brystet hennes er så trist og rørende, tenk hvor redd hun har vært.

Jeg syns jeg lærer litt om hvor viktig det er å være tydelig i kommunikasjonen med jordmor. Selv er jeg sånn en type som nok ikke klarer å være helt ærlig i en sånn situasjon. Forrige gang kunne jeg høre meg selv si ting som jeg trodde de ville høre i forhold til hva jeg egentlig burde si. Skulle være veldig tøff, og turde ikke gi meg over. Det skal jeg lære av å ta med meg i neste fødsel. Ikke være så fordømt veloppdratt...

[Mandarin]

Jeg vet ikke om jeg tør å se den siste episoden. Må se den på pc for glemte programmet. Men jeg sliter jo litt med angst denne gang (fortrengt sådan), og skal få litt ekstra oppfølging pga dette (som igjen kommer av sist fødsel).

Er det å anbefale en 6 mnd gravid dame å se denne episoden tro?

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Jeg vet ikke om jeg tør å se den siste episoden. Må se den på pc for glemte programmet. Men jeg sliter jo litt med angst denne gang (fortrengt sådan), og skal få litt ekstra oppfølging pga dette (som igjen kommer av sist fødsel).

Er det å anbefale en 6 mnd gravid dame å se denne episoden tro?

Det er nok vanskelig for andre enn deg selv å sette seg inn i din redsel så jeg tør ikke annbefale noe så lenge jeg ikke kjenner deg...

Men jeg kan si såpass som at man ser redselen deres utenfra, og man ser også hvor utrolig kontroll jordmor har. Man får sett at alt er som det skal være og begge fødslene går virkerlig fint. Man ser at de begge overvinner seg selv, fordi klarer superfint noe som de har gruet seg veldig til. Det er så rørende å se den ene jenta rope, "jeg kan ikke tro det, det er over, jeg klarte det!" Derfor er jeg veldig fristet til å si at du burde se episoden. Jeg har ingen fødselsangst, men er veldig spent, og jeg blir roligere av å se på denne serien, fordi jeg ser hvor bra kontroll jordmødrene har, og hvor flinke de er til å støtte.

Lykke til i hvertfall, Mandarin!

[tinkadott]

jeg klarer ikke å finne serien på nett tv... noen som har link?

[Minerva]

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/289635

Gå inn på nrk.no, velg nett-tv øverst, og trykk på logoen til Jordmødre til venstre.

[Adrienne]

Jeg synes denne episoden var nydelig, den var en fin beskrivelse av hvor bra det kan være når man har riktige støttespillere rundt seg når fødselen står for en som et sant mareritt. Å se hvor flinke jordmødrene var til å møte de to kvinnene, og hvor godt de var ivaretatt var veldig flott. Hun ene fikk epidural før de i det hele tatt satte på dryppet, og jordmoren var så flink til å skryte og støtte og hjelpe, og jeg gråt skikkelig da ungen var ute og moren gråt og var overstadig lykkelig og stolt. Jeg synes denne episoden satte det med fødselsangt i et viktig søkelys.

Men jeg gruer meg til neste episode, den ser skummel ut.

[Agent Scully]

Jeg har sett på nett - uten et eneste hakk. Og vi har verdens dårligste nett - langt unna NRK ...

- Hvis mange skal se samtidig, så kan det bli kluss på linjene - velg et passende tidspunkt (jeg så på kl 1230) Om kvelden kan det være verre.
- Ta på pause litt og la programmet laste ned i bakgrunnen. Man kan se på stripen som går fra hvitt til grått hvor mye av programmet som er lastet ned lokalt fra PCen.
- Steng evt. ned andre program på PCen.

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Men jeg gruer meg til neste episode, den ser skummel ut.

Samme her, men trøster meg med at de ville vel ikke vist det om det ikke gikk bra.

Synes forresten det var sterkt å se Turbomammas samtale med jordmor i denne episoden. Synes denne jordmoren var mer empatisk enn de andre jeg har sett.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Jeg vet ikke om jeg tør å se den siste episoden. Må se den på pc for glemte programmet. Men jeg sliter jo litt med angst denne gang (fortrengt sådan), og skal få litt ekstra oppfølging pga dette (som igjen kommer av sist fødsel).

Er det å anbefale en 6 mnd gravid dame å se denne episoden tro?

Nå har ikke jeg angst, men etter denne episoden gleder meg jeg ENDA mer til å føde. Jeg kan tenke meg at dersom jeg HADDE hatt angst, hadde angsten blitt mindre av å se dette, siden man fikk se hvor bra det gikk og hvor flotte fødslene egentlig var.

[Noba]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg synes denne episoden satte det med fødselsangt i et viktig søkelys.

Helt enig. Jeg begynte å grine da jeg så hun ene gråt sånn og takket og takket jordmoren for hjelpa. Sånn var det for meg også, jeg fikk møte begge jordmødrene mine etterpå fordi jeg ville takke dem, men jeg bare gråt sånn at jeg ikke klarte helt å få uttrykt hvor fantastisk det var for meg det det gjorde for meg (men det aner meg at de skjønte det av sippinga mi ). Jeg hadde en student, en jordmor og mannen min med meg og sammen jobbet vi oss gjennom ri etter ri etter ri. De leste meg helt perfekt, var rolige og trygge og hjalp meg å holde panikkangsten unna. Inntil epiduralen var satt var de hos meg hele tiden, og tok hver eneste ri sammen med meg. Og alt dette enda det var fullstendig kaos på føden den natta. De ble til og med med meg på operasjonsstua enda skiftet deres var slutt og de egentlig skulle gå hjem. De brøt faktisk inn i rutinene og sørget for at jeg fikk nobalille opp på brystet fordi de visste det betød så veldig mye for meg og var en av de tingene jeg syntes var så vanskelig å gå glipp av når det ble keisersnitt. Nå sipper jeg igjen

[Harriet Vane]

Jeg hører på Sånn er livet nå, der de har en oppfølging av TV-programmet: http://www.nrk.no/programmer/sider/saann_er_livet/

Det som er så kjipt, synes jeg, er at de bare fokuserer på at angsten, som om det er noe de fødende har ansvar for selv, noe de gjerne har aset seg opp til sammen med andre gale damer. Det er ingen som snakker om slike som meg, som ikke hadde fnugg av fødselsangst i forkant av min første fødsel. Jeg gledet meg, var kjempemotivert, hadde flott støtte i mannen, er sterk og psykisk sterk. Min angst kommer jo ikke av at jeg grudde meg litt for å ha det vondt, liksom. Min angst kommer av at jeg opplevde å bli fullstendig ignorert, ikke sett, ikke hørt i fht at jeg var i såpass synk med egen kropp at jeg skjønte at noe var veldig galt. Uten at jeg nådde frem med det, før det hadde gått flere timer og det endelig kom en lege som skjønte at her var det krise. Jeg fryktet, og med rette, viste det seg, for mitt barns liv og mitt eget liv. Det kunne ha gått skikkelig galt, og med alle komplikasjoner i ettertid, uten en unnskyldning, uten noe debriefing, uten noe forståelse og omsorg? Hvordan i alle verdens dager skulle jeg ikke være redd for å føde/forsøke å føde igjen?

Så det aspektet, med personalpåført angst, det har de tydeligvis valgt å unngå i stillhet....

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Så det aspektet, med personalpåført angst, det har de tydeligvis valgt å unngå i stillhet....

Dette tror jeg er svært viktig, Mim! Det er mange som føler seg umyndiggjort, oversett og dårlig behandlet av helsepersonell, og det er det viktig å ta tak i.

[MsM]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Selv er jeg sånn en type som nok ikke klarer å være helt ærlig i en sånn situasjon. Forrige gang kunne jeg høre meg selv si ting som jeg trodde de ville høre i forhold til hva jeg egentlig burde si. Skulle være veldig tøff, og turde ikke gi meg over. Det skal jeg lære av å ta med meg i neste fødsel. Ikke være så fordømt veloppdratt...

Kjenner meg igjen, ja. Når det sto på som værst sist spurte JM "er det veldig vondt nå?" i en trøstende tone, og jeg hørte meg selv pipe frem "Ja, litt" 2-3 minutter senere var Hannah født. Seriøst...LITT Jeg gikk fra 10 min. mellom riene og 4 cm åpning til fødsel på 20 minutter. Drømmefødsel - absolutt, men på en skala fra en til ti GJØR det mer enn "litt" vondt de siste minuttene, altså.
Jeg opplevde faktisk en virkelig dødsangst i de minuttene. Jeg hadde jo lest at førstegangsfødsler varte 12-16 timer, og tittet på klokken og lagde en slags nedtelling for meg selv...15 timer og 50 minutter igjen...hang meg helt opp i det, for det var jo så vondt at jeg måtte ha et slags mentalt bilde av hvor lang tid jeg skulle holde ut, og tanken på at jeg kanskje ikke overlevde dette var påtrengende noen ganger. Lettelsen og sjokket var stor når JM sa at hodet sto i åpningen, så jeg kunne bare trykke (enda jeg jo hadde innstilt meg på 15 timer og 40 minutter til).

Men for all del - jeg hadde en fantastisk fødsel og kunne godt gjort det igjen.

[banana]

Jeg ser at jeg har vært utrolig heldig med begge mine fødsler, selv om jordmoren som tok i mot eldstemann ikke var min favoritt.

Jeg gråter hver gang jeg ser programmet, ler og gråter om hverandre. Puster med under riene og forundrer meg over mirakelet. Hver gang. Hadde noen fortalt meg dette for 6 år siden hadde jeg fnyst høylytt.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg hører på Sånn er livet nå, der de har en oppfølging av TV-programmet: http://www.nrk.no/programmer/sider/saann_er_livet/

Det som er så kjipt, synes jeg, er at de bare fokuserer på at angsten, som om det er noe de fødende har ansvar for selv, noe de gjerne har aset seg opp til sammen med andre gale damer. Det er ingen som snakker om slike som meg, som ikke hadde fnugg av fødselsangst i forkant av min første fødsel. Jeg gledet meg, var kjempemotivert, hadde flott støtte i mannen, er sterk og psykisk sterk. Min angst kommer jo ikke av at jeg grudde meg litt for å ha det vondt, liksom. Min angst kommer av at jeg opplevde å bli fullstendig ignorert, ikke sett, ikke hørt i fht at jeg var i såpass synk med egen kropp at jeg skjønte at noe var veldig galt. Uten at jeg nådde frem med det, før det hadde gått flere timer og det endelig kom en lege som skjønte at her var det krise. Jeg fryktet, og med rette, viste det seg, for mitt barns liv og mitt eget liv. Det kunne ha gått skikkelig galt, og med alle komplikasjoner i ettertid, uten en unnskyldning, uten noe debriefing, uten noe forståelse og omsorg? Hvordan i alle verdens dager skulle jeg ikke være redd for å føde/forsøke å føde igjen?

Så det aspektet, med personalpåført angst, det har de tydeligvis valgt å unngå i stillhet....

Som om jeg skulle sagt det selv!!



Det er akkurat det jeg forklarte til min jordmor forrige uke!
Jeg hadde ikke angst sist, og jeg er ikke redd smerter.

Men det at det var så mye som gikk galt sist: totalt underbemannet sykehus og jeg ble liggenede alene ALT FOR LENGE- og var totalt utmattet så jeg så syner til slutt- det er det som gjør at jeg denne gangen faktisk har dødsangst. Jeg er rett og slett redd for å dø. Jeg tar gjerne en fødsel til uten epidural osv. Men jeg er redd jeg dør dersom jeg får en like langvarig som sist... Uff jeg kjenner det er ubehaglig å snakke om.

[Kate]

Når jeg så klippet fra fødselen som kommer neste gang, fikk jeg skikkelig flashback fra min fødsel. Det var akkurat sånn det var.
De ropte og skrek "Vi må ta han, og vi må ta han nå".
Det ble katastrofekeisersnitt.
Vi var på rett sted til rett tid.

[Noba]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Så det aspektet, med personalpåført angst, det har de tydeligvis valgt å unngå i stillhet....

Håper ikke du hadde samme fødselslege som meg... Hun ble faktisk sparket fra stillingen som fødselslege. En særs kompetent lege faglig sett, men fullstendig uten mellomenneskelige antenner. Under alle mine samtaler ang min fødselsangst var det sånn at i det jeg hadde sagt navnet på fødselslegen så trengte jeg ikke si et ord til, da visste alle hva jeg mente. Men dette var ting jeg fikk vite først 4 år etterpå, det var ingen som sa noe om dette da jeg satt der og fikk barselsperioden min ødelagt av å måtte bearbeide en tøff fødsel på egenhånd.

[Fruktflua]

Jeg har hatt to drømmefødsler. Første gang brukte jeg 6 timer fra jeg ble satt i gang til hun var ute, og andre gang brukte jeg fem timer fra jeg ble satt i gang til poden var ute. Begge ganger skulle jeg liksom få epidural, men rakk ikke noen av gangene.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg hører på Sånn er livet nå, der de har en oppfølging av TV-programmet: http://www.nrk.no/programmer/sider/saann_er_livet/

Det som er så kjipt, synes jeg, er at de bare fokuserer på at angsten, som om det er noe de fødende har ansvar for selv, noe de gjerne har aset seg opp til sammen med andre gale damer. Det er ingen som snakker om slike som meg, som ikke hadde fnugg av fødselsangst i forkant av min første fødsel. Jeg gledet meg, var kjempemotivert, hadde flott støtte i mannen, er sterk og psykisk sterk. Min angst kommer jo ikke av at jeg grudde meg litt for å ha det vondt, liksom. Min angst kommer av at jeg opplevde å bli fullstendig ignorert, ikke sett, ikke hørt i fht at jeg var i såpass synk med egen kropp at jeg skjønte at noe var veldig galt. Uten at jeg nådde frem med det, før det hadde gått flere timer og det endelig kom en lege som skjønte at her var det krise. Jeg fryktet, og med rette, viste det seg, for mitt barns liv og mitt eget liv. Det kunne ha gått skikkelig galt, og med alle komplikasjoner i ettertid, uten en unnskyldning, uten noe debriefing, uten noe forståelse og omsorg? Hvordan i alle verdens dager skulle jeg ikke være redd for å føde/forsøke å føde igjen?

Så det aspektet, med personalpåført angst, det har de tydeligvis valgt å unngå i stillhet....

Jeg tror det er MANGE som har det som deg. Kvinne nr to i den episoden så ut til å være en, der fødsel nr en hadde satt dype spor og gjorde henne redd for å føde. Jeg var heller ikke redd i forkant av min første fødsel og en total overkjøring fra personalets side lot meg ligge igjen med en følelse av å være voldtatt. Den ødela svangerskap nr 2 for meg, mens fødselen derimot gjorde at fødselsangsten forsvant. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg er reddere for keisersnitt enn for en fødsel, selv med fødselsangst, selv om jeg fikk KS i backup fra høyeste hold på min kommando. Det kan være utrolig forløsende å føde, selv med angst, som vi så i denne episoden. Jeg syns fokuset var der; at angsten ikke trenger være noe som står i veien for en fin fødsel.

Min kommentar etter fødsel nr 2; Jeg kunne jo født TI unger på rappen!