"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror nok også at min mann gir barna mer enn mat og rene klær. Han gir de kjærlighet og omsorg. Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg kan dø i morgen fordi jeg ikke betyr noe for barna mine, men grunnen til at jeg betyr noe er jo at vi faktisk har vært sammen. Hvis barna mine hadde vært mer sammen med barnevakten enn med meg hadde nok hun betydd mer enn meg.

Det er jeg uenig i, og jeg synes du kraftig undervurderer din rolle i dine barns liv. Gutten i artikkelen ser moren sin "aldri", men opplever likevel et savn vanskelig å beskrive.

Jeg tror heller ikke at man er nødt til å føde barnet for å knytte sterke bånd, men når du først har foreldreansvaret for et barn, kan ikke den rollen tiltres av hvem som helst, heller ikke stabile barnevakter. At de har en viktig birolle er en ting, de kan uansett ikke erstatte mor eller far.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Grunnen til at båndene mellom ban og foreldre er så sterke er jo nettopp det at foreldrene er tilgjengelig for barna. Og det er jo nettopp derfor at båndene mellom adopterte barn og deres foreldre blir like sterke som mellom biologiske barn og foreldre. Barn knytter seg til de personene som gir dem omsorg.

Jeg tror nok også at min mann gir barna mer enn mat og rene klær. Han gir de kjærlighet og omsorg. Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg kan dø i morgen fordi jeg ikke betyr noe for barna mine, men grunnen til at jeg betyr noe er jo at vi faktisk har vært sammen. Hvis barna mine hadde vært mer sammen med barnevakten enn med meg hadde nok hun betydd mer enn meg.

Og det er jo nettopp det som skjer når barna blir voksne. For tenåringer betyr vennene veldig mye. For meg - som er et voksent barn - betyr barna mine mer for meg enn foreldrene mine.

Helt enig.

Og så må jeg legge til noe som vel for meg er en aldri så liten kjepphest. Som forelder ønsker jeg å ha mine barns tillit også når de blir tenåringer. Jeg ønsker at de skal vite at de kan stole på meg, og at jeg gir fornuftige råd der jeg kan og der de ber om det. Men "glemmer" man å bygge tilliten når barna er små, så er det for sent når de er blitt tenåringer. Da har vennene større påvirkningskraft enn foreldrene, men jeg mener at de fleste tenåringer likevel TRENGER foreldrene som en stabil base. Tillit kan ikke bygges uten samvær, og tid.

Jeg tror at det å bruke tid på omsorg og samvær mens barna er små gir barna en viktig ballast senere i livet, og det gir foreldrene større innflytelse og innsyn i barnas liv også i nettopp de vanskelige tenårene.

Det er ikke alt som kan "outsorces".

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det er jeg uenig i, og jeg synes du kraftig undervurderer din rolle i dine barns liv. Gutten i artikkelen ser moren sin "aldri", men opplever likevel et savn vanskelig å beskrive.

Jeg tror heller ikke at man er nødt til å føde barnet for å knytte sterke bånd, men når du først har foreldreansvaret for et barn, kan ikke den rollen tiltres av hvem som helst, heller ikke stabile barnevakter. At de har en viktig birolle er en ting, de kan uansett ikke erstatte mor eller far.

Jeg tror ikke vi er uenige. Men det virker på meg som om du automatiskk går ut fra at alle biologiske foreldre faktiskk og reelt tar foreldreansvaret. Denne gutten har jo heller ingen andre som går inn og tar på seg foreldreansvaret. Ville gutten ha følt det samme savnet etter en omsorgsperson hvis han hadde hatt en tilstedeværende far? Eller bestemor?

(Og så kan jeg jo legge til at kommentaren om å erstatte meg med barnevakten, var ment som en fleip. Derfor hadde jeg også et smilefjes bak. Jeg tror ikke at jeg kan erstattes med barnevakten. Så mye undervurderer jeg meg ikke.)

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror ikke vi er uenige. Men det virker på meg som om du automatiskk går ut fra at alle biologiske foreldre faktiskk og reelt tar foreldreansvaret. Denne gutten har jo heller ingen andre som går inn og tar på seg foreldreansvaret. Ville gutten ha følt det samme savnet etter en omsorgsperson hvis han hadde hatt en tilstedeværende far? Eller bestemor?

Hvis barnet oppfatter vedkommende som mamma eller pappa (og det er det samme hvem av de som gir blaffen) så tror jeg savnet er der. Til tross for en veldig tilstedeværende tante eller hvemsomhelst.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hvis barnet oppfatter vedkommende som mamma eller pappa (og det er det samme hvem av de som gir blaffen) så tror jeg savnet er der. Til tross for en veldig tilstedeværende tante eller hvemsomhelst.

Ja, men poenget er at hvis barnet skal oppfatte vedkommende som mamma eller pappa, så må man ha hatt en form for tilknytning. Det du skisserer er at de som faktisk er omsorgspersoner gir blaffen. Det jeg skisserer er at barnet får andre omsorgspersoner.

En bekjent av meg så ikke faren før hun var 2 år, han reiste utenriks ca 40 år siden. Jeg tror ikke at hun opplevde dette som traumatisk. (De hadde også småbruk, så moren hadde sin arbeidsplass hjemme). Men jeg tror jo - personlig - at hvis han ikke hadde gått i land hadde hun ikke fått noen tilknytning til ham.

Jeg kjenner jeg har litt problemer med å formulerer presist hva jeg mener. Men poenget mitt er at det er forskjell på å ha en elendig omsorgsperson og det at omsorgen blir helt eller delvis (feks ved en skilsmisse) overlatt til noen andre.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, men poenget er at hvis barnet skal oppfatte vedkommende som mamma eller pappa, så må man ha hatt en form for tilknytning. Det du skisserer er at de som faktisk er omsorgspersoner gir blaffen. Det jeg skisserer er at barnet får andre omsorgspersoner.

Det er nok på dette punktet vi er uenige, him. Jeg tror nemlig at barn lett knytter seg til mamma og/eller pappa, og at de raskt danner seg et bilde av hvordan det skal være. Jeg tror f.eks. det er mye verre for et barn å ha en mamma som gir blaffen, enn ikke å ha en mamma i det hele tatt. Savnet blir et helt annet når personen er i livet ditt, men ikke egentlig. Da hjelper det lite hvilke andre mennesker som stepper inn og prøver å overta den rollen. Moren i artikkelen er jo veldig lite tilstede, men sønnen har jo likevel knyttet et bånd til henne på et eller annet tidspunkt. (Jeg snakker mye om mor nå, men det er fordi jeg tar utgangspunkt i HI.)

[Maz]

Gutten her har ingen fast erstatning for moren som omsorgsperson. De andre personene har vært barnevakter. Han ser jo at andre barn har mødre som har et helt annet forhold og prioritering til sine barn.

Barn samenligner seg med hverandre, og man kan savne noe en ikke har hatt, fordi en ser andre har det. Å se alle andre barna få foreldre på besøk på foreldrefrokoster/foreldrekaffe/sommerfest osv i barnehagen og være den eneste uten må være ufattelig sårt.

Jeg tror en barnevakt kan være viktigere enn enn mor. Om det er den stabile innflydelsen i barnets liv.

Det biologiske prinsippet er oppskrytt og mane barn (og voksne barn) har lidd mye under illusjonen at bilogi er viktigst.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Bundbury, her.

Jeg tror en barnevakt kan være viktigere enn enn mor. Om det er den stabile innflydelsen i barnets liv.

Det biologiske prinsippet er oppskrytt og mane barn (og voksne barn) har lidd mye under illusjonen at bilogi er viktigst.

Det finnes barn som vokser opp med "nanny" eller au pair og knapt nok ser foreldrene. De blir jo veldig knyttet til nannyen sin, da! Skulle bare mangle. Jeg ser jo bare hvor knyttet barna blir til de ansatte i barnehagen.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

I tilegg har som oftes ikke narkomane resursser til de (dyre) advokatene som kjører saken ut i media på denne måten.

Akkurat denne advokaten har en del saker der klienten er ubemidlet også.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Mange her er jo så skeptiske til å "sende ungen vekk", "blør i hjertet ved tanken" etc, og de som skjønner dem aller best, etter hva jeg kan lese, er såkalte karrieremennesker...
Hvorfor det, mon tro?

Har du lest noe jeg ikke har fått med meg? Jeg blør i hvert fall ikke mye i hjertet når ungene leveres i barnehagen, og har ikke fått det inntrykket at andre "karrieremødre" gjør det heller.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg tror ikke du skjønner at jo hardere du prøver å forklare hvor ressurssterk du er og hvor høy sosial klasse du tilhører, jo mer arrogant virker du.

Fra en som liker mim . Hun er ressurssterk. Og det burde være lov å kunne si positive ting om seg selv uten å bli stemplet som arrogant. Janteloven er en sørgelig lov.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg blir litt nysgjerrig.

Ville det ha utgjort noen forskjell om moren jobbet som kveldsvakt? Da ville hun jo heller ikke ha sett barnet så mye.

Dersom man jobbet kveldsvakt hele tida, og aldri så barnet sitt, så ville jeg ikke sett på det heller som veldig god omsorg.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Fra en som liker mim . Hun er ressurssterk. Og det burde være lov å kunne si positive ting om seg selv uten å bli stemplet som arrogant. Janteloven er en sørgelig lov.

Jeg skal innrømme at jeg ikke blir klok på Mim. For i utgangspunktet forfekter hun radikale, feministiske verdier - men så plutselig blir hun besteborgerlig og ser ned på alle i "lavere sosiale lag", og fremhever sin egen enorme kapasitet.

For meg er det sånn at begrepet likestilling ikke BARE handler om mellom kjønnene. Det handler om alle mennesker. At alle mennesker er likeverdige, har like rettigheter og like muligheter.

Min innstilling er at "sosiale klasser" ikke eksisterer. Joda, det finnes noen som prøver å skape seg sin egen "elite-klasse", men i mine øyne er ikke den fremmedspråklige, uutdannede alenemoren noe mindre verd enn det Mim er. Jeg misliker sterkt når mennesker prøver å definere seg selv som ånds-elite, og prøver å fortelle at de er litt bedre enn alle andre.

I mine øyne er det å se ned på andre noe av det styggeste man kan gjøre. I mine øyne er den som vil fremheve seg selv på bekostning av andre den som er minst verd. For i mine øyne er det ikke utdanningsnivået og de akademiske gradene som avgjør om du er et godt menneske. Godheten ligger i hjertet.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

- men så plutselig blir hun besteborgerlig og ser ned på alle i "lavere sosiale lag", og fremhever sin egen enorme kapasitet.

Men kapasitet har da ingenting med klasse å gjøre. At Mim har overskudd til å gjøre mange hjem- og famiilierelaterte ting etter en lang arbeidstid, betyr da vel ikke at hun ser på seg selv som fiffen?! Min mor har også en enorm kapasitet og hun tilhører strengt tatt det noe lavere sosiale sjikt.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg skal innrømme at jeg ikke blir klok på Mim. For i utgangspunktet forfekter hun radikale, feministiske verdier - men så plutselig blir hun besteborgerlig og ser ned på alle i "lavere sosiale lag", og fremhever sin egen enorme kapasitet.

Og det er her du misforstår Mim, tror jeg. Hun er ikke det minste besteborgerlig, men hun har stor erfaring med "de lavere sosiale lag" i forhold til barnevern og slikt. Kanskje det er litt vanskelig å skille når hun snakker av personlig erfaring og om seg selv og sitt, og når hun snakker fag, dersom man ikke helt kjenner bakgrunnen hennes. Men jeg kjenner den, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er ikke slik Mim er.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Kanskje det er litt vanskelig å skille når hun snakker av personlig erfaring og om seg selv og sitt, og når hun snakker fag, dersom man ikke helt kjenner bakgrunnen hennes. Men jeg kjenner den, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er ikke slik Mim er.

Amen.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det er nok på dette punktet vi er uenige, him. Jeg tror nemlig at barn lett knytter seg til mamma og/eller pappa, og at de raskt danner seg et bilde av hvordan det skal være. Jeg tror f.eks. det er mye verre for et barn å ha en mamma som gir blaffen, enn ikke å ha en mamma i det hele tatt.

OK. For å være helt sikker på at jeg forstår hva du mener: Jeg fortalte en historie om en bekjent av meg som ikke så faren sin før hun var to år (men moren var til stedet hele tiden). Mener du at dette var traumatisk for barnet?

[Harriet Vane]

Kjære bina.

Klasser finnes. Det er forskjell på folk. Det er et trist og ugjendrivelig faktum. Jeg har vært heldig og er klar over det.

Jeg ønsker at klasseforskjellene skal utraderes. Jeg ønsker at alle skal ha like muligheter, fordi jeg forutsetter at alle er like mye verdt. Jge vil at innvandrersønnen og direktørsønnen skal ha like muligheter og at de skal gis mer like forutsetninger gjennom lik tilgang til utdanning, oppfølging, helse, sunnhet og arbeid.

At alle er like mye verdt er selve hovedtanken i min personlige ideologi, det er derfor jeg er feminist, antirasist og sosialist.

Urettferdigheten i verden følger kjønn, klasse og farge. Denne urettferdigheten arbeider jeg hver dag med å bekjempe.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men kapasitet har da ingenting med klasse å gjøre. At Mim har overskudd til å gjøre mange hjem- og famiilierelaterte ting etter en lang arbeidstid, betyr da vel ikke at hun ser på seg selv som fiffen?! Min mor har også en enorm kapasitet og hun tilhører strengt tatt det noe lavere sosiale sjikt.

Jeg forstår ikke dette snakket om kapasitet. Dersom noen jobber fra åtte til åtte, når er de sammen med barna da? Det hjelper vel ikke på samværet med barna om personen har stor kapasitet og får utrettet mye når vedkommende er på jobb, jobbet mye, og kanskje i tillegg ha tid til husarbeid, trening osv etter arbeidstid. Blir barna til vedkommende holdt oppe til klokka ti-eleve på kvelden får å få tid sammen med forelderen? For meg har ikke tid tilbrakt sammen med barna noe med kapasitet å gjøre. Det har med prioriteringer å gjøre.

[Billa]

Vi er ikke støpt i samme form alle sammen, og derfor reagerer jeg og andre når mødre med karriere generaliseres og beskrives med stereotype ord og begrep. Essensen i en slik sak er jo hvorvidt det er karrierejaget, omsorgsevnen eller det at moren har "gitt opp" i en vanskelig tilværelse med en krevende sønn, som er avgjørende for hvorfor hun har valgt å tilbringe så mye tid på jobben sin.

Poenget med å beskrive seg selv, eller sin egen situasjon i en slik diskusjon, er vel primært for å vise at det finnes nyanser til bildene vi skaper av "ressurssterk, ressurssvak, karrierekvinne, hjemmeværende osv". Jeg er blant dem som ønsker å fortelle at det GÅR AN å være ambisiøs på egne vegne SAMTIDIG som barna mine ikke automatisk lever på et omsorgsminimum. Jeg provoseres av at andre kategorisk mener det er umulig å gjennomføre den hverdagen jeg opplever, og jeg tror nok heller ikke det er særlig mange tilfeller hvor begge foreldrene jobber mer enn 12 timer om dagen.

Jeg har en flott pappa som deltar på lik linje med meg, men hadde jeg ikke hatt det hadde jeg valgt å redusere min arbeidsmengde. Nettopp fordi jeg har jobbet meg oppover i et system, har jeg mulighet til å jobbe 50% og fortsatt ha en inntekt som kan forsørge meg og mine. Det å slippe å måtte bruke krefter på å redde økonomien hvis pappaen til barna mine ikke er her lenger, er for meg en trygghet.

Klasseløse samfunn er noe vi alle ønsker, og selvsagt er ikke noen mer verdifulle enn andre! Klassesamfunn har imidlertid en annen struktur enn det vi er vant til her i Norge, og finnes stort sett der man har en adelstand fra tidligere av og det er en tradisjon for at "like gifter like" heller enn å bryte klassemønsteret (eks Storbritannia).

Det er ikke til å komme forbi, at noen vil alltid f.eks være rikest, smartest, flinkest, sunnest, løpe fortest og kaste lengst. Det kan man ikke vedta seg bort fra. I DET perspektivet må det være lov å gjøre seg noen tanker om i hvilke grupper man finner størst frekvens av f.eks ulike former for omsorgssvikt.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg forstår ikke dette snakket om kapasitet. Dersom noen jobber fra åtte til åtte, når er de sammen med barna da?

Men kanskje disse samme personene bruker en avspaseringsdag til å virkelig fokusere 100 % på barna? Eller er der i fullt monn i helger og de timene voksne og barn har sammen? Jeg har IKKE høy kapasitet. Jeg er en oppvridd klut etter hver arbeidsdag selv om jeg "bare" har vanlig arbeidsdag. Det finnes sikkert de som jobber mer enn meg, men som likevel har overskudd til å bruke mer tid på barna sine enn det jeg gjør.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Kjære bina.

Klasser finnes. Det er forskjell på folk. Det er et trist og ugjendrivelig faktum. Jeg har vært heldig og er klar over det.

Jeg ønsker at klasseforskjellene skal utraderes. Jeg ønsker at alle skal ha like muligheter, fordi jeg forutsetter at alle er like mye verdt. Jge vil at innvandrersønnen og direktørsønnen skal ha like muligheter og at de skal gis mer like forutsetninger gjennom lik tilgang til utdanning, oppfølging, helse, sunnhet og arbeid.

At alle er like mye verdt er selve hovedtanken i min personlige ideologi, det er derfor jeg er feminist, antirasist og sosialist.

Urettferdigheten i verden følger kjønn, klasse og farge. Denne urettferdigheten arbeider jeg hver dag med å bekjempe.

Inntrykket er at du strever hardt for å beholde din sosiale status.