Kvinner og deltid og LO

[kie]

Det å anerkjenne "særlig tyngende omsorgsarbeid", som det heter, som arbeid er viktig også for å finne ut hvor mange reelle deltidsarbeidende det finnes.

For å ta et eksempel:
I en periode jobbet jeg deltid, men la man til stillingsprosenten omsorgslønnen var på ble jo summen over 100% stilling. (Omsorgslønn er skattbar inntekt, om enn ganske lav inntekt). Og omsorgslønn regnes etter at timene man får hjelpestønad for er trukket fra.

Jeg ble allikevel regnet som "bare deltidsarbeidende". Blant de som har særlig tyngende omsorgsoppgaver har man vel egentlig tidfestet arbeidet litt der også. Om jeg ikke husker feil er det minst 2,5 timer/uke for vanlig hjelpestønad, minst 7 timer/uke for forhøyet sats 2 osv. Så sånn sett bør det jo ikke være et problem å luke bort i alle fall noen i gruppen "deltidsarbeidere" om det er interessant. F.eks. for å evt treffe bedre med tiltak.

[Maverick]

*poff*

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Kie, det blir en annen diskusjon. Den som går på verdier og hva vi verdsetter av arbeid i dette landet. Vi ser det jo på lønninger også, omsorg skal ikke lønne seg på noe nivå. Det å velge deltidsjobb er selvfølgelig noe man må få lov til. Men det er like fullt et problem på samfunnsnivå at mange arbeidsføre mennesker med helt A4 liv ikke bidrar til fellesskapet i den grad de kan. Og det gjelder over alt, bare se på rike redere. Velger de å bidra? Nei, de stikker mest mulig unna. Hva med nær-pensjonister? De tar ut den pensjonen de har krav på ved siden av full lønn. De som fint kan jobbe, men vil få nok i førtidspensjon prioriterer fritid fremfor å bidra. Dette gjennomsyrer hele samfunnet, og det sier seg selv at man ikke skal ta de med ekstra tunge omsorgsoppgaver først.

Likefullt må vi lage et system som gjør at det ikke lønner seg å bidra mindre enn man kan på så mange områder som mulig. Så får man heller ha omsorgslønn så det monner for de som har de virkelig tunge løftene på hjemmebane. Og det er et problem at det er så kjønnsdelt. Det kan godt være fornuftig for endel familier med noe ulønnet permisjon eller deltid mens de har småbarn, men det hadde vært en kjempefordel dersom vi hadde noe, gulrot eller pisk, som gjorde at flere familier fant ut at mor var den som skulle jobbe mest.

Dette er jeg helt enig i!

Og dette handler faktisk også om en kjønnsrolledebatt. Jeg kjenner blant annet at det er mye lettere å ha forståelse for de familier som ordner seg sånn at både mor og far jobber redusert (typisk 90 %) i en periode, for å få hverdagen til å gå opp, fremfor de som velger å la mor ta støyten med 80 % jobb. Det interessante er at flere av de jeg kjenner som velger 90 %-løsningen har stillinger hvor det ikke er "vanlig" med deltid eller at det (også) er far som jobber deltid, men hvor det er tatt et bevisst valg som nettopp handler om kjønnsroller og kjønnsrollemønster. De jeg kjenner som velger 90 %-løsningen har også valgt å øke tilbake til 100 % når de er ferdige med småbarnsfasen, hvilket sier meg at det at det er begge som velger den løsninger gjør det mer sannsynlig at de ikke havner i "deltidsfella", dvs. at deltiden blir permanent.

[Mrs. S]

Jeg har ikke så mye å bidra med i debatten, vil bare si at å jobbe 100% er ikke så attraktivt når man har en jobb som hverken er interessant, spennende eller hvor en kan legge opp arbeidsfordeling eller styre sin arbeidsdag på noen som helst måte.

Legg til lav lønn, og jeg ville absolutt jobbet deltid hvis økonomien var på plass og en i tillegg kunne sette av til pensjonssparing. Ut ifra rent egoistiske hensyn. Vi ville bruke like mye varer og tjenester (moms, arbeidsplasser til å produsere det vi forbruker), og samlet ville det bli betalt inn like mye skatt.

I dag jobber jeg 100% og er nødt till det med en arbeidsledig mann. Han tar dessverre ikke mer husarbeid/familiestyring enn meg, heller mindre. På grunn av psykisk sykdom bl.a. Jeg har måttet bøyd hodet framover så håret skal skjule tårene mine når jeg har hatt det som verst - på jobb. Eller gått på toalettet for å gråte, og passe på å ikke se noen inn i ansiktet når jeg kommer tilbake. Å jobbe deltid ville vært himmelen da.

Jeg misunner de som har en attraktiv jobb hvor de føler de har kontroll. Jeg misunner også de som har en mann som tjener så mye at de kan gå ned i redusert stilling. Jeg er klar over at det finnes de som har det verre enn meg, men det er kansje ikke de i denne tråden som er så enige med Gerd Kristiansen.

De ungdommene som uttaler i spørreundersøkelser at de vil jobbe deltid har kansje en mamma som kommer hjem fra jobb grå i ansiktet og sliten. Det er ikke nok attraktive jobber her i landet til alle. Langt ifra alle klarer å holde maska og gi ungene inntrykk av at jobben er topp.

[emm]

Mrs S.: Psykisk sykdom hjemme er vel egentlig en like stor belastning som alt annet man kaller større utfordringer på hjemmebane. Så du er i en spesiell situasjon vil jeg mene. Synes ikke det er rart om du føler deg sliten og oppgitt.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Mrs. S, her.

Jeg har ikke så mye å bidra med i debatten, vil bare si at å jobbe 100% er ikke så attraktivt når man har en jobb som hverken er interessant, spennende eller hvor en kan legge opp arbeidsfordeling eller styre sin arbeidsdag på noen som helst måte.

Legg til lav lønn, og jeg ville absolutt jobbet deltid hvis økonomien var på plass og en i tillegg kunne sette av til pensjonssparing. Ut ifra rent egoistiske hensyn. Vi ville bruke like mye varer og tjenester (moms, arbeidsplasser til å produsere det vi forbruker), og samlet ville det bli betalt inn like mye skatt.

I dag jobber jeg 100% og er nødt till det med en arbeidsledig mann. Han tar dessverre ikke mer husarbeid/familiestyring enn meg, heller mindre. På grunn av psykisk sykdom bl.a. Jeg har måttet bøyd hodet framover så håret skal skjule tårene mine når jeg har hatt det som verst - på jobb. Eller gått på toalettet for å gråte, og passe på å ikke se noen inn i ansiktet når jeg kommer tilbake. Å jobbe deltid ville vært himmelen da.

Jeg misunner de som har en attraktiv jobb hvor de føler de har kontroll. Jeg misunner også de som har en mann som tjener så mye at de kan gå ned i redusert stilling. Jeg er klar over at det finnes de som har det verre enn meg, men det er kansje ikke de i denne tråden som er så enige med Gerd Kristiansen.

De ungdommene som uttaler i spørreundersøkelser at de vil jobbe deltid har kansje en mamma som kommer hjem fra jobb grå i ansiktet og sliten. Det er ikke nok attraktive jobber her i landet til alle. Langt ifra alle klarer å holde maska og gi ungene inntrykk av at jobben er topp.

At du ønsker å jobbe redusert fordi du er sliten, eller ikke liker jobben din er fullt forståelig, og jeg håper du finner løsninger på hvordan hverdagen ikke skal føles så tøff. Men, det det du nevner er vel strengt tatt ikke det som er førende for problematikken Lo-lederen tok opp, eller problematikken aller fleste av oss har sagt seg enig i at eksisterer.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

I det private, vel og merke (med mindre jeg har mistofrstått dette, at det nettopp ikke er slik for de offentlig ansatte).

Ja, om man skal holde på pensjonen (som "tidligere" off.ansatt, så må man jobbe i det privatet/opprette eget selskap). Stemmer det. Eller jobbe inntil 1,3 % i uka eller noe sånt. Offentlig.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Det jeg kommenterer, er at man hele tiden skal ha vekst. Sier du at vi alle må hele tiden produsere mer og mer og mer, og forbruke mer og mer og mer, ellers vil velferdssamfunnet gå under?

Motsatsen til økonomisk vekst er resesjon. Og med resesjon følger arbeidsledighet og prisustabilitet. Det er faktisk krise for et velferdssamfunn. Men økonomisk vekst trenger ikke bety mer forbruk som sådan.Innen økonomisk vekst ligger det investeringsvilje, innovasjon, fremskritt. Se på Spania, for eksempel. De hadde et vanvittig subsidieprogram for solkraft. Nå ligger det dødt, fordi de har en økonomisk krise. Ikke akkurat bra for miljøet.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Motsatsen til økonomisk vekst er resesjon. Og med resesjon følger arbeidsledighet og prisustabilitet. Det er faktisk krise for et velferdssamfunn. Men økonomisk vekst trenger ikke bety mer forbruk som sådan.

Jeg har ikke økonomisk utdannelse, så du må gjerne forklare meg. Hvordan skal økonomisk vekst kunne skje uten at man samtidig har økt forbruk? Hvis man hele tiden skal øke omsetningen - hvordan kan alle gjøre det? Eller er tanken at man øker omsetningen helt til bedriften går konk?

[Ørnekvinnen]

***

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg har ikke økonomisk utdannelse, så du må gjerne forklare meg. Hvordan skal økonomisk vekst kunne skje uten at man samtidig har økt forbruk? Hvis man hele tiden skal øke omsetningen - hvordan kan alle gjøre det? Eller er tanken at man øker omsetningen helt til bedriften går konk?

Effiktivisering i bedriften? I mange tilfeller vil omsetningen stoppe opp, og da må det gjøres grep, kanskje, for å opprettholde bedriften. Lønnsoppgjør og økte råvarepriser, produksjonspriser osv, er også faktorer som tas med. Det er allikevel mer interessant å se på dette på makronivå fremfor enkeltforetak. Et lands bruttonasjonalprodukt, eller verdiskapning må ikke stoppe opp. Når den gjør det, bruker vi mer vedier enn vi skaper (=konkurs).

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Ørnekvinnen, her.

Denne tråden gir meg sterke assosiasjoner til uttrykket "kvinner er kvinner verst". Jeg synes det er ganske drøye påstander mot kvinner som jobber deltid her. De er dårlige rollemodeller, egoistiske og snylter på velferdsstaten. For meg er ikke dette likestillingskamp. Det er kvinnefiendtlighet. For hvorfor skal vi se ned på de valg kvinner ønsker å ta? Jeg tror ikke det er pga dårlige rollemodeller mange kvinner ønsker å dele tiden sin mellom lønnsarbeid og ulønnet hjemmearbeid på en annen måte enn det samfunnet legge opp til akkurat nå.

Og å si at deltidsarbeidende kvinner ødelegger for velferdsstaten er jeg grunnleggende uenig i. Jeg tenker at velferdsstaten vi har er tuftet på såkalte kvinnelige idealer. Kvinneforeninger har stått i spissen for fremskritt og holdningsendringer innen helse og omsorg. Hvor ville vi vært hvis alle bare hadde godtatt det bestående, slik Gerd Kristiansen (og mange her inne) ser ut til å gjøre?

Når det gjelder de økonomiske implikasjonene av deltidsarbeid (som for veldig mange egentlig handler om hvordan man fordeler tiden sin mellom lønnsarbeid og ulønnet hjemmearbeid - ikke fritid) viser jeg til Charlotte Korens bok "Kvinners rolle i norsk økonomi" som i motsetning til mye av den synsingen som er her inne er basert på faglighet og økonomisk teori. Og hun er ganske mye mer nyansert enn mange av de angivelige samfunnsøkonomiekspertene her inne er.

Charlotte Koren har stadig vært i media, blandt annet i kraft av sin rolle ved NOVA, men akkurat i boken du henviser til, er hun vel ikke spesielt opptatt av annet enn hvor viktig og samfunnsdrivende det har vært at kvinner forlot husmorrollen for å jobbe ute og tjene egne penger?

At veldig mange deltidsarbeidende bruker barna som grunnlag for ønsket om å jobbe redusert, var utgangpunktet til Gerd Kristiansen. VelferdsSamfunnet vårt legger til rette for at man kan KREVE permisjon fra stillingen sin inntil barna er ti år. Jeg tror faktisk egentlig ikke heller, at kvinner primært velger bort fulltidsstilling for å ta ulønnet arbeid hjemme. JEG tror fritid og mulighet til mer tid til seg selv - men da lønnet av partner, er vel så viktig. Det å IKKE adressere denne problemstillingen, vil ikke DET være å akseptere det bestående? GK ønsker vel å påvirke til endring, vil jeg tro.

At alle bør bidra med det de kan, uavhengig av timelønn, er for meg helt innlysende. Det blir bare dumt når det presiseres at en eller annen i sin 60 % stilling er lønnet så godt, at det kompenserer for at hun/han ikke jobber fullt.
Kvinner er kvinner verst? Tja, av og til trengs det kanskje å røskes litt i medsøstre som tror at likestilling betyr å dekke egne behov. Selvfølgelig trenger et land verdiskapning og vekst.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Ørnekvinnen, her.

For hvorfor skal vi se ned på de valg kvinner ønsker å ta? .

Noen valg er smartere enn andre. Valg som fører til at man blir avhengig av andre når mannen stikker av med en nyere modell er ikke spesielt gode hverken for den det gjelder eller for samfunnet. Og så kan man si hva man vil om å bidra og hvordan samfunnet ble bygget, det som er helt sikkert er at vi er færre og færre som bærer en tyngre og tyngre byrde med tanke på offentlige utgifter. Og det kan rett og slett ikke fortsette sånn. Det kommer til å bli kutt og vi er helt avhengige av at alle bidrar det de kan for å få hjulene til å gå rundt. Det er derfor viktig at vi har et system som oppmuntrer til å jobbe.

[Candy Darling]

Er det én ting som provoserer meg, så er det å hevde at jeg har et spesielt ansvar for å være enig med noen eller forsvare noen fordi de er kvinner. Kvinne er kvinne verst my butt.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Effiktivisering i bedriften? I mange tilfeller vil omsetningen stoppe opp, og da må det gjøres grep, kanskje, for å opprettholde bedriften. Lønnsoppgjør og økte råvarepriser, produksjonspriser osv, er også faktorer som tas med.

Man kan ikke effektivisere for alltid. Det er alltid en begrensning. Vi kan ikke alltid øke produksjon. Der er det også en begrensning. Og jeg fatter fremdeles ikke hvordan du mener økonomisk vekst skal skje uten samtidig å øke forbruket.

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det er allikevel mer interessant å se på dette på makronivå fremfor enkeltforetak. Et lands bruttonasjonalprodukt, eller verdiskapning må ikke stoppe opp. Når den gjør det, bruker vi mer vedier enn vi skaper (=konkurs).

Som jeg nevnte tidligere, så er ikke BNP et godt mål for verdiskapning. For eksempel fordi folk i et borettslag kan øke BNP ved å selge boligene sine til hverandre for stadig høyere priser. Da øker BNP uten at det i det hele tatt har skjedd en økning i verdiskapning.

Man kan jo også spørre seg om hva verdiskapning egentlig er. Hjemme hos oss har vi hørt en del på lydbok med Emil i det siste. Selv om BNP nærmest var en vits på den tiden, så er det jo ikke slik at man ikke jobbet livet av seg på starten av 1900-tallet. Samtidig hadde de ting da som vi ikke har nå.

Jeg syns denne debatten i alt for stor grad preges av at enkelte ser ut til å mene at alt arbeid utenforhjemmet alltid er bra (selv om man jobber som selger, aksjemegler eller om man pusher kreditt på folk som allerede er i økonomisk krise) mens arbeid hjemme ikke er bra om man er to foreldre og har velfungerende barn (ingenting nevnt om hvordan de som er hjemme benytter tiden sin).

Jeg hadde likt en mer helhetlig utveksling av tanker hvor man så litt etter hva man faktisk ønsket av et samfunn. Er det virkelig slik at det er et framskritt at kvinner i 2013 bruker mer tid på klesvask enn kvinner gjorde i 1900? Er det virkelig et framskritt at den tiden som er frigjort fra nødvendig strikking for å i det hele tatt ha klær nå blant annet benyttes til å barbere armhuler, bein og bikinilinja? Er det et framskritt at frigjort tid brukes framfor skjermen (), heller enn å være sammen med storfamilien?

Skal vi fortsette i denne retningen? Er det det eneste valget vi har?

[Billa]

Lille meg, jeg følger deg i hva slags samfunn du ideelt sett kunne ønske deg. Litt mer blomster og kjærlighet, fritid og mulighet til å bestemme selv

Når det kommer til verdiskapning i et samfunn, eller i en bedrift, så handler det om MER enn økt omsetning. Den sier egentlig ikke så mye annet enn at det er økt kapital INN. Hvor mye produktene har kostet å produsere, eller hvor mye selskapet, eller landet om du vil, sitter igjen med på bunnlinja, behøver ikke ha noen direkte sammenheng. Fremfor å selge et større antall av noe, kan jo også prisene økes? Verdiøkningen i en slik produksjonsskjede i næringslivet gir inntekt til staten. Klart det er viktig!

I et land, eller i en bedrift, øker for eksempel lønnsutgiftene hvert eneste år. Hvordan tenker du deg at dette skal kompenseres? Vi VET at NAV vokser, vi får økte utgifter til eldreomsorg osv. Hvordan skal vi kunne betjene alt dette hvis det ikke finnes nok penger fra inntektsskatt, moms og alle de andre måtene vi deler med oss på, inn til fellesskapet. Hver gang du og jeg handler noe, kjøper bolig eller bensin, så gir vi også til statens utgiftskonto, og den øker jevnt og trutt.

På Emils tid var det mye bra, men også veldig mye som ikke var fullt så bra. Jeg synes det er i overkant naivt å trekke frem Sverige fra begynnelsen av 1900-tallet i en debatt som primært omhandler om norske kvinner ikke bør jobbe det de faktisk er i stand til, utenfor hjemmet. Dette med tanke på opprettholdelsen av velferdssamfunnet. Velferdsgoder var det nemlig kanskje i så mange av i Småland rundt århundreskiftet.

[Ørnekvinnen]

***

[Ørnekvinnen]

***

[annemede]

Jo mer jeg har lest av LO-lederen, jo mer ser det ut til at det hun aller mest vil til livs, er det at kvinner bruker barna som unnskyldning. La de heller bruke egen fritid som unnskyldning heller enn barna.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Ørnekvinnen, her.

Det er merkelig at det ikke skal være relevant å ha en historisk sammenligning i en debatt som dette. Dessuten er det høyst relevant når vi sammenligner arbeidsoppgaver. Mange av de oppgavene som ble gjort av en hjemmearbeidende på Emils tid som f.eks. barnepass, stell av syke og eldre er samfunnsoppgaver i dag. Det gode m dette er jo at alle har rett på de samme godene, uansett hvem de er el hvor de kommer fra. Men oppgavene er de samme og de utføres også ofte av de samme (veldig ofte kvinner).

Selvsagt kan man ha historiske sammenligninger, men da må de nesten henge i alle fall litt på greip.

På Emils tid var det ikke "barnepass", slik vi tenker på det i dag, med fornøyde barn i selskap med en mor som sysselsetter dem på pedagogisk fornuftig vis. Da var det helt normalt at niåringen passet på toåringen og at seksåringen måtte klare seg selv. Noe som medførte at barnedødelighet som følge av ulykker var mangedobbelt så stor som den var i dag. "Barnepass" var rett og slett en ikke-eksisterende tjeneste for mange barn.

For ikke snakke om at en vesentlig andel av ungene var i arbeid, enten hjemme (ulønnet) eller borte (lønnet). Hvis jeg ikke minnes helt feil, sier SSB at omlag 20 % av Oslos barn var i lønnet arbeid rundt forrige århundreskifte, mens en tilsvarende andel var i ulønnet arbeid hjemme.

Jeg synes ikke vi har så mye å klage over i 2013. Selv barn av fulltidsarbeidende foreldre har i snit mer tid med sine foreldre enn det barn på Emils tid hadde med sine.