Hva slags bordplassering foretrekker du i selskap?

[Anita72]

Foretrekker å sitte sammen med folk jeg kjenner. Er det ingen jeg kjenner så "må" jeg sitte med mannen. Synes ikke noe om å sitte med kun ukjent mennesker. Er veldig dårlig på small talk. Blir helt tom i hodet og aner ikke hva jeg skal snakke om.

[Pepper Lemon]

I jobbsammenheng er det fint med ukjente, da vil man jo gjerne knytte nye kontakter og sånt. Men privat vil jeg helst sitte med kjente. Når jeg først har anledning til å være med venner vil jeg jo snakke med de. Ikke vennene til vennene mine. Noen ukjente kan det godt være, men overvekt av kjente. Og så vil jeg gjerne sitte med mannen min også, det føles så waste å ha barnevakt hvis vi ikke har tilbragt tid sammen hele kvelden.

[Anne C]

I jobbsammenheng har det ikke noe å si hvem jeg sitter sammen egentlig. Men privat er jeg rett og slett sær.

[Teofelia]

Det er i grunnen det samme, så lenge jeg ikke blir plassert sammen med den mest sjenerte og fåmælte delen av selskapet, som underholdning. Jeg har faktisk ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått beskjed om at "vi plasserte deg ved siden av XXX og YYY. Han/de er så sjenerte, og du er jo så flink til å snakke med folk, så det tenkte vi at ville passe bra". Eh, takk. Lissom. Kjempegøy. Og hvorfor må du fortelle meg det, attpå til.

Jeg synes ikke noe særlig om parplassering i store middagsselskaper, men setter stor pris på å få sitte sammen med noen jeg kjenner litt fra før, eller i det minste noen som er morsom å snakke med, og ikke bare mulig å snakke til ...

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er i grunnen det samme, så lenge jeg ikke blir plassert sammen med den mest sjenerte og fåmælte delen av selskapet, som underholdning. Jeg har faktisk ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått beskjed om at "vi plasserte deg ved siden av XXX og YYY. Han/de er så sjenerte, og du er jo så flink til å snakke med folk, så det tenkte vi at ville passe bra". Eh, takk. Lissom. Kjempegøy. Og hvorfor må du fortelle meg det, attpå til.

Jeg synes ikke noe særlig om parplassering i store middagsselskaper, men setter stor pris på å få sitte sammen med noen jeg kjenner litt fra før, eller i det minste noen som er morsom å snakke med, og ikke bare mulig å snakke til ...

Enig.
Jeg synes det er veldig naturlig at man sitter et annet sted enn partner i bryllup og slikt, og har ingenting i mot det. Sitter med kjente eller ukjente, men gjerne noen det går an å prate med. Det verste jeg vet er å finne ut at jeg er plassert med sidemannen bare fordi han har en teknisk utdannelse (som meg). Det er liksom ikke sånn at akkurat det løser særlig mye av smalltalken helt av seg selv .
Jeg liker heller ikke å bli plassert som underholdningskomite, og synes alle har et ansvar for å prate hyggelig med de rundt, uavhengig av ønsker og type person man er.

[Anne C]

Hvorfor er det naturlig at man sitter et annet sted enn partneren sin? Jeg har aldri forstått den greia der. Jeg er i alle fall ikke i bryllup for å bli kjent med andre.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Hvorfor er det naturlig at man sitter et annet sted enn partneren sin? Jeg har aldri forstått den greia der. Jeg er i alle fall ikke i bryllup for å bli kjent med andre.

For at ikke alle bare skal sitte og prate med partneren hele kvelden? Det er jo, om ikke annet, utrolig kjipt for dem som er der uten partner.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

For at ikke alle bare skal sitte og prate med partneren hele kvelden? Det er jo, om ikke annet, utrolig kjipt for dem som er der uten partner.

Hvis jeg sitter sammen med mannen min er jeg mye mer sosial i forhold til andre, enn om jeg plasseres sammen folk jeg ikke kjenner. Da sier jeg ingenting. I bryllup vel og merke.

[Flubby]

Jeg er hun der som veldig mange ikke vil sitte sammen med. Jeg er stille og sjenert sammen med fremmede, og derfor pr definisjon dørgende kjedelig å ha i selskap

[løve70]

Jeg synes egentlig det kommer helt an på settingen. Dersom jeg for eksempel er på en fest der det er en liten gjeng med gode venner jeg sjelden treffer, vil jeg foretrekke å sitte sammen med dem. I andre tilfeller sitter jeg gjerne sammen med noen jeg ikke kjenner.

Jeg trenger ikke sitte sammen med LøveMannen, han snakker jeg jo med hver dag....

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

Jeg er hun der som veldig mange ikke vil sitte sammen med. Jeg er stille og sjenert sammen med fremmede, og derfor pr definisjon dørgende kjedelig å ha i selskap

Jeg er sikkert den jeg og. Jeg er egentlig utrolig lite sosial sammen ukjente mennesker.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Hvis jeg sitter sammen med mannen min er jeg mye mer sosial i forhold til andre, enn om jeg plasseres sammen folk jeg ikke kjenner. Da sier jeg ingenting. I bryllup vel og merke.

Sånn er jeg også.

Men jeg tenker det blir bedre nå som jeg snart kan svare noe annet enn "Eeeh, nå har jeg vært syk noen år, før det ...." på spørsmål om hva jeg driver med. Akkurat den biten synes jeg er veldig vanskelig, for alle samtaler stopper liksom opp der..

[Nooria]

Fordi jeg er utadvendt og snakkesalig blir jeg ofte plassert sammen med de som er stille og ikke så sosialt sterke. Det er ofte veldig kjedelig. Jeg foretrekker å sitte sammen med noen jeg kjenner og kommer godt overens med.

[Tante Sofie]

Det kjem veldig an på kva selskap det er. Er det ukjente eg vil kome til å ha mykje med å gjere framover, er det jo eit stort pluss å hamne på bord med dei. Dersom det er folk eg neppe treff igjen, er det mindre interessant. Mannen kan gjerne sitte andre stadar, eg taklar som regel dei aller fleste, både kjente og ukjente.

[Pebbles]

Jeg tenker at det ikke er noen umulighet for noen å ta ansvar i en samtale når man føst er plassert sammen i en hyggelig anledning. Det går først og fremst på et bevisst øsnke om å være høflig, hyggelig og oppmerksom. Jeg er bevisst på at jeg ikke skal dominere samtalen for mye, for det er både plagsomt og uhøflig, og jeg tenker at folk som er mer tilbaketrukne gjerne da kan være bevisste på at de skal bidra til samtalen til en viss grad, for å overlate hele smalltalkjobben til andre er heller ikke høflig eller hyggelig.

Man skal være seg selv, også i selskap, og man skal ikke føle at man må endre personligheten sin. Men det kan være greit å være bevisst at den smalltalkjobben kan være krevende for absolutt alle, også sosialt utavendte mennesker, og at det er mest ok om alle legger litt innsats i å bidra så det blir hyggelig for alle.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Hvorfor er det naturlig at man sitter et annet sted enn partneren sin? Jeg har aldri forstått den greia der. Jeg er i alle fall ikke i bryllup for å bli kjent med andre.

Jeg synes det å sitte sammen med partneren ofte drastisk reduserer folks vilje til å gå ordentlig inn for samtaler med nye folk. Jeg ser det hos meg selv også, og synes det er litt dumt. Jeg synes det er dumt når fester blir helt delte også – hvor det er helt klare fraksjoner som ikke snakker med hverandre i det hele tatt. Så noen små spark i baken er bra.

[Filifjonka]

Bare jeg kommer sammen med noen hyggelige folk så er det helt greit for meg å sitte både med og uten mannen, og med og uten folk jeg kjenner fra før.

[ingling]

Jeg er organisasjonsmenneske fra barnsbein av og kan snakke med hvem som helst, men nå som jeg er sjelden ute i verden hadde jeg nok syntes det var litt deilig å sitte med folk jeg kjente, hvis mulig. Jeg vil helst sitte med mannen jeg da, vi er sjelden på sånne ting sammen nå og jeg liker å ha ham i nærheten. Men jeg klarer meg fint aleine, altså.

[Floksa]

Sitter hvorsomhelst så lenge jeg får ha mannen min på en den siden
Jeg H_A_T_E_R selskap der man skal splitte par!

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

En gang var jeg i et selskap der eks-mannen min ble plassert sammen med en rekke av våre venner, mens jeg (den gangen 23) ble plassert sammen med en haug 60-åringer som kjente hverandre godt fra før. Den bordplasseringen var virkelig dårlig gjort.

Noen burde fiskedaskes!

Hvis det er et sted hvor det er jeg som er invitert (altså at jeg kjenner flere gjester relativt godt), så er det ikke så viktig hvor jeg sitter bare det er sammen med hyggelige folk. (Det verste for meg er å havne sammen med folk jeg BURDE kjenne, men som jeg ikke helt husker. )

De gangene jeg har vært i selskap som haleheng til mannen har jeg alltid foretrukket å sitte sammen med ham. Særlig hvis "alle andre" kjenner hverandre godt, og jeg "kjenner ingen".

Hvis veldig få kjenner hverandre er det helt OK å sitte med bare fremmede. Det er noe med å være i samme situasjon som de andre man deler bord med.