Når begge voksne er med på tur, hvem kjører bilen?

[Erica]

I vår omgangskrets ser jeg at det er nærmest konsekvent at når paret skal ut på tur sammen, så er det mannen som kjører bilen. Jeg skjønner ikke dette. Hos oss er vi like glade i å kjøre bil begge to, og vi deler på kjøringen på langturer. På småturer er det tilfeldig og hipp som happ hvem som kjører bilen. Det er ihvertfall ingen regel om at det er mannen som skal kjøre bilen når vi begge to skal avgårde.

Hvordan er det hjemme hos dere? Begrunn gjerne hvorfor det er som det er.

Jeg tenker som så at det er viktig at begge parter holder sine kjøreferdigheter så gode som mulig, og da må man faktisk kjøre litt, så jeg forstår meg ikke på de som er fornøyd med å være passasjer hver gang mannen er med i bilen. (eller omvendt, at mannen er fornøyd med å være passasjer hver gang dama er med, selv om jeg ikke har sett noen slike eksempler)

[007]

Mannen. Han liker å kjøre bil, jeg hater det.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Mannen. Han liker å kjøre bil, jeg hater det.

Som jeg skulle ha sagt det selv.

[Lykken]

Mannen kjører alltid. Og jeg erter ham for det. Han misliker sterkt å sitte på med andre, og foretrekker å kjøre selv i enhver sammenheng. I fjor sommer kjørte vi helt til Lofoten på 2-3 dager, og jeg satt ikke bak rattet en eneste gang. Men jeg kjører jo hver dag, men det blir omtrent bare småturer, ikke særlig lenger enn 30 min, så jeg kunne trenge trening på langkjøring, og jeg unngår bykjøring i Oslo. Det skal sies at det ikke gjør meg noe å være passasjer, ellers hadde det nok vært et diskusjonspunkt hos oss. Innimellom erter jeg og insisterer på å kjøre.

[Pasta]

Stort sett mannen. Han er en veldig rutinert sjåfør og når vi er sammen på tur kjører vi stort sett hans caravelle som jeg hater å kjøre. Dersom vi en sjelden gang kjører min bil er det jeg som er sjåfør.
Jeg liker å kjøre, men blir fort sliten av å kjøre langt.

[Benzo]

Hipp som happ.

[Anne C]

Mannen, han hater å sitte på. Greit for meg. Dessuten har han hatt lappen i 22 år mens jeg har hatt den i 5 år, så han er jo en bedre sjåfør enn meg.

[Maiden]

Mannen, jeg er ikke så veldig glad i å kjøre bil.

[Bille]

Stort sett mannen, enda jeg er meget komfortabel med å kjøre selv. Kan ikke se at det er noen grunn til at det er slik. Vi kjører veldig lite i hverdagen forresten, tar kollektivt til jobb.

[Candy Darling]

Hipp som happ, bortsett fra om morgenen, fordi det av en eller annen grunn er min tur å levere i barnehagen. Hver dag.

[Esme]

Småturer er hipp og happ. På langturer kjører jeg mest fordi jeg liker å kjøre bil, men mannen kjører også en del, nettopp fordi han skal opprettholde kjøreferdigheter.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av 3barnsmor, her.

I vår omgangskrets ser jeg at det er nærmest konsekvent at når paret skal ut på tur sammen, så er det mannen som kjører bilen. Jeg skjønner ikke dette. Hos oss er vi like glade i å kjøre bil begge to, og vi deler på kjøringen på langturer.

Så du skjønner ikke at ikke alle er like glade i å kjøre bil som det du er?
Her er det mannen som pleier å kjøre når vi kjører sammen. Han elsker det, jeg HATER det. Men jeg holder kjøringen min vedlike ved å kjøre alene endel, når jeg skal til venner og familie alene.

[pippimamma]

Stort sett meg. Det er fordi jeg liker best å kjøre bil av oss. Er vi på lange turer, med bilkjøring hele dagen, så bytter vi på å kjøre.

[Travolta]

Her kjører også mannen mest, og i alle fall på langturer. Hvorfor? Tja...han er den beste sjåføren, og jeg trives godt som passasjer når han kjører. Tror dessuten jeg kjører best uten mannen ved siden av. Det burde absolutt ikke være sånn, men det har blitt en inngrodd og trygg vane.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Så du skjønner ikke at ikke alle er like glade i å kjøre bil som det du er?
Her er det mannen som pleier å kjøre når vi kjører sammen. Han elsker det, jeg HATER det. Men jeg holder kjøringen min vedlike ved å kjøre alene endel, når jeg skal til venner og familie alene.

Nei, antagelig så gjør jeg ikke det. Jeg tenker at det at man kjører lite bare medvirker til at man liker det enda mindre, mestring gir glede det og.

Jeg syns bare det er så rart at det er så mange menn som liker å kjøre og så mange damer som ikke liker å kjøre. Det er vel det jeg ikke helt forstår. Jeg lurer vel på om dette er et av de fastgrodde kjønnsrollemønstrene, og ikke nødvendigvis slik at kvinnen ikke liker å kjøre bil.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av 3barnsmor, her.

Nei, antagelig så gjør jeg ikke det. Jeg tenker at det at man kjører lite bare medvirker til at man liker det enda mindre, mestring gir glede det og.

Jeg syns bare det er så rart at det er så mange menn som liker å kjøre og så mange damer som ikke liker å kjøre. Det er vel det jeg ikke helt forstår. Jeg lurer vel på om dette er et av de fastgrodde kjønnsrollemønstrene, og ikke nødvendigvis slik at kvinnen ikke liker å kjøre bil.

Nå liker jo du å kjøre bil, så da er det kanskje ikke så lett å skjønne at andre ikke gjør det. Jeg misliker det veldig, selv om jeg tvinger meg til å gjøre det flere ganger i uka. Men når mannen er med, gidder jeg ikke siden jeg tross alt kjører flere ganger i uka på egenhånd. Hvis ikke mannen ber meg om det da, om han er trøtt eller har drukket (noe som aldri skjer, men) osv. Da er det null problem. Ja mestring gir glede, men det er ikke alle som interesserer seg for alt. Jeg liker å strikke, det gjør kanskje ikke du.

Men du har rett i at det sikkert henger et gammelt kjønnsrollemønster igjen når det gjelder bilkjøring. For vår del handler det kun om liker/liker ikke, men for andre kan det sikkert ha å gjøre med at mannen er den som "krever" å kjøre, eller at "det er bare sånn".

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Nå liker jo du å kjøre bil, så da er det kanskje ikke så lett å skjønne at andre ikke gjør det. Jeg misliker det veldig, selv om jeg tvinger meg til å gjøre det flere ganger i uka. Men når mannen er med, gidder jeg ikke siden jeg tross alt kjører flere ganger i uka på egenhånd. Hvis ikke mannen ber meg om det da, om han er trøtt eller har drukket (noe som aldri skjer, men) osv. Da er det null problem. Ja mestring gir glede, men det er ikke alle som interesserer seg for alt. Jeg liker å strikke, det gjør kanskje ikke du.

Men du har rett i at det sikkert henger et gammelt kjønnsrollemønster igjen når det gjelder bilkjøring. For vår del handler det kun om liker/liker ikke, men for andre kan det sikkert ha å gjøre med at mannen er den som "krever" å kjøre, eller at "det er bare sånn".

Jeg skjønner at du liker bilkjøring mindre enn gjennomsnittet ihvertfall. Og at det hos dere er det ikke nødvendigvis kjønnsrollemønsteret som gjør seg gjeldende.

[Ole Brumm]

Hipp som happ. På langturer bytter vi på.
Vi er begge glad i å kjøre bil.

[iana]

Jeg liker å kjøre bil og i hverdagen er det tilfeldig hvem av oss som kjører. På langtur derimot er det stort sett mannen. Han kan kjøre lenge uten å bli sliten, jeg derimot blir fort trøtt på langkjøring.

[Bomull]

Vi er like glade i å kjøre begge to, men mannen er mindre glad i å sitte på - hvis han skal kjøre bil, så liker han best å sitte bak rattet selv ...og det har ingenting med om det er jeg, venner, svigermor el. andre som kjører, han kan bare ikke fordra å være passasjer. Helt greit for meg igrunnen, for vi kjører mest sammen når vi skal på langturer og da har jeg det vel så greit i passasjersetet med DVD-spiller og full avslapping

I hverdagen bytter vi på, det blir mest tilfeldig.