[Candy Darling]

Jeg synes det er ganske grovt å påstå eller insinuere at den borgerlige siden av norsk politikk, som altså representerer p.t. omtrent halvparten av den norske befolkning, mener at alle som er vanskelig stilt i samfunnet vårt skal klare seg selv. Velferdsmodellen har veldig bred politisk forankring i vårt samfunn, og selv Høyre ligger vel langt til venstre for de amerikanske demokratene i så måte. Innen velferd er det egentlig detaljer man diskuterer, og selvsagt til en viss grad innslag og omfang. Men det er ingen som mener at arbeidsledige ikke skal få trygdepenger, eller at ikke alle syke skal få behandling. Ingen skal sulte, og alle skal ha et godt skoletilbud. Det som er den største forskjellen på blokkene, er virkemidlene for å holde de økonomiske hjulene i gang.

safran har kommet med gode linker som forklarer hva en sosialliberalist er, og jeg kjenner meg veldig hjemme der. Jeg tror på ingen måte at de fleste arbeidsledige er grunnleggende late, og at de fleste langtidssykemeldte er svakelige hypokondre, og jeg blir litt provosert over å bli tillagt slike meninger fordi jeg tror på et økonomisk system basert på gulrot fremfor pisk. Jeg mener at vi ikke kan leve av å klippe håret til hverandre, og skal man ta vare på alle i samfunnet, trenger vi at noen er villige til å ta sjansen. Vi trenger risikovillig kapital, vi trenger idéer og gründere, og vi trenger at det lønner seg (i hvert fall på sikt) å belåne huset sitt til pipa, jobbe døgnet rundt og brenne for et nystartet firma. Vi trenger til og med meglere, for å dytte denne kapitalen rundt der verdiskapningen kan skje. Men vi trenger mest av alt et samfunn som ikke kveler alt initiativ i startgropen.

Jeg synes idealtid og middelmådighet er et trist mål. Det betyr ikke at man skal la folk ligge strødd i løypa, men at det også skal være lov å klappe for vinneren.